!

Jeg ligger i sengen. Klokken er 23.18. På nattbordet står en tom tekopp og nattbordslampen lyser dunkelt. Jeg er trøtt. Begravet i dyner og store deilige hodeputer har jeg lest til en prøve jeg skal ha på skolen til torsdag. Pus ligger vedsiden av meg å maler meg i søvn. Jeg får fortsette å lese i morgen. 

Det er så godt å kunne lese igjen, og igjen klare å huske det man leser! Hukommelsen min er der enda, selv om den er litt rusten. Den har ikke visnet helt bort. Jeg- har ikke visnet helt bort. Jeg er sikker på at Efexor har gjort enorme skader på meg. Men kroppen er fantastisk til å lege seg selv, og med tid og stå på vilje er jeg også sikker på at jeg igjen vil finne tilbake til hektene på alle måter. 

Jeg strever fortsatt mye. Angsten er grusom, marerittene, og redselen jeg fortsatt ikke helt klarer å sette ord på, spiser meg opp til tider. Men jeg prøver å vinne kontroll på de tre. Og stadig seirer jeg over små og store mål. For hver seier kjenner jeg en buldrende lykkefølelse i brystet. 

Jeg vet med hele hjertet,

 at jeg er på riktig vei nå.