tick all

picture unknown

oppdatert 5.februar 2010

bildet dedikeres til forholdet mitt som jeg har tro på tross alt vi har gått i gjennom. 

this must be the place

9,375mg efexor daglig nå. slutten er veldig nær. 

Jeg er på vei inn i et nytt liv som meg selv!

Denne uken har jeg hatt 3 timer med psykiateren min. Jeg har fått ringe henne og vi har hatt en kort samtale daglig utenom. Til og med i dag og i morgen (lørdag og søndag) skal jeg ringe. Jeg er kjempe nervøs og rørt på samme tid. Rørt, fordi hun bryr seg oppriktig og ser hvor dårlig jeg er og vil hjelpe. Nervøs, fordi jeg føler meg som en vanskelig pasient som er så dårlig.   

Dagene /nettene er fryktelig vanskelige. I natt våknet jeg opp og var sikker på at jeg skulle dø. Jeg forsto ikke hvorfor jeg skulle dø. Jeg lå naken i sengen og skyndtet meg å stå opp for å ta på meg en silkepysjamas. Jeg kunne jo ikke bli funnet  død, naken?! Etter jeg var ikledd silkepysjamasen sovnet jeg igjen. I dag tidlig ble jeg helt satt ut over mitt lille "kle seg for døden" stunt midt i natten.

 Jeg roter mye fortiden. Drøm/ Virkelighet glir sammen.  I løpet av dagen sitter jeg å grubler over det som har skjedd i løpet av natten. Eks.  kan være på butikken.  helt plutselig kan jeg bli lammet av skrekk fordi jeg ikke vet helt hva som skjer rundt meg. Jeg vet hvor jeg er, hva som er virkelig, men jeg blir lammet av skrekk uten å kunne forklare hvorfor. En skrekk jeg kjenner igjen vedig godt fra marerittene mine/ natten. Det er fryktelig ekkelt men jeg håper det vil stabilisere seg. 

Jeg er fryktelig takknemlig for at jeg har havnet hos terapauten jeg nå går hos. Hun er et fantastisk klokt og snillt menneske. Livet mitt kommer nærmere. Jeg føler det på meg. 

link kommer. jeg vet godt hvilken kunstner som har laget dette, og flere bilder jeg har brukt i bloggen min, men det er helt blankt i hodet. jeg er blitt litt småsenil i det siste. 

birds on the wires

Birds on the Wires from Jarbas Agnelli on Vimeo.

great

er det ikke typisk, når man trenger støtte/ ro/  hjelp  mer enn noensinne, så skjer det mye elendighet. 

source andre jordan

i need to know...

link kommer...

18,75 mg efexor annenhver dag

jeg klarer så vidt det er å tenke forbi de vonde tankene. tårene renner i dette øyeblikk. et sted inne i meg vil bare dø. et annet vil leve. jeg føler meg som den svakeste person på denne jord. inne i meg snurrer smerte, og en fornuft, som prøver å roe meg ned. 

i dag trappet jeg ned nok et trinn på efexor. gud, jeg gleder meg til å slutte med denne giften. jeg tar nå 18,75 mg efexor annenhver dag. jeg tålte dårlig å trappe ned til en kvart dose før jul. så da måtte jeg fortsette på 18,75 en liten stund til. denne gang skal jeg prøve å ta dosen annenhver dag. se om kroppen tåler dette bedre. jeg titter på medikamentet. det er bare smuler jeg putter i meg. at disse smulene allikevel kan ha en så stor innvirkning på kroppen.  jeg forstår det ikke. jeg tenker på den tiden jeg tok 300 mg daglig. jeg måtte avbyte det etter en stund, på grunn av blodtrykket skøyt til himmels. 225 mg ble dosen jeg gikk på i lange tider.  og nå,  her, etter så mange år, opplever jeg plutselig at jeg ikke vet hvem jeg er lenger . Hvem er jeg?

Jeg stålsetter meg for nok en periode med bivirkninger grunnet nedtrapping. Kroppslige og psykiske. Kanskje er jeg heldig, kanskje blir det ikke turbulent denne gang. dagene som kommer vil vise.

picture unknown

ukjente farvann

source unknown

valg!

Er det noe jeg har lært fra dette sykdomshelvetet, er det at man lever kun 1. gang!  Jeg synes man skal gripe sjanser man normalt ikke ville tatt!! Hva så om man går på tryne noen ganger! Man lærer så lenge man lever! ( I mitt tilfelle er jeg ( i dag) for syk til å kaste meg ut i eventyr, jeg skulle ØNSKE jeg hadde krefter til å gjøre sprell som jeg drømmer om å gjøre. Enn så lenge jakter jeg gode drømmer i HÅPET...En vakker dag skal jeg igjen kaste meg ut i livets galskap..)   Dette håpet mitt fungerer som bensin for den positive siden i meg, og denne siden hjelper meg igjennom vanskelige stunder. Hold fast i håpet! Og hold så hardt dere bare kan! 

Så dere.. 

her en en liten beskjed (den fikk meg til å smile) 

til DERE fra MEG; 

source unknown
(trykk på bildet for stort)

"Who in the world am I?' Ah, that's the great puzzle!"

"I wonder if I've been changed in the night? Let me think. Was I the same when I got up this morning? I almost think I can remember feeling a little different. But if I'm not the same, the next question is 'Who in the world am I?' Ah, that's the great puzzle!" - Alice in Wonderland

picture unknown

god morgen!

 

Jada, klokken er 15.49 

Jeg river meg fri fra marerittene. Til slutt. 

Jeg prøver å ikke la tankene som representerer skam overta dagen. Jeg har enda noen timer før det igjen blir kveld. Jeg skal prøve gjøre det beste ut av disse.

picture ffffound

bomtur

bomtur til psykologen. en missforståelse. timen min gikk til en annen i dag. da jeg var på vei ut av venterommet kom personen som skulle ha min time inn døren. jeg møtte blikket hennes, og så at hun så absolutt vettskremt ut. Bustete brunt hår og et par vettskremte øyne tittet på meg bak et par store briller. hun rygget ut av døra og ut i gangen. døren slo igjen mellom oss. jeg ble nesten paranoid og ville titte i speilet. jeg har vært hos tannlegen og operert ut en visdomstann og føler jeg ser ut som et monster. kanskje jeg skremte henne? jeg lo litt nervøst inne i meg selv av tanken, slutt opp, ingen bryr seg om at du er hoven i ansiktet i dag. hun har sikkert angst. du har angst. dere er paranoide. ingen er farlige her. jeg åpnet døren og hun smatt forbi meg inn i venterommet. hun minnet meg litt om en pjusk, skremt kattunge.  selv tok jeg to innpust og fortsatte ned trappene og ut i vinterdagen. jeg kastet et glans bakover mot vinduet til psykiateren min. jeg lurte på hvilke ord som ble utvekslet. ble jeg nevnt? men hvorfor i alle dager skulle de nevne meg? hånd i hånd med angsten min tuslet jeg så hjemover. forsiktig. så jeg ikke skulle falle på isen. 

fem dager til neste time. 

picture unknown

nattesurr

Jeg skal legge meg. Marerittene jeg hadde forrige natt sitter "rett under huden".  Jeg er redd for å lukke øynene.  Jeg har virkelig ikke lyst å legge meg for å sove i dag, i kveld, i natt. Ikke la meg gli inn i samme drøm. La meg drømme noe annet. Det kan umulig bli værre. Søvn, mareritt og drømmeverdenen spiser seg lenger og lenger inn i dagene mine. Vanskelig for å sovne, vanskelig for å våkne.  Kropp og hodet lever sitt eget liv. Jeg har ikke så mye jeg skulle sagt lenger. Jeg skriker et sted inne i meg. Jeg vil så gjerne være i kontroll over meg selv. Ikke la meg styres av noe jeg ikke forstår! Livet mitt spinner  i alle retninger om dagen. Jeg vet ikke fra eller til. 

håper jeg ikke våkner så alt for sent i morgen. 

Ps. jeg har svart på kommentarer dere har vært så snille og lagt igjen til meg! Takk for at dere er så gode mot meg! 

2010

2010 er her. I morgen er første terapi time. Jeg har laget meg en drink for å roe ned tankekaos.  Jeg sliter fortsatt med at hodet er en stor "hvit" tåke. Hvor er jeg på vei? Er jeg på vei noe sted i det hele tatt? Jeg vet ikke, jeg ser ikke. Jeg ser bare hvitt! 

Tusen takk for kommentarer og oppmuntringer. Jeg skal svare dere så fort jeg får summet meg litt. Ønsker dere alle et Godt Nyttår! 

pictures unknown