to visne roser II

Det gjør vondt å puste... jeg lukker øynene og ansiktet gjør vondt. kroppen min gjør vondt. 

jeg forstår ikke at kjæresten min kan behandle meg slik han gjør. som om jeg var ingenting, som om jeg var søppel. jeg gråter så hardt. jeg har grått i 13 dager nå. og hva gjør han? ingenting. han veklser mellom 'sinne' og 'late som alt er bra' - så raskt jeg blir svimmel.

jeg har bare elsket han!

gud, jeg er så patetisk! 

hvorfor lot jeg han komme inn på meg? når han sårer meg slik han gjør nå? dette tar virkelig livet av meg. 

hvordan kan noen først såre en person, så la personen være lei seg i så lang tid og bare ignorere det? jeg forstår det virkelig ikke.

to visne roser

Hvor har det blitt av ryggraden min? Hvor har det blitt av stoltheten min? Hvor har det blitt av den tøffe jenta jeg engang var? Som ingen kunne skade uansett hvor hardt de prøvde? Hvor er livsgnisten min? 

I dag har jeg solet på verandaen. Jeg har studert ansiktet mitt i speilet, lenge. Hvorfor ser jeg så sliten ut? Det finnes ingen glede i øynene mine.  En dag i solen og plutselig er man blitt gyllenbrun med litt fregner. Jeg kunne gitt sjelen for å få 'den tøff i tryne jenta' jeg en gang var tilbake. Selv om jeg ikke var lykkelig da heller. ..

Jeg begynner å forstå det kanskje var medisiner som bygget meg så sterk og likegyldig. Jeg er nå nede på en veldig liten dose av Efexor og kjenner ingen virkning. Selv om jeg ikke er sterk så får jeg vel bare godta å tortureres videre av disse vonde følelsene. Det kan da for faen meg ikke vare evig? Jeg orker ikke mer medisiner. Jeg vil være meg selv. Jeg skulle ønske kjæresten min kunne vært der for meg istedet for å oppføre seg  så fryktelig egoistisk! Hva som skjer med oss er også uvisst. 

Hjertet mitt blør virkelig når det kommer til han og hvordan han behandler meg fortiden. Hvordan kan en person man elsker vise seg så kald og likegyldig? Hvordan kan han feste når han vet jeg sitter å gråter dag ut og dag inn? Hvordan kan han skifte så raskt mellom sinne og kjærlighet? Jeg tør ikke svare når han ringer for jeg gråter og er redd for de harde ordene hans. Jeg orker ikke mer jeg.

Jeg dør litt hver dag inne i meg.

 

så mye smerte

Jeg ligger i sengen. Det er mørkt i rommet. Gjennom gardinene skimter jeg lyset fra leiligheten rett over gaten. Et ungt kjærestepar er i ferd med å flytte inn. De har bært møbler inn i leilighetsbygget i hele dag. Jeg lurer på om de er lykkelige. Jeg lurer på hva de drømmer om,  

hvordan livet deres er. 

Jeg prøver å tenke på alt annet enn mitt eget liv.

Smerte knyter seg i brystet mitt. Jeg kjenner jeg vil gråte hysterisk, men i stedet ligger jeg helt rolig. Hånden min hviler på brystet. Det er nesten som jeg må ha den der, forsikre meg om at hjertet mitt faktisk slår. 

Jeg sovner vel etterhvert.

summer is here!

... og jeg sitter skrekkslagen! 

I 8 dager har jeg ligget med feber og småvondt i halsen. Jeg har også mistet matlysten og ikke klart å holde nede særlig med mat. Halsen er på bedringens vei. Matlysten er totalt forsvunnet. 

Kanskje like så greit, siden det plutselig er bikinitid og sommer. I dag er jeg gått lei denne sommerinfluensaen (eller hva nå enn det er), jeg har åpnet meg en pils og håper den vil kjøle ned de resterende feberbølgene. Halstabletter ligger strødd over stuebordet sammen med regninger og en filofaks fylt opp med legeavtaler. Jeg hører på chill out,  drømmer om en beachclub med houserytmer, latter, sol og drinker. 

Forrige sommer gikk med til å begynne jakten på legehjelp igjen, og holde på jobben som sakte men sikkert gled ut av hendene mine pga. sykdom. Denne sommeren vil jeg reise. En kjærlighetstur med kjæresten har vært planen lenge. Dessverre kom vi til å krangle og han, i sinne, booket en 'kan ikke avbestilles lang-tur' med noen single, jentesiklende kamerater av han. Jeg lurer på om det er denne kranglen og resultatet av den som har gjort at jeg har kastet opp i så mange dager. Nå angrer han, og vi tenker ut hvordan kan vi løse dette...

Så her sitter jeg og pilser ned feberen. Jeg prøver å bygge opp et sinne mot sykdommen min, svakheten min. Men det er vanskelig når hele personligheten og kroppen skriker 'knockout'

PS: I det siste har jeg tatt B12 vitamin sprøyter (fem stk i fem uker). Fastlegen min oppdaget jeg hadde nesten helt tomme B12 lagere i kroppen min. Jeg merker allerede en stor forbedring på håret! Men det er nervesystemet og smertene i kroppen jeg håper på en forbedring. Les mer om B12 mangel her.

Jeg har fra jeg var liten jente hatt anemi og jernmangel uten at legene har gjort så mye med det (jern preperater hjalp lite) så jeg innstilte meg på et liv med disse manglene og det dette medførte. Jeg fikk nå vite at har man ikke B12 i kroppen klarer heller ikke kroppen ta opp jern. Her kan ballen rulle.. Jeg må nå finne ut hvorfor magen min ikke vil ta til seg B12, fikk høre dette var et problem mer utbredt blant eldre mennesker. Sjekk dere derfor for B12 mangel! Et lite tips, mange leger der ute som ikke gidder å bry seg med dette. 

skjulte kraftreserver. har jeg det?

Det er en stund siden jeg har skrevet nå. Livet har glidd avgårde uten at jeg helt har registrert noe som helst. 

Jeg føler jeg befinner meg i en 'våken koma'. Kan man skrive det? Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive formen min fortiden. Jeg har det så vondt.  Jeg har ligget mye til sengs, og de få turene jeg har beveget meg ut av leiligheten har vært en kamp. 

Jeg har rett og slett kollapset. Mentalt, fysisk, hele pakka. 

Jeg står på startstreken av sommeren, og jeg aner ikke hva sommeren vil bringe. Allerede før sommeren begynner ,regner det dårlige nyheter rundt meg. 

Det er ca. et år siden jeg begynte å føre dagbok online via denne bloggen. 

 Fra jeg igjen kastet meg inn i kampen for å få hjelp (i fjor ) gikk det et år før jeg fikk et tilbud. Jeg går endelig i midlertidig terapi. Jeg kan ikke gi opp nå!  Kroppen min må ikke gi opp!

Jeg får prøve å kaste meg ut i livet igjen. 

Jeg har vært borte fra bloggen en stund, så ser jeg at noen har lurt på hvor jeg har blitt av. 

Dere varmer dere:)