vodka on rocks

Jeg sitter og tar små slurker av et glass vodka med isbiter. Ute skinner solen...

Pus har kommet å lagt seg ved siden av meg. Det er akuratt som han lurer på hvorfor jeg ikke blir med ut på verandaen i den fine solen? Jeg som har kjøpt nye verandamøbler og alt? Men jeg tør ikke. Jeg orker ikke. Solen virker nesten fiendtlig på meg disse dagene. Pus er ute på verandaen i hvertfall (det er slik han ikke har mulighet for å hoppe ned) . Det regnet i dag tidlig. Jeg bannet nesten svakt når det sluttet å regne. Jeg ønsker meg regn disse forbanna ensomme dagene. 

Mange sitter ute og påskepilser. Jeg sitter inne og prøver å holde følelsene i sjakk. Det verste er at jeg har jo faktisk muligheter til å gjøre ting hvis jeg bare hadde klart det. Jeg er jo blitt helt invalid på grunn av angsten! 

Så hva foregår i mitt lille rare hodet om dagen? Jeg irriterer meg over vintage lysekronen jeg aldri får hengt opp (jeg er besatt av å gjøre det koselig i mitt lille fengsel, selv om det tar evigheter) Jeg stresser over legetimer, over kroppen min som er helt visnet bort (det er et ork å gå ut for å hente posten), over mørke tanker det ikke nytter å skyve bort... 

Jeg skal prøve å vaske litt. Jeg spyr nesten av tanken. Jeg er så sliten. Men orker ikke at leiligheten skal støve ned heller. 

Vodkaen hjelper heldigvis på humøret. Litt. Jeg kjenner litt sinne. Og sinne betyr krefter. 

kl. 22.27

jeg angrer bittert på at jeg ikke hentet ut sovetablettene mine legen tvinger på meg. jeg trenger de. en av de, så hadde jeg sluppet all denne smerten, angsten og de vonde tankene om kveldene. 

da hadde jeg sovet nå. ikke sittet her som en skjelvende patetisk ensom stakkar. jeg har så vondt jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg får legge meg. heller ligge i sengen med lukkede øyne enn å sitte oppe. jeg forstår virkelig ikke at smerte kan gjøre så jævli vondt. det svartner nesten. man vil skrike, dra ut håret sitt, gråte og drepe. ingen mulighet for å få utløp. helt alene. må bare takle det.