sommeren 2010

hvor mye smerte skal et menneske kunne klare?jeg hadde et håp for denne sommeren, jeg trodde den ville snu en del i livet mitt til det bedre. sommeren har vist seg å bli 90 % vond. som alt annet i livet mitt. jeg har ikke mye håp for fremtiden, livet mitt, eller noe som helst. jeg har bare smerte og sorg.  jeg møter uflaks og vonde hendelser rundt hver eneste sving. jeg er rett og slett dritt lei av all motgang. dritt lei av livet og dritt lei av å skulle kjempe. dødsønskene blir sterkere og sterkere. jada jada, jeg hører dere, svarer jeg tankene mine som skriker ta livet ditt . jeg bare orker rett og slett ikke ta livet mitt, det virker for vanskelig det og. i hvert fall i dag. jeg vil bare ligge her helt stille å råtne bort og sulte. men idiot som jeg er får jeg i meg 3 knekkebrød daglig og vann, så da lever jeg vel en stund til. 

smerten...

...tar livet mitt! jeg gråter hver eneste dag. flere ganger til dagen. hysteriske gråteanfall. som skremmer meg. jeg klarer ikke mer....

men jeg går til sengs. alene. forbereder meg på ny dag i morgen. som en soldat. min krig foregår innvendig. 

der er flyalarmene, drapene, hetsen, sår, arr, smerte.  

jeg ønsker å stikke en kniv dypt inn i magen min. og sakte blø ut... bort... forsvinne... drepe alt sammen. 

jeg gjør det ikke, og lurer på om jeg liker dette tortur livet siden jeg ikke gjør slutt på det.

 hva kan redde meg? meg selv? men hvor er jeg? jeg er forgiftet. 

I try hard

Vil jeg noen gang bli helt frisk? 

picture ffffound

drømmehjerte

“Hva er drømmehjertet mitt, tia Nora?” 

“Det er hjertet du har inni deg som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerten ved å lengte for mye”

fra boken drømmehjerte, av cecilia samartin 

jeg lever for 10 % lykke

Jeg hadde gledet meg til denne sommeren, for disse jeg er glad i hadde lovet meg at denne sommeren skulle vi finne på masse sammen. "Vi skal få hjulpet deg så du kan se veien mot å bli frisk" var et løfte. "Vi skal kose oss sammen masse masse masse" var et annet. Brutte løfter. Tomme løfter. Jeg er alene 90 % av tiden.  Jeg lever kun på grunn av de andre 10% som er ultimate lykken for meg! Eks. et besøk fra kjæresten, en mini hyttetur etc.  Det går faktisk ann å leve for kun 10 % lykke i livet og 90 % sorg.

Mye av min ensomhet er selvfølgelig min feil fordi at jeg er syk! Jeg klarer ikke å komme meg ut uten hjelp! Men var dèt et sjokk for disse som fikk meg til å glede meg til sommeren? 

Jeg blir veldig skuffet og lei meg og mer deprimert enn jeg hadde trengt å være fordi jeg lengter og innbiller meg alltid at jeg skal få hjelp, kjærlighet og lykke fra de jeg er glad i. Så ender det alltid opp med at jeg nettopp sitter alene 90 % av tiden. Jeg blir skuffet og såret. 

Jeg tenker på livet før.. Jeg hadde masse venner, men ingen forventninger til noen. Det var ingen nære venner i den forstand. De gangene jeg har opplevd å komme nære mennesker (en gang for mye ) har jeg alltid blitt såret. På værst tenklige måter.  Jeg har opplevd å bli utnyttet og tråkket på og derfor har jeg lovet meg selv gang på gang "ikke la andre mennesker såre deg"  Men det virker umulig. Så lenge forventningene dukker opp.  Man bygger forhold til mennesker og havner de nære.  Om man vil eller ikke. Og med disse forholdene  kommer alt som følger; forventninger, lykke, problemer og i mitt tilfelle redsel for alt som kan gå galt.

Forsvarsmekanismen i meg er klar i sin mening; Forventninger og skuffelser skaper sorg man ikke trenger å ha!  Kunne man bare vært litt smart å ikke hatt noe som helst forventninger til noen (slik var livet mitt før, men det var et sint liv)..!  Man har vel alltid forventninger til mennesker man er glad i. Forsvarsmekanismen i meg vil at jeg skal  kutte ut alle personer jeg er glad i så ingen  kan såre meg. Men hva for et liv blir vel det da? Da blir jo mine 10 % jeg har funnet av lykke borte. Jeg har ett menneske jeg virkelig klamrer meg til om dagen. Og vil ha i livet mitt for alltid og alltid. Det er kjæresten min. Resten er dyttet bort. Med unntak av familien. De er der. Blodsbånd og alt det der. Jeg vil aldri kunne gi slipp på familen, men jeg kan heller ikke forvente noe av de. 

(liten tass som nyter solen fra vinduskarmen, litt som meg denne sommeren). 

picture ffffound. 

Sommeren ble så absolutt ikke slik jeg så den for meg. Jeg har sluttet med efexor og visste at jeg gikk en tøff tid i møte. Men jeg regnet ikke med så mye ensomhet denne sommeren. Det har slått meg ut og gitt meg en tøffere tid enn det jeg hadde trengt å ha hatt. Men jeg får re justere forventningene mine og prøve å bygge meg selv opp igjen.  

sommerlengsel

FØR; Elsket jeg å tusle hele dager rundt i bokhandler på jakt etter et bra bokkjøp (jeg elsker det fortsatt, men jeg kommer meg aldri ut lenger). Før, kunne jeg en varm soldag slengt på meg en lekker sommerkjole og noen sandaler, pakket teppe samt noe å lese på, og trippet ned i parken. Jeg ville lagt med ned i bikini og koset meg, samtidig ville jeg følt meg perfekt der jeg lå (selvtilliten min var mye høyere dengang). Denne parkvisitten kunne gjerne vært rett etter en lang jobbdag eller skoledag men også på en fridag. Før, ville jeg i det øyeblikk jeg fant ut at "nei jeg trenger noe til leiligheten", kommet meg ut å fikset dette "noe" på null komma niks. Før, ville jeg oftest sagt ja til venninnedater og annet morsomt man kan finne på med de man er glad i. Før, så hadde jeg elsket å sitte på en lekker kafe helt alene, kost meg med et glass vin, og kanskje skrevet et brev for hånd til noen som bodde langt borte og som jeg savnet. Før, så hadde begrepet alene en helt annen mening en det har i dag.  Før (stort sett, med unntak i perioder), manglet det ikke på energi i kroppen min. Og derfor kom jeg meg ut og hadde de forgiftede tankene mine under kontroll. 

I dag, er det en slik varm sol dag da kropp og sjel vrir seg etter å gå ut. Solen nærmest vinker til meg og blunker forførende bak gardinene. Jeg vil UT! Men noe holder meg igjen. 

* Hvorfor kan jeg ikke bare tusle ned i parken for å nyte en dag i solen? 

* Jeg klarer det ikke. Jeg føler meg elendig. Kroppen verker, jeg er svimmel, kvalm, hodepine. Jeg føler meg tappet for energi. Jeg føler meg syk og gråten og hysteriet presser. Også er det redselen min. Redselen min jeg ikke kan forklare. Redselen min som skal være årsaken til mye av smerten jeg føler i kroppen (noe jeg ikke kan forstå. hvordan kan noe psykisk sette seg fysisk i en kropp? jeg fatter ikke og begriper ikke.) 

Det er 5 mnd siden jeg sluttet med efexor. Jeg burde vært forberedt på at dette skulle bli hardt.  
Det er bare så slitsomt å våkne hver -eneste- dag til en del av meg som kommanderer "ta livet ditt din taper" så prøver jeg å ignorere stemmen så godt det går, stå opp (alt i sakte bevegelser, støyet i hodet gjør at alt går veldig tregt) , dusje, spise en liten frokost, sette meg ned i sofaen (hvor jeg sitter nå) . Så begynner prosessen der jeg må kjempe for å få bort" selvhatet" (vet ikke hva jeg skal kalle delen i meg som hele tiden snakker stygt og nedsettende om meg og vil at jeg skal dø) . Jeg kan ikke bare si "hold kjeft" og få det stille. Dette selvhatet har kontroll og plaprer i vei som aldri før. Og det er HØYT! Jeg vil holde meg for ørene og skrike. Og det gjør jeg ofte og fortiden. Det må ut! Jeg vet det. Jeg må la stemmen få snakke til den ikke har flere ord (problemet er bare den setter seg selv på repeat) Men sorg og alt må ut. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle alt. 


Jeg trenger råd. Er det noen som sliter med å komme seg ut like mye som jeg gjør? Hvordan takler dere det?