...and wandering stars

roads

captured, i am III

juleplanene tok en vond vending i dag. 

året er snart omme. 

 før min tid renner ut vil jeg fortelle. fortelle om smerten. 

jeg vet det er mange der ute som har det vondt. vær så snill:  ikke gi opp! jeg har tro på at det er en grunn til å leve. selv om det kan ta tid for å komme dit man vil kjempe. 

jeg leser en mote blogg for å komme på lettere tanker. egentelig uten å lese. tankene er andre steder. i sjokk ser jeg hun skriver:

  I am only linking this because it is the best & most beautiful news headline I have read: Monster Black Holes May Grow in Giant Star Cocoons.

et utdrag lyder; 

'The biggest black holes in the universe are also the most perplexing. Scientists have long been confused about just how the earliest, most massive black holes formed, but new evidence now suggests they could have originated inside giant cocoon-like stars.'

jeg leser
 om depresjonen i oss. i oss,

 som egentlig er lyse, 
varme stjerner

captured, i am II

Trykk her for video
'An Eruption in Space- Time'


ord alene kan ikke beskrive hva jeg føler.

snart skal jeg sove. snart vil jeg gli inn i min andre verden.

 en grusom verden der jeg leter etter svar. 

captured, i am

According to the general theory of relativity, a black hole is a region of space from which nothing, including light, can escape. It is the result of the deformation of spacetime caused by a very compact mass. Around a black hole there is an undetectable surface which marks the point of no return, called an event horizon. It is called "black" because it absorbs all the light that comes towards it, reflecting nothing, just like a perfect black body in thermodynamics

from wikipedia

picture ffffound

very still, for weeks and weeks..

I dag presset jeg meg mer en jeg trodde var mulig. Når jeg er på mitt mest sårbare er det lite som får meg ut av huset.

I gjennom natten tappes jeg for krefter. Når jeg våkner er det ikke mer 'meg' igjen. I dag hadde jeg psykolog time klokken 13.00. Jeg la meg i sengen rundt 23.00 i går kveld. Jeg sovnet ikke ordentlig før 05.00. Jeg våknet 09.00 og lå i en slags redselstilstand til klokken ble 12.35. Da sto jeg opp. Ansiktet mitt var sten. Tårene presset men jeg klarte ikke gråte. Her ville vanligvis dagen startet med en kopp kaffe og så ville det tatt 3 til 4 timer før jeg var mer meg selv igjen. Men ikke i dag. Jeg må til psykologen om så bare for å møte, si hei, og gå igjen. Jeg må klare det! Det var det eneste som sto i hodet mitt.

Ett ben ut av sengen. Ett til. Inn på badet. 1. min dusj (må dusje bort marerittene) . Smerter i kroppen. Sølet bodylotion ut over hele gulvet for hendene ville ikke lystre. Inn i klærne ( jeg hadde lagt de frem dagen før), en kopp vann med en halv 37.5 mg efexor. Danse litt med pus og gi han litt lunsj. Første frokosten fikk pus klokken 05.00 før jeg sovnet. Pus får meg til å smile selv i de utroligeste stunder. At jeg midt oppi det hele klarte danse litt med pus... Han er mitt alt!! Han er min styrke!

På veien ned til psykolgen rant tårene. Jeg var svimmel, kvalm og slet med å være 'tilstedet'. Hva skjer inne i kroppen min?

Jeg kom forsent. Men det gjorde meg ikke noe. Jeg klarte å komme meg dit. Jeg klarte å komme meg dit selv om jeg var helt ute av meg. Jeg vet at en stor årsak til hvorfor jeg er så utslitt fysisk er pga. mareritt/drømmer/lite søvn. Hvordan skal jeg få tilbake 'kroppen' min? Det fysiske? Jeg trenger den (kroppen) hvis jeg skal klare å takle hodet mitt.

----

Jeg kjøpte en ny seng til pus i dag på vei hjem fra psykologen. En flott seng/hule (litt dyr men pus fortjener det beste, en bortskjemt godkatt). Jeg begynner å trives i leiligheten min. Det tar tid å få alt trygt og "perfekt" her inne, men med tiden kommer ting på plass. Jeg håper så det vil gjelde

meg selv også.

----

Enn så lenge er det krig innvendig. Jeg nekter å være syk og trist for resten av mitt liv. Jeg skal bekjempe depresjonen min. Jeg håper at flere der ute, som også sliter med en psykisk lidelse, velger å kjempe.

Selv om det ikke finnes en enkel kur mot depresjon har jeg tro på at man kan bli frisk. Ta så lang tid det måtte ta. Være så vanskelig det måtte være.

picture unkown

et nakent meg

jeg isolerer meg selv. jeg har gjort det alt for lenge. jeg orker rett og slett ikke mennesker rundt meg som er skuffet, misfornøyde eller uforstående. det skal ikke mye kritikk til før jeg faller sammen. jeg bruker all energi på å få gjort dagligdagse ting som må gjøres. jeg prøver å ikke gå i samme felle jeg har gjort før; å hate meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre 'alt det som forventes av meg'. jeg forsøker bryte et mønster jeg lenge har levd etter. jeg prøver å leve et nytt liv.

jeg må klare dette selv. jeg må komme meg ut av denne bunnen alene. jeg prøver også å innse at av og til må man bare takle de vanskeligste tankene alene. man har kanskje støtte, inn til et visst nivå, men det innerste nivået, det må jeg jobbe med alene.

skjoldet mitt, jeg har bært på i mange år, er så og si helt nede. resultat; et nakent meg.

det er så vondt at av og til vil jeg slå, skade, drepe, være gal. men jeg har lært meg selv å takle det ved å legge meg selv i sengen. Ligge stille. La tankene torturere meg til det går over. Blir jeg sint, slår jeg ned i dynen til jeg blir utmattet. Jeg må i gjennom dette.

det kjennes som selvhatet og en del av de mørke tankene er borte. det er blitt helt blankt. redselen har tatt over for alvor. inne i redselen ligger alt det andre. skjult. gjemt. jeg er redd dette "blanke". det sprer seg. midt i en samtale; blankt. Jeg har vanskelig for å være til stedet i "virkeligheten". Skremmende. redselen min nå, er så plagsom at jeg "virkelighetsflukter" og sliter med å være konsentrert og tilstedet.

Nye problemer. Men jeg må i gjennom dette. Ta så lang tid det måtte ta.

(picture source unknown)

1. desember. igjen.

Nedtrapping av Efexor. En halv tablett 37.5 mg. Kun 18,75 mg daglig. Jeg er på rett vei.

Jeg trapper opp terapi! En gang per uke har nå blitt to og tre ganger per uke. Etter jul vil jeg få fast plass to ganger i uken. Avbestiller noen, får jeg tilbudet om å ta timen. Med mindre efexor i kroppen kjenner jeg smerter og redsel på en sterkere og mer skremmende måte enn før. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal bevege meg fortiden. Hver bevegelse, hver tanke kjennes frosset fast. Jeg føler at jeg prøver å strekke armene opp fra et tonn is som lenge har bedøvet hver eneste nerve i kroppen. Jeg har hatt det fryktelig vondt før, jeg spør meg selv; hva er dette? Er dette meg? Denne smerten er annerledes, mer intens, mer virkelig.

Jeg føler meg helt lammet. Jeg må ikke gi opp.

Ny terapitime i morgen.

picture ffffound