et lite dykk i sannheter

snøkaos. blå himmel. minusgrader. varmt visakort.

jeg og moren min går mot bilen i garasjeannlegget til et kjøpesenter. lysene i taket har gått og vi er omgitt av bekmørke. lyden av stilletthælene til mamma lager en skarp lyd i det de smeller mot bakken. noe inne i meg skulle gjerne ha dempet denne lyden. jeg er på vakt og blikket mitt flakker fra venstre til høyre. samtidig trekker jeg pusten og sier til meg selv at jeg skal slappe av. "uff, jeg er glad jeg ikke går her alene", sier jeg og titter rundt meg som et engstelig byttedyr. "hvorfor det?" spør moren min. "jeg er så mørkredd blitt". svarer jeg og angrer med engang at jeg åpnet for denne samtalen. "jeg finnes ikke mørkredd" svarer hun. Stillhet. "nei men det er noe med at kroppen min ikke glemmer" svarer jeg... lysene på bilen blinker i det den låses opp fra avstand. moren min vet. hun forstår hvorfor jeg er mørkredd. men vi begge later som samtalen ikke skjedde. 

"hjemme" notatskriblerier i mørket...

Det kjennes ut som at jeg har spist en tube kuldekrem. Og denne kremen har blitt til en stor klump is i magen min. Og det brenner, slik bare kulde kan brenne. Jeg får så klart ikke sove.

 Jeg har svelget en imovane og ligger å venter på den vante metallsmaken som vitner om at NÅ begynner jeg snart å bli søvnig. Men jeg kjenner ingen metallsmak lenger... Tar jeg imovane fast over tid forsvinner denne betryggende smaken, denne ene lille bivirkningen som jeg faktisk liker, og etter hvert må jeg ta 2 stk tabletter for å få samme virkning som jeg fikk før på 1stk. tablett.  Men skal jeg komme meg i gjennom denne julen er jeg veldig glad for at sovetablettene ble med i reisekofferten.

Jeg er hjemme hos familien. Eller, hjemme hos den ene delen av familien min. I huset til moren min. Jeg ligger i sengen. Ut igjennom vinduet ser jeg nabohuset glane mot meg. Hvite trevegger og to sorte firkantede øyne. Og rødt tak med sne på takstenene. Noe som får det hele til å se ut som et ondt, uferdig pepperkakehus. Jeg orker ikke trekke for gardinene. Selv om himmelen er mørk ute så sender sneen på bakken et svakt lys inn i soverommet. Jeg er jo avhengig av disse ”nattlampene” mine... og er lyskilden naturlig og ikke et faktisk lys jeg har skrudd på i rommet mitt kjennes det litt mer ”ok”/ ”normalt” ut. Jeg irriterer meg veldig over mørkredselen min. Den er faktisk verre enn jeg trodde den var.

Jeg er hjemme. Og det er vel her hjemme mye av mine ”symptomer (eksempel: angst, fortvilelse,redsel)”og sykdom” har røtter. og føtter. og stemmer. Smerten innvendig har høynet med 300%. Jeg VET at det ligger mange svar her hjemme til smertekaoset som herjer inne i meg.  Jeg opplever at tanker som lenge har ligget begravd inne i meg titter frem nå på en annerledes måte etter jeg har sluttet med anti dep. Noe i meg prøver allikevel å lukke dørene som vil åpnes inne i meg. Og samtidig prøver jeg det jeg kan for å lese/ forstå / føle på alt dette glemte, gjemte, utydelige.... For første gang skulle jeg ønske terapien ikke hadde en pause. Jeg har lenge ikke vært i stand til å snakke om ting / detaljert/ ”gå inn i ting” men nå tror jeg at jeg kunne snakket veldig mye. Kanskje jeg skal skrive en form for kort dagbok hun kan titte på senere?  Jeg kunne notere det viktigste med sykdommen min jeg opplever hver dag. Samt notere koselige ting jeg mestrer...Jeg tror jeg faktisk skal gjøre dette. Jeg vil så gjerne at terapien skal kunne gi meg enda(!) mer. Jeg tror at jeg klarer å åpne meg, men tydeligvis er dette feil. Jeg har fått beskjed om at jeg åpner meg ikke nok. Jeg klarer ikke gå dypt i temaer som skremmer meg. Da blir jeg som regel sittende helt blank/ uvel/ og ikke klare å få frem et ord.  Jeg liker å snakke rundt grøten. Og havner som regel rundt der i ring forvirret og flau. 

Jeg skal allikevel, tross omveltning, og overveldende følelser prøve å holde fokus på GODE ting. 

Jeg vil også prøve å holde fokus på de små øyeblikkene med glede, som gir meg ENERGI og LIVSLYST.Og ikke minst HÅP.

 I det jeg skrev dette glimtet det i lys i det ene sorte øyet på det onde (nabo) pepperkake huset . Vel, ser de meg her jeg ligger på sengen, så har jeg på meg en veldig søt nattkjole og i vinduet her glitrer en julestjerne. En søt liten pus snorker vedsiden av meg. Tror jeg skal legge meg inntil han nå og sove litt jeg og. God natt til alle dere som titter innom bloggen min! Ønsker dere noen fine førjulsdager selv om jeg vet mange av dere sliter som meg.. sender varme tanker til dere alle! 

foto tatt av smokebleu. 

denne julestjernen er veldig spesiell for meg. den hang i vinduet mitt om julen når jeg var bitteliten og den har blitt med på utallige flyttelass uten min viten i etterkant. hver jul har den dukket opp i soveromsvinduet mitt og jeg får en varm og god følelse innvendig når jeg titter på den...

..

klokken er 21.25 og jeg drikker rykende varm kaffe. denne natten kommer til å bli lang... i morgen klokken 7.00 reiser jeg hjem for julen.. jeg har enda ikke begynt å pakke. men jeg skal begynne nå.. alltid i siste liten.. jeg er så lei av å ikke kunne klare å henge med i tiden!!! skal jeg ha det sånn her for resten av livet? 

jeg føler redsel og en forferdelig uro for reisen i morgen. jeg får ta 2 sobril og håpe det tar den værste angsten. det er så trist at jeg tilstadig kjemper mot denne dødsangsten. hva kommer den av? det kjennes virkelig ut som jeg skal dø! de som ikke har kjent på en slik følelse må vel bare himle med øynene. Det får de bare gjøre. Jeg klarer ikke forklare denne smerten jeg føler på. Jeg prøver å tenke;  du skal ikke dø, det er bare tankene dine....  men jeg er redd for den dagen jeg må bli hentet av leger,  og det fordi at jeg ikke er meg selv lenger, jeg ser for meg at jeg ligger i et hjørne og skjelver og at det mørke inne i meg har tatt over... jeg ser for meg at de må sperre meg inne på et rom og der må jeg være resten av livet for alt som hersker er redsel og meg er borte . jeg er så redd for at den dagen skal komme. jeg er virkelig livredd for den dagen jeg mister kontrollen.  det kjennes så nære.  

er det andre som daglig kjemper mot seg selv der ute? 

.

tårene triller når jeg ser denne reklamen rulle på tv. den traff rett på noe sårt i hjertet mitt. snart er det jul. snart skal jeg hjem til familien. snart må jeg ta tak i masse følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. 

18 timer i sengen

Jeg sitter i stuen. Ute er det bekmørkt og når jeg titter ut av vinduet ser jeg mennesker haste forbi pakket inn i varme vinterklær. Noen er på ski. Noen rusler av gårde på bena. Noen bærer på et lass handleposer. Andre drasser på en liten hund som også har på seg vintertøy. Jeg skuer mye på livet igjennom vinduet, som en gammel person som ikke kommer seg så mye ut.  Plutselig er det snart jul. Igjen. Jeg har alltid følelsen av at årstidene/skiftene overrumpler meg helt.

Som jeg skrev litt om i forrige innlegg så kjenner jeg virkelig endringer innvendig. Jeg kjenner et skarpere skille mellom den vonde siden i meg og den siden som virkelig kan føle lykke, håp og glede. Jeg kan prøve forklare med dette bildet jeg har redigert; 

For de som har lest litt i bloggen min vil kanskje dette bilde forklare litt mer hva jeg mener med de ulike sidene i meg og hvordan jeg føler meg "oppstykket".  

Denne høsten har jeg virkelig klart ting som jeg aldri hadde trodd jeg ville klart! Jeg kan skrive litt mer om det senere... men det jeg føler for å skrive om nå skjedde i går. Da smalt det igjen for meg. På virkelig. I hodet mitt i form av en helt ekstrem hodepine som gjorde at jeg måtte holde sengen i 18 timer.

Det begynte med en svak dunkende jevn hodepine. Som tilslutt eksploderte. Jeg kunne ikke annet enn å krype opp i sengen. Slukke alt lys rundt meg og der lå jeg og holdt hendene rundt hodet mitt. Det gjorde noe helt for jævli sinnsykt vondt. Jeg ville hente en kald klut men jeg klarte  det ikke. Hodepinen ble værre og værre og tilslutt begynte jeg og kaste opp. Det lynte forbi øynene mine når jeg hadde de igjenlokket. Migrene tenkte jeg. Det må være migrene. Slapp av. Pust. Det går over. Hvis det var migrene må jeg være angrepet ILLE! Det er ikke ofte jeg har en så ekstrem hodepine. Men når jeg lå der i sengen med hendene rundt hodet for å nesten holde det sammen, så var jeg livredd. Jeg var livredd for smerten minnet meg om en hodepine jeg hadde når jeg var rundt 16/17 år. Som lammet meg, som gjorde meg ute av stand til å snakke, og som gjorde at jeg havnet på sykehuset uten at de fant ut noen grunn/ årsak... siden den gang har jeg vært livredd når jeg kjenner en liten hodepine komme snikenede. Å bli lam som jeg ble dengang (fra livet og ned). Det å ikke kunne bevege bena eller engang å kunne prate (jeg mistet talevnen) og den smerten! Dengang kom også hodepinen snikende. Over dager og tilslutt ble jeg sengeliggende da den ble værre og værre. Det er noe jeg ikke engang kan beskrive det jeg følte den gang. Etter fire, fem dager (jeg husker ikke nøyaktig) var hodepinen så ille at jeg forsto jeg trengte hjelp. Alt oppkastet og lammelsen. Jeg husker sjokket når jeg forsto bena ikke fungerte! Jeg akte meg ned trappa fra 2 etasje i huset til mamma. I oppkast og kun undertøy. Ned til telefonen som lå nede og ringte til pappa. Og når jeg prøvde å snakke så klarte jeg ikke å prate. Nytt sjokk. Det var som tungen ikke fungerte. Det var helt uvirkelig. Det hele endte med ambulanse, jeg fikk oksygen, og ble koblet til forskjellige apparater. På sykehuset fulgte full utredning men ingen svar på hvorfor dette skjedde med meg. Ingen svar på hodepine, lammelse eller det at jeg mistet taleevnen. Jeg fikk sterke smertestillende og etter en 2 dagers tid begynte smerten å gi seg. Jeg fikk tilbake taleevnen (først) så fikk jeg tilbake bevegelsen i bena. Dengang gikk jeg på en veldig høy dose efexor (300 mg) og etter hissig googling fra meg i etterkant så kommer jeg over en sak om at for mye serotonin i blodet blandet med rødvin kunne gi en form for hodepine som det jeg hadde opplevd. Jeg vet ikke om dette var årsaken til at jeg ble syk. Men jeg hadde tatt et glass rødvin i forkant av hodepinen begynte. Legene sa at de fant ingen ting som kunne forklare at jeg ble så dårlig som jeg ble. Dette er ca. ti år siden. Jeg googlet serotonin + hodepine nå i dag for å finne det jeg leste om serotonin og hodepine den gang. I stedet fant denne artikkelen . En ting er sikkert og det er at for mye serotonin i blodet kan ikke være bra.

Tilbake til i dag. 18 timer lå jeg i sengen til jeg klarte å stå opp rundt klokken 1300 i dag.. Jeg har fortsatt hodepine men den er svak. De siste dagene har jeg opplevd mye stress. Det kan hende hodepinen ble utløst på grunn av dette. Jeg stresser over at jeg skal hjem til jul. Jeg hadde en gynekolog time i går som jeg var veldig nervøs for. Etter voldtekt er det ekstra vanskelig for meg å skulle møte hos en gynekolog på grunn av vonde minner. Og denne gangen snakket vi om nettopp voldtekten. Når jeg lå i gyn. stolen. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken der inne. Og prøvde spakt å fortelle at jeg ikke klarte å snakke om det. Natten før hadde vi en brannalarm på grunn av en vannlekkasje i en av nabo leilighetene. Vi har et slik sprinklerannlegg system i leilighetene her vi bor og disse ryker på grunn av frostskader. Det er flere leiligheter her som har opplevd å bli totalt ødelagt av vannskader i det siste. Dette stresser meg enormt! I tillegg som jeg så vidt nevnte tidligere har jeg tatt på meg et ansvar for noen hjemløse dyr jeg reddet tidligere i sommer. Dette er klart kattepuser;) og jeg har brukt masse tid på å temme disse. Disse ble født ute og gikk en lei fremtid i vente hadde jeg ikke tatt de inn. Det er en lang hjerteskjærende historie om hvordan jeg kom over de. En god nyhet er at de skal få flytte hjem til familien min nå til jul og der skal de få bli boende:) En skal jeg beholde som en kamerat til min katt. Så natten før satt vi alle 4 sammen, livredde, inne på gjesterommet (der de har base) tiden brannalarmen ulte. Brannalarmen her høres ut som en flyalarm og jeg som har skrekk for alarmer/slike lyder i tillegg. Jeg hadde ikke sjanse til å få de i buret uten å bruke "makt", så når jeg hadde fått sjekket at det ikke brant ble det bare å vente inne den tiden det tok før de slo av brannalarmen. I tillegg til at jeg ble stresset over dette så er det mye uroligheter innenfor familien min som plager meg og sliter på nervene. Det river meg faktisk i filler at det er så mye problemer innad familien!!! I tillegg til at jeg også ikke fungerer/ er syk med mitt og føler at jeg svikter alle jeg er glad i. Jeg vil så gjerne være noe godt i livet til de jeg er glad i. Jeg vil ikke være et problem og noe vondt! 

Men nå sitter jeg nå her. Leiligheten er fylt med et varmt lys. Det er litt rotete og ikke skinnende rent (noe som dere vet er full krise for meg) men rundt meg sover mine nydelige kattepuser. De gir meg så utrolig mye. Jeg kjenner en god varme i hjertet mitt og jeg håper virkelig den varmen tilslutt kan overta for all frykten som herjer inne i meg..Jeg håper jo at jeg tilslutt vil vinne livet jeg ønsker meg...som frisk... og at jeg dengang vil ha mennesker rundt meg som tror på meg, elsker meg for den jeg er og gjør meg godt. Først da vil jeg også kunne gi så enormt mye mer tilbake. Det er fryktelig vondt å kjenne at jeg ikke strekker til for de jeg er glad i nå i dag. Men en vakker dag vil jeg klare.. SKAL JEG KLARE, å være der tilbake. Håper bare jeg ikke har mistet de som betyr alt for meg innen den tid... 

.tanker på en lørdagskveld

de siste dagene har jeg tenkt mye på endringene i livet mitt. hva har endret seg i livet mitt de siste årene? Jeg har endret meg enormt innvendig, selv om de som ser meg utad, ser at siden min med depresjon og sykdom fortsatt er den samme.  der er det ikke store endringer. jeg sliter fortsatt på samme måte som jeg alltid har gjort, med angst, redsel og depresjon. i ulike styrker.  men den andre siden min, der jeg kjenner lykke, håp og lys. Det er der jeg selv kjenner store endringer. Lysten til å leve kjemper nå sterkere mot den syke siden i meg. På en måte river også dette meg selv i fra hverandre. Jeg kjenner jeg rives i filler av å hele tiden kjenne og føle på hva jeg vil så sterkt , og kjenne dette kjempe mot fullstendig håpløshet, negativitet og mørke som holder meg tilbake, fanget, i min egen kropp og som gjør meg ute av stand til å fullføre noe som helst.  Jeg har alltid svingt mellom å ville noe for å så lammes fra redsel og da ikke klare å utføre noe som helst. Men disse svingningene er enormt mye sterkere nå. Det er endringer! Selv om jeg får høre fra mine nærmeste; Det skjer jo ingen ting med deg! Så vet jeg at ; joda! Det skjer fryktelig mye inne i meg. Så mye at det blir nesten for mye for meg og håndtere. 

Der jeg før også var sikker på at "jeg trenger vel ikke noen i livet mitt, faen ta alle dritt mennesker" så lengter jeg nå etter trygghet, sunn, stabil, kjærlighet og drømmen om å faktisk få familielivet mitt jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg også barn en dag, selvfølgelig må jeg bli frisk først. Jeg ønsker meg mannen i mitt liv 100 %. Slikt er det ikke nå. Jeg ønsker meg drømmehuset , utdannelse, og drømme jobben. Jeg har tatt skritt i riktig retning i det siste. Jeg har oppnådd ting jeg ikke ante jeg var i stand til å klare nå. i dag. det er noe i meg som vil og som klarer! 

jeg vet at min medisin for å komme meg igjennom dette sykdomshelvete er terapi, men også så klart kjærlighet. Noen som holder meg i hånden i gode og vonde dager, noen som ikke blir sint på meg fordi at jeg er syk, men som godtar meg for meg. Men der jeg er i dag klarer jeg jo ikke å gi tilbake så mye. til noen. da jeg kjemper så hardt for å holde meg selv oppe. er det da mulig og ha et kjærlighetsliv? jeg har isolert meg fra venner og bekjente av den grunn jeg orker virkelig ikke å bli kjeftet på for at jeg ikke klarer ting. jeg orker ikke å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å stille opp når jeg selv er syk. dette hele har lært meg at de jeg har sett på som gode venner faktisk ikke viste seg og være gode sunne venner. og de jeg har sett på som mindre viktige. har vist seg å være de som faktisk kan være sunne , gode venner for meg. (visdom hehe).  så når jeg nå begynner å orke å ta opp kontakten med folk igjen, så vet jeg hvem jeg skal ringe og hvem jeg ikke skal ringe. men hva skal jeg gjøre når de jeg vil ha i livet mitt trekker seg unna meg? som mannen i mitt liv? hva skal jeg gjøre hvis jeg plutselig har blitt til noe de ikke ønsker å ha i livet sitt? og det mye på grunn av at jeg er syk? for meg kjennes dette så fortvilende. for jeg vil jo så mye. jeg bare klarer ikke alt det jeg vil være nå. i bunn og grunn, en stor årsak til at jeg er fryktelig engstelig og redd er også på grunn av at jeg føler jeg ikke har noe som helst trygghet i livet mitt. jeg lengter etter stabilitet. Hvorfor må alt være så usikkert? jeg klarer ikke håndtere redselen min alene.