Jeg hadde gledet meg til denne sommeren, for disse jeg er glad i hadde lovet meg at denne sommeren skulle vi finne på masse sammen. "Vi skal få hjulpet deg så du kan se veien mot å bli frisk" var et løfte. "Vi skal kose oss sammen masse masse masse" var et annet. Brutte løfter. Tomme løfter. Jeg er alene 90 % av tiden. Jeg lever kun på grunn av de andre 10% som er ultimate lykken for meg! Eks. et besøk fra kjæresten, en mini hyttetur etc. Det går faktisk ann å leve for kun 10 % lykke i livet og 90 % sorg.
Mye av min ensomhet er selvfølgelig min feil fordi at jeg er syk! Jeg klarer ikke å komme meg ut uten hjelp! Men var dèt et sjokk for disse som fikk meg til å glede meg til sommeren?
Jeg blir veldig skuffet og lei meg og mer deprimert enn jeg hadde trengt å være fordi jeg lengter og innbiller meg alltid at jeg skal få hjelp, kjærlighet og lykke fra de jeg er glad i. Så ender det alltid opp med at jeg nettopp sitter alene 90 % av tiden. Jeg blir skuffet og såret.
Jeg tenker på livet før.. Jeg hadde masse venner, men ingen forventninger til noen. Det var ingen nære venner i den forstand. De gangene jeg har opplevd å komme nære mennesker (en gang for mye ) har jeg alltid blitt såret. På værst tenklige måter. Jeg har opplevd å bli utnyttet og tråkket på og derfor har jeg lovet meg selv gang på gang "ikke la andre mennesker såre deg" Men det virker umulig. Så lenge forventningene dukker opp. Man bygger forhold til mennesker og havner de nære. Om man vil eller ikke. Og med disse forholdene kommer alt som følger; forventninger, lykke, problemer og i mitt tilfelle redsel for alt som kan gå galt.
Forsvarsmekanismen i meg er klar i sin mening; Forventninger og skuffelser skaper sorg man ikke trenger å ha! Kunne man bare vært litt smart å ikke hatt noe som helst forventninger til noen (slik var livet mitt før, men det var et sint liv)..! Man har vel alltid forventninger til mennesker man er glad i. Forsvarsmekanismen i meg vil at jeg skal kutte ut alle personer jeg er glad i så ingen kan såre meg. Men hva for et liv blir vel det da? Da blir jo mine 10 % jeg har funnet av lykke borte. Jeg har ett menneske jeg virkelig klamrer meg til om dagen. Og vil ha i livet mitt for alltid og alltid. Det er kjæresten min. Resten er dyttet bort. Med unntak av familien. De er der. Blodsbånd og alt det der. Jeg vil aldri kunne gi slipp på familen, men jeg kan heller ikke forvente noe av de.
(liten tass som nyter solen fra vinduskarmen, litt som meg denne sommeren).
picture ffffound.
Sommeren ble så absolutt ikke slik jeg så den for meg. Jeg har sluttet med efexor og visste at jeg gikk en tøff tid i møte. Men jeg regnet ikke med så mye ensomhet denne sommeren. Det har slått meg ut og gitt meg en tøffere tid enn det jeg hadde trengt å ha hatt. Men jeg får re justere forventningene mine og prøve å bygge meg selv opp igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar