SNEGLESVEV

Dagen sneglet seg 

Umerkelig 

Forbi 

Før den brått 

Krøllet seg 

Sammen 

(dikt av anita orheim)

Jeg har veldig få ord om dagen. 

Jeg har forelsket meg i en bok; Utsikt til solen (dikt og prosatekster) Jeg kommer nok til å presentere litt dikt i fra denne boken framover.  Det er lørdag i dag. Igjen. Jeg vil ikke engang tenke på alt det som har skjedd i dag. Jeg bare lukker øynene. Tar en pils til. 

Nietzsche, Kant & Sinatra

Det går rett og slett litt rundt for meg om dagen .

Jeg har ikke gitt opp livet! 

Det er vel noe.

Picture

vær så snill

Picture

"På grunn av stor trafikk, vennligst vent"

Jeg hører telefonsvareren til fastlegekontoret før den i hele tatt klikker seg inn. Så venter jeg. Resepsjonsdamen nærmest bjeffer at legen ikke har mulighet til å treffe meg før da og da. Det blir 2 uker å vente. Jeg skal bare ha forlenget sykemeldingen min, forklarer jeg forsiktig. Jeg trenger ikke engang å komme inn til legen min. Hun vet dette, sier jeg. Nei, det var ikke mulighet før måtte jeg vel skjønne. 

Vente. Vente. Vente. Også på disse andre behandlingsstedene som jeg er under "vurdering" hos. Hvorfor får jeg ikke hjelp snart? Jeg klarer snart ikke mer!


Psykisk Helsevern slaktes i rapport

Avslag på psykologhjelp

another day another cup of coffee

To be continued...

Picture by the imagist

labyrinth

Jeg drikker te kopp på te kopp. Igjen har det blitt kveld. Jeg vet at jeg må prøve og få sove. Jeg må prøve og få orden på søvnmønsteret mitt. Kveld, morning, dag, kveld, natt, morning. Det går rundt for meg.

Jeg har funnet ut at jeg skriver denne bloggen like mye for meg selv, som for andre. For meg har bloggen blitt en slags bekreftelse på at jeg ikke har gitt opp livet. For meg er den blitt en bekreftelse på at jeg i det hele tatt eksisterer. Tanken på at et annet menneske faktisk vet at jeg ér. Tanken på at et annet menneske vet at jeg daglig kjemper for å få hjelp, for å bli frisk, i stedet for at jeg ikke bare kaster inn håndkle og tar den lette veien ut av alt- Det gir meg noe.

Som noen av dere vet jeg har jeg lenge beveget meg i en ond sirkel. Jeg har vært igjennom åtte år med noe behandling, avbrutt behandling, feilbehandling og så ingen behandling. Jeg vet at veien til å få hjelp og bli frisk ikke er lett. For meg er den ikke engang synlig. Men det at jeg tegner den opp her inne hjelper meg et skritt i riktig retning. Det blir en slags form for selvhjelp.

Jeg har enda ikke klart å skrive om årsakene til at jeg lider av depresjon og angst. Jeg har opplevd så alt for mye vondt her i livet, men jeg har enda vanskelig for å forstå hvorfor disse opplevelsene skal sette meg helt ut av spill. Psykologiens verden. Jeg blir svimmel bare ved å skrive de to ordene.

Jeg vil så gjerne være sterk. Jeg finnes ikke sterk. Jeg gir opp hele tiden. Allikevel prøver jeg å stable meg opp på bena igjen. Gang på gang. At jeg klarer dette, blir takket være et faen ta at det skal være så vanskelig sinne som ligger dypt nede i meg.

Hendene mine kjennes tunge mot tastaturet men allikevel gjør det godt å se tankene mine nedskrevet.

Jeg klamrer meg til disse ordene mine.


picture via ffffound

!! ny dag

picture via etsy.com

nattergal

Ordet mareritt kommer fra vesenet MARE som rider over den som sover om natten. Jeg ser for meg dette vesenet, plage meg natt etter natt, for å så jage etter meg innover i sollyset av dagene.

I dag våknet jeg opp klokken 17.00. Skjelven tok jeg på meg tøfler og tuslet ut på badet. Jeg lot vannet fra springen renne samtidig som jeg støttet meg til vasken. Marerittene, like klare som speilbildet mitt, hang over meg. Dagen var ødelagt før den i hele tatt hadde begynt. Kvelden luret bare noen timer unna. Jeg gruet meg allerede.

Tidligere skrev jeg ned marerittene mine på papiret i et håp om å forstå. Selv om det ofte er samme mareritt som går igjen, ble det raskt bøker på bøker. Selv om notatene mine ga meg en forståelse for hva og hvorfor jeg drømte så grusomt, og hvorfor det er så vanskelig å våkne, så ville allikevel ikke marerittene slutte. Jeg har latt bøkene og forståelse støve ned i esker sammen med annet rot.

Jeg vet at enkelte personer sjelden husker hva de drømte. Jeg ønsket dette også gjaldt meg. Jeg husker alle mareritt jeg noengang har hatt. Og jeg husker de som det var en virkelig hendelse. Marerittene sitter låst fast i kropp og sjel, i form av psykisk og fysisk smerte. Noen ganger lurer jeg på hva som er virkelighet, og hva som bare var en drøm. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt opp telefonen, slått nummeret til familien og lurt på hvordan det er med den og den personen, kun fordi jeg var usikker på om personen i hele tatt var i livet lenger.

Hver morning er en kamp for å våkne, for å "komme til seg selv". Marerittene spiser seg inn i dagene mine. Timer går med på og forstå at det bare var en drøm, at det ikke var virkelig.

Natt etter natt våkner jeg gjennomsvett, andpusten og livredd.

Herregud jeg er sliten!

Pictures via ffffound

Barnas Spørretime på Stortinget 2008

All respekt til de som viste masse mot ved å stille opp på dette. Les artikkel i VG.

I år var temaet som ble tatt opp 'vold mot barn', og over 50 barn og unge og tre statsråder var til stede.

november blues

Kjære lesere.

Disse dager, er det mange tanker som fyller hodet mitt.

Jeg er livredd for å gi opp.

Jeg sender varme klemmer til alle andre der ute som kjenner det likedan.

Ordene vil rett og slett ikke komme i dag.

It's Monday. I Need a Drink.

“Waiting is painful. Forgetting is painful. But not knowing which to do is the worse kind of suffering.” Paulo Coelho quote

(ice sculptures by artist Nele Azevado)

There's nothing much I feel like doing tonight...

jeg lar dette bildet snakke for seg selv. God helg til alle som titter innom den lille bloggen min. 

(picture unknown)

Tapping my fingers up and down on the table.

Dagene flyter sammen fortiden. Jeg føler jeg virrer rundt i en tåke.  Det er helg. Det vet jeg. 

Forrige natt sovnet jeg ikke før 04.00 tiden. Jeg lå og hørte på kjæresten min snorke. Vri meg fram og tilbake. Forsiktig selvfølgelig, så jeg ikke vekket han.  Lukke øynene, åpne de igjen. Lyst til å stå opp, sette på litt te. Ombestemme seg. Bli liggende. Og når jeg først sovner; mareritt. Intense mareritt som nesten er umulige og våkne fra. Og når man først våkner igjen, så sitter marerittene i deg  og forurenser dagen. Er jeg ikke blitt gal allerede, er jeg på god vei.  Jeg har et sinne som buldrer under overflaten. Jeg har en dyp sorg som jeg holder nede med makt.  Jeg overdøver vanskelige tanker med distraksjoner. Jeg befinner meg i en dvale lignende situasjon. 

Skal det være så vanskelig å plassere meg i rett behandling?  Jeg er ikke gal (enda). Jeg lider av depresjon og angst. Legene opererer med sitt kaotiske køsystem. Jeg plasserer meg selv på vent. Åtte år med noe behandling, avbrutt behandling,  feilbehandling, ventelister og ingen behandling.  

Man føler at man kjemper alene, men jeg er sikker på det er mange flere der ute som kjemper like hardt som meg, om ikke hardere. Jeg ser for meg en spredt hær av slitne krigere. Medaljer skulle vi ha hatt. 

Picture unknown

It is early morning when I finally lie down to sleep

Jeg kan skrike, men ordene sitter fast i halsen. 

 Kan noen være så snill å fryse tiden? Dager, til og med År forsvinner mellom fingrene mine. Nei, jeg har ikke tid til å vente. Jeg finner meg ikke lenger i og bli behandlet dårlig. 

Jeg skal ikke måtte godta feilbehandling og annet som er uakseptabelt, bare fordi hjelpeapperatet har store mangler. Jeg har vært syk i snart åtte år. Åtte år der jeg ikke har fungert 100%.  Jeg orker ikke engang å begynne og fortelle hva dette har hatt å si for karrieren jeg drømte om fra ung alder. 

Bildet er i fra The Ice Gallery

tick- tack- tip-tap-click-cläck

De siste dagene har jeg forsøkt å sette verden og tiden på pause. Jeg har lukket vanskelige tanker ned i en skuff og håpet de ble borte. Jeg ønsket det var mulig å arkivere og sortere tanker, men når jeg åpner skuffen min så flyr alt ut i kaos. Allikevel må jeg prøve å holde fokus nå, først og fremst, på å komme inn i rett behandling. Dette er lettere sagt enn gjort. Jeg er én av altfor mange pasienter som trenger hjelp. Strekker jeg ikke ut hånden synlig nok denne gangen, vil jeg igjen falle ut av hjelpeapperatet. Det finnes ikke rom for nøling; Vinn eller Forsvinn.

Det var etter forrige time (time nummer 2 hos behandlingssted nummer 1 som jeg kaller det) jeg forsøkte å sette verden på pause. Bare den setningen (over) gjør meg lettere svimmel. Jeg føler jeg og legen jeg er tildelt fortsatt stanger, uten at noe skjer.

Round 2
Jeg skrittet selvsikker over venteværelset og bort til damen i skranken for å melde i fra om at jeg var kommet. ”Navnet mitt, jeg har time hos doktor det og det klokken 14.00”. ”Det er bare å sette seg ned å vente” kvitret damen bak glassruten tilbake. Ikke fullt så selvsikker lenger, sank jeg utmattet ned i en av stolene. Jeg misliker de fleste venteværelser. Hvorfor må de være så kalde? Det kan ikke koste mye mer å innrede et venteværelse litt varmere?

15 minutter sneglet seg av gårde før legen jeg var blitt tildelt skrittet inn i rommet. Han så meg, nikket til meg og snudde seg og gikk. Jeg rasket med meg vesken og prøvde og holde følge. Han kunne vel sagt navnet mitt? Har de så dårlig tid at de ikke smiler engang? Jeg kjente jeg ble irritert der jeg hastet igjennom korridorene etter han. Han viste meg inn på kontoret hans. Jeg satte meg ned på samme plass som sist. Rommet var innredet like kaldt som venteværelset. Dette er stedet de tar i mot nye pasienter, tenkte jeg. Slitte stoler rundt et alt for lavt bord, et kaldt gult lysrør i taket. Det minnet meg om et grupperom fra ungdomsskolen. Legen tittet ned i papirene sine. ”Skal vi se” begynte han. ”Hvor var vi..” ”Vi avsluttet sist time ved at du skulle kontakte det andre behandlingsstedet jeg har blitt hevist til. Du ville undersøke hvor det blir mest riktig at jeg får korrekt behandling. Og dette over tid”. Jeg satte to streker under siste setning.

Jeg prøvde å skjerpe meg, samle tankene, lytte, deretter svare. Han gjentok spørsmål. Jeg serverte de samme svarene. Testet han meg? Samtalen gikk fram og tilbake. Dette har jeg vært igjennom før. Vet han hvor vanskelig det er å snakke så åpent, så raskt om veldig vonde ting til et totalt fremmed menneske? For å så bli henvist videre og måtte begynne helt på ny igjen og igjen? "Det var viktig at jeg skulle komme inn i rett behandling denne gangen" sa han. "Ja", sa jeg. Timen avsluttet med at han skulle igjen kontakte det andre stedet han mente kanskje var mer riktig for meg. Han skulle rådføre seg med en gruppe leger sa han. De hadde jevnlige møter vedrørende pasienter. ”Ja”, sa jeg. ”Det hørtes bra ut”. ”Vil dette ta lang tid” Vi skulle møtes igjen om to uker. Han ville også ha meg her (ved sted nummer en) for å gjennomgå en rekke spørreskjema tester og for å gi meg råd vedrørende medisiner samt stille rett diagnose. "Jeg har fått diagnose stilt mange ganger før" sa jeg. "Jeg orker ikke en ny runde med medisinprøving. Jeg trenger samtaleterapi over tid". Dette er jo nettopp det det andre behandlingsstedet bedriver. "Han skulle ta opp dette i gruppen sin "sa han. Sliten skrittet jeg ut av kontoret. ”Utgangen er til venstre” sa han. Jeg takket og gikk i riktig retning og ut i frisk luft. Det hang regn i luften. Jeg pakket jakken godt rundt meg og bestemte meg for å gå veien hjem. Jeg tok ikke taxi.

Bonjour Docteur

Round 2

Picture by the Frankfurt-born photographer Karen Knorr