!

Jeg ligger i sengen. Klokken er 23.18. På nattbordet står en tom tekopp og nattbordslampen lyser dunkelt. Jeg er trøtt. Begravet i dyner og store deilige hodeputer har jeg lest til en prøve jeg skal ha på skolen til torsdag. Pus ligger vedsiden av meg å maler meg i søvn. Jeg får fortsette å lese i morgen. 

Det er så godt å kunne lese igjen, og igjen klare å huske det man leser! Hukommelsen min er der enda, selv om den er litt rusten. Den har ikke visnet helt bort. Jeg- har ikke visnet helt bort. Jeg er sikker på at Efexor har gjort enorme skader på meg. Men kroppen er fantastisk til å lege seg selv, og med tid og stå på vilje er jeg også sikker på at jeg igjen vil finne tilbake til hektene på alle måter. 

Jeg strever fortsatt mye. Angsten er grusom, marerittene, og redselen jeg fortsatt ikke helt klarer å sette ord på, spiser meg opp til tider. Men jeg prøver å vinne kontroll på de tre. Og stadig seirer jeg over små og store mål. For hver seier kjenner jeg en buldrende lykkefølelse i brystet. 

Jeg vet med hele hjertet,

 at jeg er på riktig vei nå.

The flight of the Bumble Bee

Ute skinner solen. Jeg sitter i treningsklær i stuen med kaffe i hånden. Straks skal jeg ut og løpe meg en tur. Og jeg gleder meg til løpeturen! Jeg finnes ikke deprimert lenger. Jeg har nesten ikke turt og innse hvor mye sterkere jeg faktisk er og har blitt. Jeg har vært livredd for at livsgleden og styrken jeg har kjent psykisk siste tiden kun er for en liten periode. Men jeg tror nå at den er her for å bli! Lykke!

I april følte jeg plutselig at jeg befant meg på en bakketopp i en lysning av skogen jeg har skrevet så mye om før. Og endelig klarte jeg å se klart. Og der og da valgte jeg og kaste meg ut i livet igjen 

110 %. 

Jeg finnes ikke deprimert lenger, men jeg strever fortsatt med en redsel og en angst. Men jeg velger  (og klarer) stortsett å ignorere disse to! Jeg har begynt på skole. Jeg er for det meste glad. Jeg vil! Og jeg kan! Og jeg er veldig sulten på livet! Jeg vet at jeg ikke er frisk enda. Men jeg vet også at å slutte på efexor var livsreddende for meg! Å slutte i terapi var også riktig for meg, selv om jeg nå etter lang tid uten terapi skal møte for en ny vurdering som jeg må grunnet NAV... Men det skal jeg klare.  Jeg har karret meg tilbake til livet og jeg har klart det alene. Jeg har ikke vært svak. Jeg har trodd at jeg har vært svak, men med tanke på alt jeg har opplevd... Nei. Jeg har vært sterk som har valgt og leve videre. Og et sted inne i meg har dette sterke jobbet i stillhet. Og det er jeg så fantastisk glad for! Når man opplever ekstrem smerte må man ta den tid det tar til å leges. Plutselig en dag våkner man faktisk opp og kjenner at man er klar for å gi alt igjen. Jeg er et levende bevis på dette:) 

Boss!

Så kommer den dagen, da du skjelvende, etter og ha tørket tusenvis av tårer, stabler deg selv opp på spinkle ben.

Du tar kontroll! Over ditt eget liv!

Det er lov og falle sammen. Det er lov å gråte. Hysterisk gråte. Men, du stabler deg opp på bena igjen. Du kjemper med en ny livsgnist! 

 Og du gir ikke opp! 

De sterkeste (uansett hvor svake man føler seg) stabler seg alltid opp på bena, tilslutt! 

NAV innkaller til møte

Oppfølgings Krigs møte med NAV.

I dag hadde jeg et møte med min russiske (?) saksbehandler hos NAV. Jeg møtte med håp og forventninger om råd og hjelp for veien videre...

'Jeg tror ikke på at du er syk ' 'Dine somatiske plager er bare innbilning' 'Psykiske lidelser er ikke sykdom' 'Jeg er like syk som deg når det kommer til at du besvimer, og sliter med kvalme, men jeg møter på jobb hver dag'. 'Du kjemper ikke du <navnet mitt> !'

Den russiske aksenten hennes ringer enda i ørene mine...

Ved neste NAV møte må jeg huske å ha på meg rustning og ha med meg back up! Jeg hadde helt glemt hvilken krigssone jeg entret ... 

more to come.... 

The End?

to be continued.... 

Diagnose: Ordforgiftning.

Jeg prøver igjen... I går slettet jeg forrige innlegg. Jeg tør nesten ikke skrive fortiden da jeg bærer på et buldrende sinne.. Når jeg legger fingrene på tastaturet eller plukker opp papir og blyant vet jeg ikke hvilke tanker eller følelser som vil ut. Alt for mange tanker vil ut av dette hodet mitt. Legger jeg fingrene på tastaturet kjenner jeg at tanker og følelser strømmer på og vil så gjerne bli hørt, gjerne samtidig. Det kjennes ut som fingrene vil eksplodere i bokstaver og tegninger, de har så mye de vil si som jeg ikke klarer å snakke ut med munnen. Ordene sitter fast i halsen min. Og de få ordene som kjemper seg forbi blokkeringen i halsen møter på en lam tunge. Å skulle snakke med stemmebånd og det hele er fullstendig katastrofe for meg. Tungen er vel lammet av en grunn. Den er vel like livredd for ordene mine som det jeg er.  

I forrige innlegg ville følelsene ut i ett eneste stort kaos i gjennom fingre og blogg. Jeg slettet hele innlegget! Å trykke på delete ble nesten som jeg plukket opp frustrasjonen min ,som jeg endelig hadde klart å få ut på print, for å så trykke hele greia tilbake inn i kjeften. Jeg plukket rett og slett opp litt giftig oppkast og svelget det ned igjen og nå kjenner jeg det bølge som ekkelt slum nede i magesekken.  

Så hva gjør jeg?

Løpingen min har stagnert. Det er i hvert fall katastrofe. Jeg kjenner at ingen løping har blitt som å stenge en livsviktig-ventil der frustrasjon, sorg og sinne har fått litt utløp... Jeg må virkelig finne styrke til å begynne å løpe igjen. Men jeg må også finne andre måter og få ut sinne og sorg på. Å gråte er en en ting. Å skrike er en annen. Men man kan jo ikke gjøre det i en leilighet i Oslo?  Kropp og hodet kjennes utømmelig for sinne, sorg og frustrasjon. Det blir for galskap å skulle skrike og gråte det ut dag og natt. Dessuten er jeg absolutt livredd for høye lyder.  Så jeg gjør hva jeg kan best, jeg skriker og hyler innvendig. Og leter etter sunnere måter og ventilere ut all smerten på.  Men å holde alt inne går heller ikke. 

Jeg må prøve sortere. Ventilere ut smerten. Finne løsninger på skrekk og fortvilelse.

Men jeg aner ikke hvordan. Det gjør ikke ordboka heller. 

hvordan beskytte seg selv?

Hvordan skal man beskytte seg selv når man ligger nede? Hvordan beskytte seg selv mot spark og handlinger som sender en rett ut i sorg og ønsker om å dø? Ønsker om å slippe smerten man er påført om så døden er eneste utvei! Hvordan kan man beskytte seg mot disse menneskene? I neste øyeblikk "elsker" de deg jo og mente ingen ting med de VONDE tingene de sa/gjorde. 

Man hater de som skader en! Man hater de inn til benmargen! Så tilgir man de. Man glemmer-

Så hater man seg selv... 

Jeg vil ikke dø. Jeg ønsker å bli behandlet godt og kjærlig. Jeg ønsker å få hjelp. Ikke bli hetset. Jeg ønsker å bli trodd. Hvem er det vel som ikke ønsker å bli akseptert og elsket? 

FACT!