Jeg blir så inni hælvete (beklager språkbruken) provosert av de som mener at det bare er å "ta seg sammen, så skal du se at det går bedre". Hvordan forklare til "vanlige" mennesker at man ikke har sovet godt på så lenge man kan huske? Hvordan hadde vanlige mennesker håndtert å plutselig bli frarøvet søvn? Hvordan forklare at "det å ikke sove godt kjennes ut som at man ikke har sovet på årevis (!!) da man føler man lever et like virkelig liv i drømmeverden som i den virkelige. dette livet sliter deg derfor (!)ut dagen derpå. Altså: Man har på 2 liv (!!!) men ikke noe søvn" Hvordan forklare dette til noen som ikke har peiling på hva jeg snakker om? Som vil tro jeg er helt gal i hodet mitt hvis jeg forteller dette? Hvordan forklare noen at man sitter fast i et mareritt? Man hører vekkerklokka ringe eks. kan skimte igjennom øynene at det er lyst i soverommet, men noe holder en nede og man befinner seg i en slags fastklemt situasjon imellom virkelighet og drømmeverden. Hva er hva? Hvor er man? Hva er man? Drømmeverden slipper deg ikke og du kan skrike inni hodet ditt du vil stå opp men man klarer det ikke. Man har ikke kontroll over sin egen kropp. Man er "lammet". Hvordan forklare at slike lammelser også griper en utover dagen i all slags situasjoner? Eksempel; man skal til å vaske badet, men blir sittende helt stille uten å kunne bevege seg med tårer som renner uten å vite hvorfor. Man kan kjenne en redsel så sterk man vil gjemme seg når man står på eksempel butikken men man vet ikke hvorfor man er redd. Hvordan forklare en redsel til andre som man bærer på som man ikke forstår selv?
Jeg vet at eksempel humør, søvn etc styres av kjemiske stoffer i hjernen. Jeg vet at deprimerte (også meg) har ubalanser i noen av disse stoffene og derfor prøver ofte leger å hjelpe en med å for eksempel skrive ut medisiner som kan rette litt opp i disse ubalansene. Typisk antidepressive medisiner. Men det finnes ingen blodprøver man tar førut der det står; du mangler eksempelvis så og så mye serotonin. Alle mennesker trenger forskjellig mengder av forskjellige stoffer. Jeg blir svimmel av å skrive dette men det er ingen målestokk for hva som er normalen så vidt jeg forstår. Jeg føler leger famler i blinde når man deler ut slike anti depressive. Person 1 får kanskje hjelp av Zoloft. Person 2 ødelegges kanskje mer av Zoloft. Jeg føler det blir som russisk rullett. Men samtidig så vet jeg jo at slike medisiner hjelper noen. Dere som har lest bloggen min vet jo godt mine erfaringer med anti. dep.
Så hvordan er virkeligheten i dag? Man må bli frisk. Å det fort! Man kan ikke ta seg tid til å være syk! Da går mennesker ut av ens liv ( de har ikke ork eller tid til å være der i lengden.) Jobber forsvinner. Skolegang har blitt utsatt (jeg opplevde at min videregående skole prøvde å presse meg ut av skolen på grunnlag de ville ikke ha psykisk syke som elever. har dere hørt noe så ...sykt? Hadde det ikke vært for en helt fantastisk rådgiver som kjempet min sak; kjempet for at jeg kunne gå på skolen , tross legefravær (saken forøvrig som han og jeg tapte) vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Vel, jeg droppet ut rett før jeg var ferdig i 3 klasse (dummeste jeg gjorde men jeg taklet ikke å få så mye motgang). Jeg skal ikke engang begynne å snakke om hva jeg har opplevd i typiske arb. situasjoner. Disse "motjobberne". Hva faen er det de tror ?
Jeg står nå over et valg igjen. Jeg vil veldig gjerne dø! Jeg vil også leve! Jeg sitter fast i mine små "times out"(tåker/redsler/lammelser) som jeg kaller det og alt går veldig seeent i mitt liv. Livet går fra meg. Folk går fra meg. Jeg vet ikke om jeg engang klarer å ta det igjen. Psykiateren min er bekymret for meg og ser det som unødvendig å ta hele denne lasten jeg drar på alene. Hun vil jeg skal begynne med en ny type anti dep. Bruke en krykke sier hun. Under oppfølging denne gang og ikke lenge. Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg tar denne medisinen så tar jeg den jo ikke for meg selv! Men for at jeg skal klare å holde på de jeg elsker så de ikke går i fra meg, gir meg opp, eller forsvinner ut av livet mitt... Hvis jeg tar dette medikamentet så begynner jeg jo å ta det på grunn av at jeg må bedre økonomien og det RASKT , klare skolegang og det RASKT etc. Men det blir jo ikke "jeg" da. Føler jeg. Og jeg er redd for langtidsvirkninger av slike stoff. Jeg har allerede ødelagt hodet mitt ganske mye på grunn av langvarig bruk av Efexor. Det finnes ingen ting sikker forskning om at antidep. ikke skader hodet /endrer hodet permament. Vi er alle forsøkskaniner føler jeg.
Faen ta alt sammen , jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
