Jeg sitter i stuen. Ute er det bekmørkt og når jeg titter ut av vinduet ser jeg mennesker haste forbi pakket inn i varme vinterklær. Noen er på ski. Noen rusler av gårde på bena. Noen bærer på et lass handleposer. Andre drasser på en liten hund som også har på seg vintertøy. Jeg skuer mye på livet igjennom vinduet, som en gammel person som ikke kommer seg så mye ut. Plutselig er det snart jul. Igjen. Jeg har alltid følelsen av at årstidene/skiftene overrumpler meg helt.
Som jeg skrev litt om i forrige innlegg så kjenner jeg virkelig endringer innvendig. Jeg kjenner et skarpere skille mellom den vonde siden i meg og den siden som virkelig kan føle lykke, håp og glede. Jeg kan prøve forklare med dette bildet jeg har redigert;
Denne høsten har jeg virkelig klart ting som jeg aldri hadde trodd jeg ville klart! Jeg kan skrive litt mer om det senere... men det jeg føler for å skrive om nå skjedde i går. Da smalt det igjen for meg. På virkelig. I hodet mitt i form av en helt ekstrem hodepine som gjorde at jeg måtte holde sengen i 18 timer.
For de som har lest litt i bloggen min vil kanskje dette bilde forklare litt mer hva jeg mener med de ulike sidene i meg og hvordan jeg føler meg "oppstykket".
Det begynte med en svak dunkende jevn hodepine. Som tilslutt eksploderte. Jeg kunne ikke annet enn å krype opp i sengen. Slukke alt lys rundt meg og der lå jeg og holdt hendene rundt hodet mitt. Det gjorde noe helt for jævli sinnsykt vondt. Jeg ville hente en kald klut men jeg klarte det ikke. Hodepinen ble værre og værre og tilslutt begynte jeg og kaste opp. Det lynte forbi øynene mine når jeg hadde de igjenlokket. Migrene tenkte jeg. Det må være migrene. Slapp av. Pust. Det går over. Hvis det var migrene må jeg være angrepet ILLE! Det er ikke ofte jeg har en så ekstrem hodepine. Men når jeg lå der i sengen med hendene rundt hodet for å nesten holde det sammen, så var jeg livredd. Jeg var livredd for smerten minnet meg om en hodepine jeg hadde når jeg var rundt 16/17 år. Som lammet meg, som gjorde meg ute av stand til å snakke, og som gjorde at jeg havnet på sykehuset uten at de fant ut noen grunn/ årsak... siden den gang har jeg vært livredd når jeg kjenner en liten hodepine komme snikenede. Å bli lam som jeg ble dengang (fra livet og ned). Det å ikke kunne bevege bena eller engang å kunne prate (jeg mistet talevnen) og den smerten! Dengang kom også hodepinen snikende. Over dager og tilslutt ble jeg sengeliggende da den ble værre og værre. Det er noe jeg ikke engang kan beskrive det jeg følte den gang. Etter fire, fem dager (jeg husker ikke nøyaktig) var hodepinen så ille at jeg forsto jeg trengte hjelp. Alt oppkastet og lammelsen. Jeg husker sjokket når jeg forsto bena ikke fungerte! Jeg akte meg ned trappa fra 2 etasje i huset til mamma. I oppkast og kun undertøy. Ned til telefonen som lå nede og ringte til pappa. Og når jeg prøvde å snakke så klarte jeg ikke å prate. Nytt sjokk. Det var som tungen ikke fungerte. Det var helt uvirkelig. Det hele endte med ambulanse, jeg fikk oksygen, og ble koblet til forskjellige apparater. På sykehuset fulgte full utredning men ingen svar på hvorfor dette skjedde med meg. Ingen svar på hodepine, lammelse eller det at jeg mistet taleevnen. Jeg fikk sterke smertestillende og etter en 2 dagers tid begynte smerten å gi seg. Jeg fikk tilbake taleevnen (først) så fikk jeg tilbake bevegelsen i bena. Dengang gikk jeg på en veldig høy dose efexor (300 mg) og etter hissig googling fra meg i etterkant så kommer jeg over en sak om at for mye serotonin i blodet blandet med rødvin kunne gi en form for hodepine som det jeg hadde opplevd. Jeg vet ikke om dette var årsaken til at jeg ble syk. Men jeg hadde tatt et glass rødvin i forkant av hodepinen begynte. Legene sa at de fant ingen ting som kunne forklare at jeg ble så dårlig som jeg ble. Dette er ca. ti år siden. Jeg googlet serotonin + hodepine nå i dag for å finne det jeg leste om serotonin og hodepine den gang. I stedet fant denne artikkelen . En ting er sikkert og det er at for mye serotonin i blodet kan ikke være bra.
Tilbake til i dag. 18 timer lå jeg i sengen til jeg klarte å stå opp rundt klokken 1300 i dag.. Jeg har fortsatt hodepine men den er svak. De siste dagene har jeg opplevd mye stress. Det kan hende hodepinen ble utløst på grunn av dette. Jeg stresser over at jeg skal hjem til jul. Jeg hadde en gynekolog time i går som jeg var veldig nervøs for. Etter voldtekt er det ekstra vanskelig for meg å skulle møte hos en gynekolog på grunn av vonde minner. Og denne gangen snakket vi om nettopp voldtekten. Når jeg lå i gyn. stolen. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken der inne. Og prøvde spakt å fortelle at jeg ikke klarte å snakke om det. Natten før hadde vi en brannalarm på grunn av en vannlekkasje i en av nabo leilighetene. Vi har et slik sprinklerannlegg system i leilighetene her vi bor og disse ryker på grunn av frostskader. Det er flere leiligheter her som har opplevd å bli totalt ødelagt av vannskader i det siste. Dette stresser meg enormt! I tillegg som jeg så vidt nevnte tidligere har jeg tatt på meg et ansvar for noen hjemløse dyr jeg reddet tidligere i sommer. Dette er klart kattepuser;) og jeg har brukt masse tid på å temme disse. Disse ble født ute og gikk en lei fremtid i vente hadde jeg ikke tatt de inn. Det er en lang hjerteskjærende historie om hvordan jeg kom over de. En god nyhet er at de skal få flytte hjem til familien min nå til jul og der skal de få bli boende:) En skal jeg beholde som en kamerat til min katt. Så natten før satt vi alle 4 sammen, livredde, inne på gjesterommet (der de har base) tiden brannalarmen ulte. Brannalarmen her høres ut som en flyalarm og jeg som har skrekk for alarmer/slike lyder i tillegg. Jeg hadde ikke sjanse til å få de i buret uten å bruke "makt", så når jeg hadde fått sjekket at det ikke brant ble det bare å vente inne den tiden det tok før de slo av brannalarmen. I tillegg til at jeg ble stresset over dette så er det mye uroligheter innenfor familien min som plager meg og sliter på nervene. Det river meg faktisk i filler at det er så mye problemer innad familien!!! I tillegg til at jeg også ikke fungerer/ er syk med mitt og føler at jeg svikter alle jeg er glad i. Jeg vil så gjerne være noe godt i livet til de jeg er glad i. Jeg vil ikke være et problem og noe vondt!
Men nå sitter jeg nå her. Leiligheten er fylt med et varmt lys. Det er litt rotete og ikke skinnende rent (noe som dere vet er full krise for meg) men rundt meg sover mine nydelige kattepuser. De gir meg så utrolig mye. Jeg kjenner en god varme i hjertet mitt og jeg håper virkelig den varmen tilslutt kan overta for all frykten som herjer inne i meg..Jeg håper jo at jeg tilslutt vil vinne livet jeg ønsker meg...som frisk... og at jeg dengang vil ha mennesker rundt meg som tror på meg, elsker meg for den jeg er og gjør meg godt. Først da vil jeg også kunne gi så enormt mye mer tilbake. Det er fryktelig vondt å kjenne at jeg ikke strekker til for de jeg er glad i nå i dag. Men en vakker dag vil jeg klare.. SKAL JEG KLARE, å være der tilbake. Håper bare jeg ikke har mistet de som betyr alt for meg innen den tid...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar