Jeg kommer alltid til å være alene. Jeg vet det.
Selv om jeg har en bestevenninne, selv om jeg har en kjæreste, selv om jeg har en familie. Det er en del av meg de ikke kjenner. Det er en del av meg jeg ikke klarer å vise. Det er en del av meg de aldri vil forstå, en del de aldri vil lære å kjenne. Det er kun meg som som kjenner til denne siden ved meg selv.
Det er to type krefter som daglig haler og drar i meg.
Den ene er sorg og smerte. Den andre er et svakt håp om at jeg skal klare meg. En kamp som har pågått så alt for lenge. En kamp uten noen vinner.
I det siste har jeg presset meg til å gjøre en del saker. Allikevel gir det ikke en god følelse i lengden. Jeg er så svakelig. Jeg sitter å dusjer, fordi å stå oppreist er for vanskelig. Jeg orker ikke spise eller gjøre normale ting. Alt er vanskelig og umenneskelig vondt. Jeg er livredd fra jeg våkner til jeg sovner og redselen blir med meg inn i drømmene. En psykisk smerte jeg ikke unner noen. Allikevel føler jeg at jeg skulle klart å håndtere den type smerte. Kroppen min er blitt hovedproblemet! Det er ikke mer krefter igjen i den. Og uten en kropp som fungerer, og et hode som er ustabilt og kaotisk, da er det ikke så mye igjen å gripe fatt i.
Ferien jeg har hoppet på i siste liten med kjæresten og hans kompiser venter rett rundt hjørnet. Jeg har et hemmelig ønske. Et ønske om å dø i en ulykke under ferieoppholdet. Jeg er kun en byrde for alt og alle uansett.
Jeg kommer etterhvert til å avslutte denne bloggen. Jeg vil la den stå som et lite vindu inn i min verden som psykisk syk. Jeg vil la den stå som et spor av at jeg har eksistert. Jeg vil la den stå som et bevis og et innblikk i hvor vanskelig det er å leve med depresjon og angst. Jeg har med vilje utelatt å fortelle detaljert om daglige hendelser men forsøkt å fokusere på det indre følelselivet. Jeg har levd et liv med mye smerte men også hatt mange opplevelser jeg aldri ville vært foruten.
Jeg ville aldri ha vært en annen person! Det er bare så fryktelig synd at jeg ikke fungerer, at jeg er infisert av dette depresjonshelvete. Jeg vil skrive noen få innlegg til før jeg igjen går over til min private dagbokføring.
Jeg er så glad for all støtte jeg har fått her inne! Dere er bevis på at det finnes gode mennesker der ute. Mennesker jeg ikke trenger å frykte. Håper dere ikke smelter bort i sommervarmen, men klarer å nyte den. Jeg har blitt glad i dere!
Vennlig hilsen,
meg.
