Lørdag 2. august endte ikke som jeg ønsket.
Jeg spurte om kjæresten min kunne snike seg unna selskapet vi var invitert til, og komme hjem litt tidlig. Jeg orket ikke tanken på å være alene den dagen. Det er ikke ofte jeg spør om noen skal være der for meg. Jeg venter og venter i stedet på at noen skal tilby seg å hjelpe meg. Først når det er riktig ille, biter jeg tenner sammen og spør. Kjæresten min skulle prøve å snike seg unna for å komme hjem til meg. Å herregud som jeg skammet meg for å være trengende. Men jeg ble glad for at jeg skulle slippe å være alene den dagen.
Jeg forsøkte og holde humøret oppe. Ryddet litt, støvsuget, tente stearinlys og gjorde det koselig i leiligheten. Klokken tikket. En time passerte, en til.. Jeg forsto omsider at han ikke ville komme hjem med det første. Jeg sto foran sorgen min og fortvilelsen min alene, igjen. Denne dagen ble det for mye.
Jeg blandet rødvin med sovepiller med tanken kjære gud la meg slokne. Det gjorde jeg ikke. Jeg kuttet meg langs ankelen med barberhøvel. Ikke dypt nok til varige arr, men dypt nok til at smerten kuttene ga, tok bort litt av fokuset på den innvendige smerten. Det er lenge siden jeg har kuttet meg, nesten ikke siden barndommen. Jeg forstår jeg virkelig er nedfor.
Kjæresten min kom ranglende hjem i 5 tiden. Jeg sa ingen ting, lot som jeg sov og var trøtt. Dagen etterpå brøt jeg fullstendig sammen når jeg våknet. Han holdt rundt meg, trøstet meg og var fantastisk snill hele dagen. Han er den beste kjæresten jeg kan be om. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å rekke ut hånden mer og få han til å fortså når jeg virkelig trenger han. Skammen min pakker meg inn i et selvhat. Jeg klarer ikke de enkleste ting. Jeg kastet sovetablettene mine i forakt for meg selv dagen etterpå, men rødvinflaska holder jeg hardt i.. noe må jeg få lov til å mildne smerten med..
bildet 'ånden i flasken' er funnet på www.nettkunst.no
Kunstner: Svein Bolling
