Jeg våknet klokken 11.00 i dag av at NAV ringte meg. Jeg lot samtalen gå til telefonsvareren og lå og blunket litt mot sollyset før jeg satte meg opp i sengen. Pus lå og snorket på puten vedsiden av meg. Marerittene satt sterkt i kroppen. Fra og kun ha drømt om et tema, om igjen og om igjen, har jeg hatt et slags drømmeskifte. Jeg blir så sliten av disse marerittene. Kroppen min er UTSLITT før dagen begynner. Jeg begravde ansiktet mitt i pelsen til pus før jeg tok opp telefonen og hørte på beskjeden fra NAV. Det var problemer med papirer. What a Newsflash!
Jeg har ikke fått utbetalt sykepenger siden november 2008. Jeg har måttet krype til korset og bedt om hjelp fra mine foreldre. De har stillt opp for meg. Saken min har nådd toppsjefene i både NAV og vikarbyråt jeg var/ er ansatt i. Alle skylder på alle. Mine foreldre som til vanlig ser på meg som superkvinnen som klarer alt alene, har sagt til meg at de forstår hvordan jeg har sloss mot NAV. Mine foreldre har begge høye stillinger i anerkjente firmaer og er vant til å sloss mot vanskelige situasjoner i jobbhverdagen. Jeg er kjempe glad for at de har hjulpet meg og det uten å si at dette burde jeg ærlig talt klart selv.
De forstår kanskje ikke hvor alvorlig syk jeg er, da de begge alltid kommer til å mene at jeg takler det meste, men at de hjelper meg nå med NAV betyr veldig mye.
Etter å ha koset litt med pus, i et forsøk på å riste av meg marerittene, ringte jeg NAV tilbake. Jeg fikk prate med en stresset ung dame. 'Ja, du forstår at vi trenger kopi av samtlige sykemeldinger siden november 2008.' Vi avtalte at jeg skulle levere de til henne personlig. Jeg vet ikke hvor mange eksemplarer av disse sykemeldingene jeg har sendt til både NAV og arbeidsgiver siden november 2008. Hvor er disse blitt av? Jeg synes det er uroligende at disse papirene med sensitiv informasjon ligger å flyter uten kontroll hos NAV. Jeg har heller ikke ord for hvor vanskelig det er for meg å skulle IGJEN måtte skaffe nye kopier, og måtte ned på NAV å levere disse.
Ukeplanen min med legebesøk og diverse ser helt latterlig ut fortiden. Man skulle nesten trodd jeg var en foredragsleser på turnè. 'Mitt liv! Min sykdom! ' Jeg får jo ikke hjelp, jeg blir bare henvist hit og dit i hutt og pine.
Jeg er på kaffe nummer 2. Jeg har en legetime klokken 17.15.
Kjenner jeg vil kaste opp av bare tanken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar