Denne dagen har jeg hastet rundt fra møbelbutikk til møbelbutikk med en venninne som står meg veldig nær. Med henne kan jeg le selv om livet mitt stort sett er mørklagt. Leiligheten min (jeg flyttet inn forrige sommer 2008) begynner endelig å bli varm og koselig. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor viktig det er for meg å kunne trives i et hjem.
Det er så mye som skjer fortiden at jeg har ikke tid til å engang tenke. Jeg begraver meg i interiørblader og later som alt ”det andre” ikke skjer (leger, depresjon, mørke tanker og redsel) Jeg prøver å tvinge igjennom positive tanker. For bare et år siden enset jeg ikke gleden i for eksempel å dekorere eller å lese, eller bare det å ta en kaffe med en venninne. Jeg lå ukesvis i sengen til leger sto på døren og truet med å sparke den inn sammen med politiet. Gudene vet hvordan de fant ut at jeg var i så dårlig forfatning.
Jeg er veldig ustabil fortiden. Selv om jeg kan le med en venninne og ha fantastiske stunder med kjæresten, så faller jeg ned i dyp sorg og redsel så raskt jeg virkelig trekker pusten. Senest i sommer var jeg så svak at jeg trodde jeg igjen hadde nådd den ultimate bunnen. Jeg er fortsatt på bena.
Jeg har enda ikke rukket å fordøye forrige legetime. Neste time venter rundt hjørnet, førstkommende mandag. Jeg klager over at alt tar tid i min verden men i virkeligheten henger jeg ikke med...
PS
Jeg leser kommentarene deres og de VARMER ! Jeg svarer etter langt om lenge. Slik fungerer alt for meg om dagene. Bare det å skrible ned noen ord kan være en bragd.
Det er så mye som skjer fortiden at jeg har ikke tid til å engang tenke. Jeg begraver meg i interiørblader og later som alt ”det andre” ikke skjer (leger, depresjon, mørke tanker og redsel) Jeg prøver å tvinge igjennom positive tanker. For bare et år siden enset jeg ikke gleden i for eksempel å dekorere eller å lese, eller bare det å ta en kaffe med en venninne. Jeg lå ukesvis i sengen til leger sto på døren og truet med å sparke den inn sammen med politiet. Gudene vet hvordan de fant ut at jeg var i så dårlig forfatning.
Jeg er veldig ustabil fortiden. Selv om jeg kan le med en venninne og ha fantastiske stunder med kjæresten, så faller jeg ned i dyp sorg og redsel så raskt jeg virkelig trekker pusten. Senest i sommer var jeg så svak at jeg trodde jeg igjen hadde nådd den ultimate bunnen. Jeg er fortsatt på bena.
Jeg har enda ikke rukket å fordøye forrige legetime. Neste time venter rundt hjørnet, førstkommende mandag. Jeg klager over at alt tar tid i min verden men i virkeligheten henger jeg ikke med...
PS
Jeg leser kommentarene deres og de VARMER ! Jeg svarer etter langt om lenge. Slik fungerer alt for meg om dagene. Bare det å skrible ned noen ord kan være en bragd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar