en av mine største redsler...

... er å miste de jeg er glad i til døden.

 Jeg snublet over denne siden i dag Days With My Father. Jeg har ingen ord, jeg klikket meg igjennom bildene og tekstene og jeg gråt og gråt. Jeg kjente meg så igjen. Jeg kunne føle kjærligheten denne mannen hadde for faren sin. 

Jeg har mistet så mange jeg er glad i. Jeg vil ikke miste et (!) menneske til. Jeg nekter! Å, kunne vi bare nektet... Jeg vil være 3 år og trampe ned foten og si " du får ikke lov til å dø" til mine kjære. Mine kjære jeg vet alle vil forlate meg en dag. For slik er livet.  Om vi vil eller ikke. 

te for nervene, ja takk

te kopp på te kopp på te kopp... jeg kjenner kroppen er roligere i dag... gråteanfallene er svakere... 

jeg prøver å vaske litt klær  (fortsatt et lass som må vaskes) og planlegger dager der jeg kanskje klarer å gå ut av leiligheten. jeg drømmer om hytteturer,  pikniker med kjæresten og tusleturer på aker brygge. noe skal jeg få til i løpet av sommeren. smerten min skal ikke få ødelegge samtlige dager. 

pictures by rodney smith

pain, pain, go away

jeg er så redd. jeg tror jeg er farlig nær å være fullstendig gal. 

jeg kjenner jeg vil hogge meg selv med kniver. drepe all denne smerten. slik at det tilslutt blir stille.  

(jeg har ikke skadet meg selv på .. to(?) år)

jeg stopper virkelig ikke å gråte. jeg klarer ikke ta vare på meg selv. drømmene mine og lystene mine (eks. skolegang, jobb livsplaner++) det er som de synger til meg; vi er det livet du kunne ha hatt, danser de rundt meg , hadde du ikke vært så genetisk fucked opp! Smerte Smerte Smerte! Redsel (hva er det som gjør at jeg alltid er livredd?) Sår gråt! Svimmel! Kvalm! Hodepine! 

livet mitt jeg kunne ha hatt ler hånlig mot meg.  daglig. jeg sitter sperret inne bak veggene i leiligheten min. ute skinner solen. hva har jeg gjort i dag? vasket to veranda gulv. vasket to maskiner med klær. tvunget i meg litt mat fra et ganske så tomt kjøleskap. grått i timesvis. hylt ut sorg. fortvilet prøvd å skyve bort alle ideer om alt jeg vil gjøre! det går ikke. jeg har det for vondt og presser jeg meg, ender det i skriking og mer gråt og hyperventilering (=galskap). 

jeg klarer snart ikke mer.  klokken er 20.19 og jeg må legge meg. hvis ikke tar jeg livet mitt. hodet mitt raser i et tempo jeg ikke klarer å kontrollere. jeg klarer ikke blokke ut smerten. 

so very difficult

Å be om hjelp kjennes like vanskelig ut som dette; 

picture ffffound

å overleve

Jeg har akkurat hatt et hysterisk gråteanfall og når jeg prøvde kontrollere det resulterte det i hyperventilering. Jeg har satt meg ned i sofaen og med en skjelvende hånd åpnet meg en Heineken. Hver morning våkner jeg og vil dø. Alt jeg har vært igjennom i løpet av natten ( i marerittene mine) tar livet av meg om morningene. Når jeg våkner er det en kamp for å stå opp.  En del protesterer og sier klart og tydelig, ta livet ditt!!!! Hvordan skal du holde ut enda en dag i smertehelvete? Jeg prøver å lukke følelsene bort og stå opp. Jeg er kvalm, jeg har hodepine, kroppen gjør vondt, jeg er svimmel. Jeg klarer ikke holde leiligheten ren og ryddig lenger. Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv (handle mat etc). Jeg trenger hjelp til slik. Hvis jeg overlever til høsten så må jeg søke vaskehjelp via kommunen. Er det mulighet for det? Jeg kommer meg ingen ting ut, jeg sitter kun inne. Jeg kan telle på en hånd av hva jeg har klart å gjøre av saker i år jeg har hatt lyst til ( middag ute, en bursdag etc) En dag klarer jeg kanskje sette på en vaskemaskin. Neste dag klarer jeg kanskje en tur ut på butikken. Treningen stagnerer. Jeg klarer ikke trene så ofte som jeg vil. Jeg gråter og gråter og gråter og skriker. 

Pus er hos mamma. At han ikke er her gjør at jeg ikke trenger å skjerpe meg. Jeg har heller ingen ting som muntrer meg opp unntatt når kjæresten stikker innom. Men som regel skammer jeg meg så mye for hvordan jeg ser ut (ustelt) og hvordan leiligheten ser ut så jeg klarer ikke slappe av. 

Psykiateren min vil sikkert tro at det er pga. fraværet fra timene hennes jeg har brutt helt sammen. Vel, hun tar feil. Jeg synes det er godt å få litt fri fra disse timene. Det som gjør så vondt er at jeg har så fantastisk mange drømmer, ønsker og lyster denne sommeren, men jeg får ikke til noe som helst. Det eneste jeg klarer er å gråte, gråte, gråte, og skrike ut i smerte. Det er så mye smerte inne i meg. Og etter jeg sluttet på efexor står nå all denne smerten i kø og vil ut, alt på engang. Smerten holder meg i et jerngrep og det eneste jeg klarer i løpet av en dag er å gråte, skrike, gråte mer. Det blir man sliten av.

Jeg lurer på hvordan andre hadde taklet å ha det slik. Jeg vet at går man slik for lenge uten hjelp så tar man livet sitt. Er det det som blir min skjebne tilslutt? 

Jeg vet at jeg trenger mer hjelp enn terapi timer. Men jeg tror ikke å legge meg inn på et sykehus er en løsning. Da ville jeg i hvert fall gitt opp livet. Jeg trenger hjelp i hverdagen til å klare ting som å holde det rent rundt meg, handle litt mat, hjelpe meg til å gå en tur, klarer jeg ikke det kanskje bare da en prat over kaffe i stuen min. Hvis jeg skal begynne å studere igjen en dag, kanskje hjelpe meg med å komme i gang. Rett å slett støtte meg i hverdagen. 

Jeg tror jeg må ringe moren min. Be henne om hjelp til å ordne opp i leiligheten av ting jeg ikke klarer. Det er ikke lett å få tak i henne. Hun er stadig på reiser og bor et annet sted i landet. Men jeg trenger at hun hjelper meg en dag. Jeg synes det er skammelig. Jeg er over 25 år og må be om hjelp til å klare meg selv. Skammen spiser meg opp men jeg må ringe henne. Jeg må også ringe legen. Hva jeg skal si til legen vet jeg ikke enda. 

Hvorfor er kroppen min så jævla hjelpesløs? HELVETE! 

ny uke

nowness

Jeg har fortsatt ikke spurt noen om hjelp i sommer. Jeg vet at jeg må ringe fastlegen min, men hva kan jeg si, hva kan de gjøre for meg? Jeg spiller det hele ut mot skjebnen. Jeg har noen som vet at jeg sliter, blant annet kjæresten min. Uten og snakke om det i alt for mange ord støtter han meg. Jeg vet virkelig ikke hvordan man kan hjelpe meg når jeg sliter på det værste, men bare det og være der...det hjelper mye. Å sitte vedsiden av meg, holde meg i hånden og ikke la meg gå igjennom smerten alene. 

Hvis du sliter... som meg.. prøv å rekk ut en hånd til noen.  Tro meg, jeg vet at det er vanskelig. Men å skulle gå igjennom det helt alene, hele tiden, jeg vet ikke om det er mulig... 

Jeg lurer på hvor mange andre det er der ute 
som lider i stillhet...

where I am today

picture ffffound

Trembled Blossom III

'She would think. She would not think. But someday, between thinking and not thinking, she will go out into the world.'

Trembled Blossoms II

Velvære, lekre klær, nyvasket og plettfri leilighet, å alltid være nydusjet og stelt gir meg følelsen av lykke. Er det på plass, er det det første steget som gjør at jeg kan være i stand til å kunne nyte annet; eks. reiser, kafèturer, trening, bok og te, diverse hobbyer etc. Jeg har ikke alltid energi til å ta vare på meg selv, og skammen.. Skammen brenner innvendig. Og selvhatet spiser og gnager på meg. Man skulle nesten tro jeg hadde bitemerker på kroppen. Og det har jeg forsåvidt også, i form av gamle arr. Synlige og usynlige. Jeg liker ikke meg selv ustelt. Sliten. Halvdød. Det er vel ingen som liker seg selv når man føler seg fæl, men jeg holder meg i skjul der andre kanskje ville bare ristet litt på hodet av seg selv og fortsatt igjennom livet som om ingen ting var uvanlig.  Sykdom har tilsløret en del av min personlighet og lenket meg fast i redsel og smerte.  Jeg glir inn og ut av mine ulike verdener (innvendige uvirkelige landskap, virkelige landskap). Jeg trasker på min vei igjennom fantasti &virkelighet. 


Jeg skulle så ønske selvsikkerheten alltid var tilstede. Jeg vil ikke bære på den skitne følelsen lenger. 

Trembled Blossoms

trem·ble  (trmbl)

intr.v. trem·bled, trem·bling, trem·bles

1. To shake involuntarily, as from excitement or anger; quake.

2. To feel fear or anxiety: I tremble at the very thought of it.

3. To vibrate or quiver: leaves trembling in the breeze.

Dagen i dag har gått forbi i stillhet... jeg er sliten etter i går. Kjæresten tok godt vare på meg etter "episoden" min i går. Etter jeg hadde tørket tårer og klart å stable meg på bena (han rakk meg bukse og solbriller der jeg lå utgrått i sengen), gikk vi over på matbutikken over gaten. Vi så vel ut som et hvem som helst lykkelig kjærestepar. Jeg, med mine røde, hovne øyne godt skjult bak mine raybans. Ingen kunne gjettet at jeg hadde hylt av mine lungers kraft og knust et x antall hårbørster i veggen en liten stund i forveien. Vi handlet inn til en god middag med pils. Han laget mat ( han er så flink til å lage mat) og jeg satt på kjøkkenet og så på han. Jeg kjente varme i hjertet mitt. Det prikket rart etter kuldedusjen som fortsatt satt igjen og gjorde kropp og sjel numment. Vi sov sammen hele natten og holdt rundt hverandre. Og pusen min lå snorksovende oppå dynen min. Mine gode to passet på meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg i gjennom  natt etter natt med mareritt, men det og ha to vedsiden av meg når jeg våkner hjelper. 

Så I dag.. hva har jeg gjort i dag? Sittet stille. Drukket kaffe og tenkt på alt jeg burde få gjort. Men,  som jeg ikke klarer. Jeg har fryktet at smerten igjen skal boble opp i en så stor kraft som i går.  Pus har reist til landstedet til familien sammen med lillesøster. Jeg skal reise etter om litt. Jeg er bare ikke helt klar enda. Kroppen min er lammet i dag. Og jeg får noen på besøk som skal fikse verandaen i morgen. I snegle tempo krysser jeg av ting på 'må gjøre' listen min. Det er da noe. Men jeg brenner virkelig opp av sorg når jeg tenker på hvor lang tid, og hvor vanskelig hver eneste lille ting skal være for meg. 

Jeg hulker ut gråt jeg vet ikke hvor lenge

Jeg har hatt flere angstanfall i det siste. Sterke angstanfall.  I går kveld hadde jeg et angstanfall som sendte meg rett ut i intet. Jeg vet nesten ikke om jeg kan kalle det angstanfall. Det kjentes ut som smerte som river kroppen i fra hverandre. 

Jeg hadde vært hos dyrlegen og levert en prøve fra pus. Jeg satt i bilen til venninnen min. Dagen var varm. Det var kø. Jeg prøvde å være tilstede i bilen. Hos dyrlegen var det kaos. De hadde en stakkars hund inne  som holdte på å blø ihjel. Krisen som pågikk der inne stakk rett inn i hjertet mitt. Å se et dyr kjempe for livet, tar mitt liv.  Jeg fikk handlet med meg kattemat og kattesand, det ble nesten dyttet på meg, jeg betalte ikke engang, jeg ville få en faktura i posten. prøven jeg leverte forsvant fortere enn jeg fikk sagt hei, fikk de med seg hvem jeg var, hvem prøven tilhørte? . Det var lite folk på jobb der og denne hunden krevde det de hadde av folk. Jeg fikk så vondt og tenker på hunden i dag. Overlevde den? Jeg tenker også på prøven jeg leverte fra pus. Ble den tatt vare på? Jeg har slitt i lange tider med å levere den. Jeg håper jeg slipper å måtte gjøre det på ny. Bilturen hjem var like varm. Hunden til venninnen min vekslet med å ligge på fanget mitt og bak i baksetet på bilen. Jeg husker ikke hva jeg og venninnen min snakket om. Etter vi kjørte inn i garasjen, nede i boligbygget der vi begge bor, ble vi begge sittende.  Begge to helt utslitte. Av to ulike årsaker. 

Jeg går opp i leiligheten. Glad for at jeg klarte å levere prøven fra pus. Sliten. Jeg synker ned i sofaen. Jeg vet ikke hva så som skjer. Men jeg står og skal skifte klær inne på soverommet. Så tar smerten fullstendig overhånd. Jeg kjenner jeg forsvinner. Smerte er det eneste jeg føler. Jeg smeller hårbørsten min inn i veggen og hyler. Jeg virkelig skriker. Og faller om i sengen. Jeg skriker og skriker av full hals. Et sted inne i meg registrerer tankene; naboene, hysssjjj naboene. Det hørtes ut om dødsskrik. Søsteren min som satt i stuen kommer sjokkert inn på soverommet og fryser av synet av meg. Jeg klarer å si; kom- deg- ut- jeg - vil- ikke - at - du - skal - se -meg- sånn. Jeg tar tak i kattebørsten og kaster den inn i skapdøren. I det den går i knus angrer jeg, men hylene, smertene, jeg vet ikke, det kjentes ut som  at jeg skulle dø.  

Jeg klarer å tenke at jeg må dempe meg, og skriker videre inn i puta. I en hvit singlette og kun truse ligger jeg og hyler inn i puten til hylene går over i hulk. Jeg hulker ut gråt jeg vet ikke hvor lenge. 

Før jeg vet ordet av det ligger kjæresten min vedsiden av meg. Han holder rundt meg. Roer meg. Jeg skjelver. Jeg er så redd. Jeg holder rundt kjæresten min. Og prøver å finne tilbake til meg selv. 

Det tar tid, men jeg fant tilbake til meg selv. Ved hjelp av lillesøster og kjæresten. Jeg vil ha kontroll. Jeg vil ikke at smerten skal ta kontroll slik den gjøre til tider. 

imorgen...

... må jeg ringe og få hjelp. jeg vet ikke hvem jeg kan ringe. men jeg må ringe noen.  det er ett menneske jeg virkelig vil ringe. men jeg kan ikke ringe den personen. 

hvorfor kjennes det helt ut av verden vanskelig og skulle be om hjelp? 

hvorfor må livet være så vondt til tider at man må be om hjelp til å overleve? 

.

jeg har ingen ord. men jeg måtte le! uff a meg. er verden mulig.
og min humor har blitt crazy.


dagen i dag har vært så mørk, jeg har tenkt så mye på leve/ eller dø, 
at det snart går rundt. å være så mye alene som det jeg er gjør meg galere og galere.

'in a shifting world'

Jeg kjenner hvor lite som skal til før jeg forsvinner bak sceneteppet. Jeg er vel nå så isolert som det går ann å bli. Det er få mennesker i livet mitt som gir meg styrke, som gir meg krefter. Kjæresten min og søsteren min er stort sett de eneste jeg klarer å være meg selv med nå.

Jeg ser meg selv i det store gulvspeilet i sølv som står i stuen. Jeg titter på speilbildet mitt. Jeg ser et liv jeg kunne ha levd. Jeg ser hva som holder meg tilbake fra å leve dette livet; et stort mørkt sug som drar meg inn i denne andre verdenen jeg hater og frykter mer enn noe annet. 

Jeg kjemper min livs kamp, nå, mot dette mørket. Jeg gjemmer meg ikke bak medisinens slør lenger. Jeg tar tak i problemer og følelser som tok over livet mitt i 16 års alderen. Det er som jeg har gått igjennom et ti-år og ikke følt noe som helst (takket være efexor). Men nå føler jeg. Smertene river og sliter meg i filler. Men jeg prøver å låse øynene mine med meg selv i speilbildet. Ikke med den delen av meg som er ødelagt av hva nå den er ødelagt av (sykdom), men jeg prøver å låse øyne med den delen som er meg . 

For første gang i livet så bryr jeg meg virkelig om hva som skjer med meg. Jeg finnes ikke likegyldig til livet lenger.

Så nå kjemper jeg min livs kamp. Følelser svinger inne meg i forskjellige styrker. Noen ganger tar de kontroll. Andre ganger har jeg kontroll. Jeg må bare la følelsene få utløp. Jeg er absolutt livredd, for hva som kan boble opp inne i meg. Jeg har undertrykket så alt for mye vondt, i så alt for lange tider. Inne i meg har små smertefrø spiret til å blitt et helt jævelsk landskap.  

Kanskje er jeg en tapt sak. Kanskje klarer jeg å overvinne frykt og denne andre verdenen inne i meg. Jeg kjemper i hvert fall. Selv når jeg sitter stille og drikker kaffe, kanskje på en utekafe, og sikkert ser ut som en hvilken som helst søt, rolig jente, så kjemper jeg min livs kamp. Inne i meg. 

kveld igjen (og en kopp te til)

Jeg føler meg virkelig som en sykdom i livene til de jeg er glad i. 

Jeg føler meg mer til skade enn glede. 

Jeg prøvde å si til kjæresten min at jeg hater meg selv. Og jeg skammet meg i det ordene forlot munnen min (hvorfor kan jeg ikke bare teipe munnen min igjen av og til?). Jeg fikk denne meldingen tilbake; 
"Prøv å hat deg selv litt mindre, og elsk meg mer:) får aldri nok av at du elsker meg:) "

Meldingen hans fikk meg til å smile. Men hva skal jeg gjøre med selvhatet mitt? Uff så mange tanker og følelser som drar i alle retninger. Det kjennes ut som hodet mitt skal til å eksplodere. 

more looneytunes

Jeg er virkelig i ferd med å bli gal! Det kjennes helt uutholdelig og skulle leve med disse smertene jeg har. Natt og dag. Men hva er alternativet? Å ta livet mitt? Å leve sløvet ned på medisiner resten av livet? Medisiner sløver kanskje ned smertene, men de luller meg inn i et mørke der ingen ting har betydning, et sted der ingen glede finnes. Og bivirkningene noen av disse medisinene har.. jeg orker ikke engang å skrive om de. Nei, medisiner er et ferdig kapittel. Men hvordan skal jeg holde ut smertene?  

Klokken er 16.34. Jeg har enda ikke fått startet dagen. Jeg våknet klokken 11.00 i dag, noe som er tidlig for meg. Jeg våknet med et rykk. Det kjentes ut som at jeg ble kastet ut av marerittet. Jeg brukte en stund på å "finne meg selv"før jeg kunne klare å stå opp. Det kjennes ut som kroppen min og sjelen min er revet sunder og sammen. 

Jeg har ting jeg må gjøre; gå på butikken. Jeg burde trene. Jeg må vaske. Jeg gikk inn på soverommet i stad. Jeg må begynne der. Begynne med å vaske soverommet. Jeg sto på gulvet ved sengen. Tittet på rommet. Jeg kjente smerten spise meg opp. Jeg falt ned i sengen og gråt. Jeg ristet av gråt. Vaklet ut av soverommet og inn i stuen igjen. Henter meg et glass med farris og faller sammen i sofaen og gråter mer. Uten tårer denne gang, men med hulkende, såre lyder fra halsen.  Det gjør så vondt i kroppen. Jeg vil ringe 113 og få hjelp. Men jeg kan ikke det. Dette er hverdagen min. Denne smerten. En dag vil den gå over. Sier legene. En dag. Men hvordan skal jeg klare å holde ut til 'denne dagen'? 

Det gjør så vondt inne i meg at jeg kjenner jeg blir gal av smerte. Jeg holder meg sammen alt det jeg kan for å ikke finne på syke ting som å ta heisen opp til toppetasjen her i blokken og stupe ned mot frihet fra smerte. Det må jeg ikke gjøre. Så nå, hva skal jeg gjøre nå? Nå skal jeg sitte her. Til de værste smertebølgene gir seg. Til de gir seg nok til at jeg kan klare å vaske soverommet og gå å trene. For smerten svinger. Den er som en puls som alltid er tilstede i forskjellige grader. I forskjellige former. 

I stad punsjet jeg panisk inn 'hvorfor får man angst' i google feltet. Jeg sendte mitt fortvilte spørsmål ut i nettverden på jakt etter et svar. Jeg klikket meg inn på det første nettstedet som dukket opp. Jeg havnet i Danmark og svaret til spørsmålet mitt var; 

Hvorfor får man angst?

• Arvelighed: Man kan godt arve et alment beredskab for angst. Det vil sige at man kan have et over reaktivt autonomt nervesystem, oversat til dansk betyder det at man kan være mere sensibel/følsom overfor stress, man føler stress over mindre end andre og ens nervesystem arbejder i en højere frekvens end den gør det hos andre. Ud over det er der flere signalstoffer i hjernen som giver angst***
• Personlighedstræk: Det er sikkert at nogle er mere ængstelige/nervøse generelt af sind og at det udvikler angst og depression. Det kan være på grund af arv og/eller miljø der kan være med til at udvikle angsten.
• Arveanlæg: Det er ikke afdækket, men der er en mistanke om at der findes arveanlæg for særlige angstlidelser f.eks. panikangst. Altså et medfødt reaktionsmønster.
• Opvækstvilkår: Har man været ude for kritik, kontrol, manglende omsorg, overbeskyttelse i opvæksten har man en større risiko for at udvikle angst.

Ud over det kan nævnes: Angst kan være noget tillært, det kan være fordi man har haft en ekstrem stressende oplevelse som ikke er blevet bearbejdet. Angst kan også være symptom på anden sygdom fysisk som psykisk.
---

OG som et svar på mine; jeg blir gal, jeg er en looney, jeg kommer til å dø for hjertet mitt stopper nå, jeg blir kvalt, jeg har ikke kontroll; 

Det er "normalt" å føle det slik... når man angst. Men hva er 'angst' . Det er så lite kunnskap om det. Jeg hater å ikke kunne peke på årsaker. Peke på hvorfor jeg har det slik som jeg har det! 

Kropslige fornemmelser	Automatiske tanker
Hjertet slår hurtigere/pulsen bliver øget	Jeg får et hjertetilfælde og dør
Åndenød	Jeg kan ikke trække vejret. jeg bliver kvalt
Uvirkelighedsfølelse	Jeg bliver sindssyg
Svimmelhed	Jeg besvimer. Jeg falder om.
Følelsesløshed i armen	Jeg får en blodprop
voldsom svimmelhed, hjertebanken, kvælningsfornemmelser osv.	Jeg dør nu
Overvældes af kropslige symptomer og tankerne farer rundt i hovedet	Jeg mister kontrollen.

kilde http://www.annes-angstside.dk

Jeg er så lei av; 

redselen som sitter i meg til alle tider, hodepine, svimmelhet, smerter i mage, smerter i bryst, konstant kvalme, hyperventilering/ puste problemer, muskelsmerter, null søvn, mareritt,  en smerte som sitter over alt som ikke kan forklares med ord++++ 

ER- SÅ- LEI. 

Camille - Ta Douleur (Your pain)

Definitions of looney :crazy: someone deranged and possibly dangerous

Jeg skrev tidligere at jeg prøvde å presse inn litt andre ting i kalenderen min. Annet enn 'å se kjæresten tider', trene og legetimer. Usikkerheten min spiser meg opp etter jeg har vært ute og gjort noe "annet". Jeg banker meg selv opp i etterkant med selvhat og stygge ord. Jeg innbiller meg at alle synes et eller annet vondt om meg.  Ikke hør på alle de negative tankene dine! sier jeg til meg selv. Men jeg lytter til alle tanker. Kroppen min er lammet av redsel. 

Selvmordstankene florerer fritt rundt meg. Jeg klarer ikke å holde de borte. Selv om jeg prøver  alt jeg kan (!) for å holde de borte. Jeg har ikke kontroll. Jeg har to krefter som stadig kjemper inne i meg; (1)jeg vil dø, (2) men samtidig vil jeg leve! 


Alle de stygge tankene som snakker nedsettende om meg sliter enormt på kropp & sjel;

Ingen er glad i deg, selv ikke kjæresten din eller venninner, eller familie. Du er helt alene. Du er patetisk! Kompiser av kjæresten din prøver å få han til å innse at han bør finne seg noe bedre. De har snart klart å overtale han. Kompisene hans hater deg. Hater deg! De synes du er dritt. Venninnene dine er bare falske. Hold deg unna de. Hold deg unna alle sammen. Tilslutt skader de deg, som alle har skadet deg før. 

GÅ BORT!!! SLUTTTTTT!!!! vil jeg skrike til psyko tankene som river meg i filler . Og som river livet mitt i filler.  Hva i helvete er det som er galt med meg? Jeg har ikke kontroll!!!!! 

Uff, snakk om å føle seg helt 'looney'.

survival secret

picture ffffound

en vakker leserkommentar

Dagen i dag har vært tung. Jeg har kjent meg så veldig alene. Jeg har gått kilometer på kilometer rundt meg selv i leiligheten; sette seg ned i sofaen. Urolig. Gå ut på kjøkkenet igjen. Hente seg et glass vann til.  Tilbake til sofaen. Videre ut i gangen. Orker ikke rydde men registrerer at badet er kaos. Gå litt ut på verandaen. Lyst til å gå en tur for å få litt frisk luft men angsten sitter som en giftbrodd i kroppen.  Gir opp og synker ned i sofaen igjen. Innser at jeg er fanget i min egen leilighet i dag. Jeg logger på bloggen min. Vil skrive. Kjenner hodet er kaotisk. Så ser jeg Stine fra bloggen Tanker Bak Muren har skrevet en kommentar til meg. Og tårene mine begynner å renne. Jeg blir så rørt. I dag som jeg kjente meg så fryktelig alene gikk denne kommentaren rett inn hjertet mitt og varmet. 

'Ikke hat deg selv. Du, som er et så vakkert menneske, burde heller elske deg selv. Jeg vet at det å elske er store ord og store skritt, men fullstendig mulig. Selv for oss. Så derfor burde vi slippe hatet til oss selv. La oss, skritt for skritt, bli litt gladere i oss selv. For vi er virkelig verdt det. Vi er mye heller verdt en elskbarhet, enn denne uhorvelige smerten. En sjarmerende og glitrende dag skal vi komme oss ut fra denne smerten, uansett hvor vondt veien dit vil bringe oss. Vi kan nå bunnen så mange ganger vi bare vil, så lenge vi en dag vi kommer oss opp til havoverflaten'. 

stine 

http://tankerbakmuren.blogspot.com/ 

No Ordinary Love

Å være i et forhold når man lider av depresjon og angst er ikke lett. Jeg lurer på hvordan andre par i samme situasjon løser alle konflikter og problemer man møter. Jeg har mitt jeg sliter med, ved å være i et forhold, men jeg tenker også på kjæresten min. Hvordan han må ha det. Hvordan er det å være sammen med en som er syk? 

Jeg og kjæresten sliter med å snakke sammen. Vi misforstår hverandre ofte og prater og prater og prater uten at budskapet ser ut til å gå inn hos den andre personen. Der ligger vårt hovedproblem. Det er der vi stanger i veggen. Vi vrir oss alt vi kan for å klare å forstå den andre. Vi prøver! 

Jeg vet dypt inne i hjertet mitt at kjæresten min er mannen i mitt liv. Det er han jeg skal gifte meg med. Men holder han ut sykdommen? Er jeg slem og egoistisk ved å tviholde på han? Hadde han hatt det bedre med en annen dame? Han blir illsint hvis jeg tenker ut de tankene høyt. Jeg forstår jo det.  Jeg kan ikke tenke slik, jeg vet det. Han bestemmer om han vil være med meg. Og enn så lenge så sier han at det er jeg som er kvinnen i hans liv. Og jeg prøver å holde min usikkerhet lukket ned. Gjemt bort. Kanskje den tilslutt forsvinner. Men jeg kjenner at jeg ofte har behov for å vite "elsker han meg fortsatt like høyt?" Og med en flau stemme så spør jeg han om det. Og noen ganger virker han litt oppgitt; det er klart jeg elsker deg like høyt ! Hvordan kan jeg tro noe annet? Andre ganger er han bare stille. Og jeg vet han jobber med noe inne i seg og jeg må la han være, og ta tak i min egen usikkerhet og sette den på plass der den hører hjemme; skyve den bort, ut av kropp og sinn (det klarer jeg ikke enda, så jeg gjemmer den ned i hulrom inne i meg). 

 Jeg har tro på kjærligheten og håper at vår kjærlighet er sterk nok til å holde oss sammen. For alltid og alltid:) Men redselen min tar livet av meg på alle hold. Også når det kommer til kjærligheten. Vil han alltid stå ved min side? Jeg skulle så gjerne kunnet lese tanker. Jeg ønsker også å kunne bli kvitt dette angst og depresjonshelvete som setter alt jeg er glad i på spill. Jeg vil så gjerne forstå kjæresten min samtidig som jeg vil bli forstått. Jeg håper og ber om at vi kommer oss igjennom alt vi måtte møte på. For han er virkelig den mest fantastiske mannen jeg har møtt. Jeg er så forelsket i han! Og han elsker meg! MEG! I all min ulykke så treffer jeg virkelig blink noen ganger! :) Jeg tegner et stille ønske inne i meg om at 'oss'  aldri må bli ødelagt. For det jeg og kjæresten har sammen er lykke!  

---
Når jeg lekket bloggen til kjæresten, lovet jeg han at jeg ikke skulle skrive mer detaljert om oss her inne. Jeg følte allikevel det var viktig å få frem dette (jeg skrev over) før jeg slutter å blogge. Jeg har stor tro på kjærligheten min. Men det er også viktig å få frem at det ikke alltid er noen dans på roser å være i et forhold når man er syk. Men jobber man hardt for det, og er kjærligheten sterk nok, så har jeg tro på at det går ann å leve lykkelig i alle sine dager. 


Jeg har bestemt meg for å skrive siste innlegg på 3 årsdagen til denne bloggen. Det er enda en liten stund til.  Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne skrive om stor fremgang. Jeg opplever jo fremgang. Men det viktigste er vel at man ikke gir opp. Uansett hvor lang tid veien til å bli frisk måtte ta. 

Kryptisk dritt!

Etter å ha skrevet et innlegg i hvert fall 40 minutter. Og lagret det underveis. Trykker jeg på forhåndsvisning før jeg skal publisere det. Innlegget ser helt fucka ut med masse rare tegn og jeg går tilbake til orginalen som plutselig også er blitt kryptert! Med måpende munn så ser jeg på tegnene. Jeg blunker uforstående og så plinger den automatiske lagre saken inn og lagrer innlegget som kryptisk faenskap! Jeg klapper igjen munnen og trykker febrilsk på back back back, men innlegget er borte. Jeg fumer i hodet. Mine innerste følelser ble rett og slett forvandlet til kryptisk dritt. Det eneste som var litt (morsomt?), er at innlegget jeg skrev med lidenskap, handlet om mine forsøk på å forklare vanskelige følelser som ikke vil la seg forklare. 

Fra nå av skal jeg alltid kopiere orginalen før jeg trykker på forhåndsvisning. For hvem vet hva budkapet blir når man sender det ut i verden? Ikke slik jeg prøvde å forklare det i hvert fall. 

I dag.

  Jeg har vel ingen ord i dag. Jeg har det bare så fryktelig vondt. Hvor skal jeg gjøre av meg? Tårene renner uten stopp. 

 Uff, hater meg selv. 

picture ffffound

sommerpause fra terapien

 Jeg ligger i sengen og hører på musikk og prat fra naboleilighetene. Jeg vil lukke vinduet, stenge lydene ute. Jeg lukker det. Nærmest smeller det igjen. Jeg kjenner at pusten sitter fast i halsen. Det kjennes ut som jeg kveles. Du har presset deg for mye igjen nå, sier jeg til meg selv. Og det har jeg. De siste dagene har vært hektiske. Kroppen min skriker av skrekk over ting jeg har presset inn i  kalenderen! Kalenderen som vanligvis kun inneholder treningstimer og legetimer. Og se kjæresten tider. 

Jeg hadde siste terapitime, før sommerpausen, nå på onsdag. Psykiateren min er bekymret over hvor dårlig jeg er. I hvor liten grad jeg fungerer. Jeg fungerer jo ikke. Bare jeg skriver den setningen  'jeg fungerer ikke' kjennes det ut som at halsen min er full av tykk grøt som hindrer meg fra å puste. Jeg vil jo så gjerne fungere! 

 Nervene mine er tynnslitte. Jeg har begynt å "se" ting.  Eksempel: Jeg står på kjøkkenet. Jeg ser en skygge. Jeg innbilller meg at det er et dyr. En hund? Jeg ser grå pels. Hvor er katten min, er han trygg? Skrekken raser igjennom kroppen. Jeg blunker.  Jeg forstår at det var bare en skygge. Solen. En bil som kjørte forbi kanskje?  Det er ikke noe dyr som har kommet seg inn i leiligheten. Alle disse tankene i løpet av et sekund. Jeg setter meg ned i sofaen med hodet i hendene. Sliten. Surrete. Paranoid. Irritert på meg selv at jeg skvetter til så ved ting som kommer brått på meg. Et annet eksempel: Jeg er på trening. Jeg har løpt i 30 min på tredemølla. Så 10 min på ellipsemaskin og så 20 min på sykkel.  Jeg går å henter papir og spray for å tørke av sykkelen. Jeg skal kaste papiret i søpla og ser at det plutselig er fullt av rødt blod! Jeg skvetter. Pulsen flyr i taket.  Jeg blunker med øynene. Papiret er hvitt! Hva er det som skjer? Det kjennes ut som at jeg er så sliten at jeg ikke klarer å være "tilstedet". Jeg har hatt det slik før også men ikke så hyppig som nå. Jeg har innbilt meg det har stått en mann på badet (i brøkdelen av et sekund). Det har vist seg å være damp, skygger. Men skrekken satt i meg som en kniv. Jeg har hørt en lyd og følt at jeg ble angrepet. Etc. Det er så slitsomt. 

 Jeg klarer ikke være hurtig og rask i tankene lenger. Det kjennes ut som at hodet er tregt. Oppmerksomheten min er svekket. Jeg befinner meg et annet sted ( i angst og redsel) .  Jeg er kontant trøtt og utslitt. Kroppen er full av smerter. Når vil jeg bli "klar i hodet" igjen?  Kan ikke (vær -så -snill) redselen slippe taket i meg? 

Og nå .. har jeg sommerpause fra terapitimene mine. Neste time blir 2 august. Det er sommer! jeg smaker på ordene. De smaker... ingen ting. Tungen min kjennes nummen. Men jeg gir ikke opp. En dag,

 skal jeg (!)

se verden klart igjen.  

picture ffffound

free fall

Base Jumping sous l'eau - Buzz

Jeg dypdykker,
jeg jakter.

I mørket famler jeg etter svar. Noe fortrenger jeg, så fort jeg møter minnet, tanken, følelsen, selv om jeg prøver å dra det med meg til overflaten. Med makt. Hvorfor blender jeg ut, forsvinner inn i et 'hvitt sted' med dundrende hodepine og kvalme så fort jeg møter vanskelige tanker? Hvorfor klarer jeg ikke å se? 

Jeg prøver å ta med meg biter av hva jeg finner til terapi timene. Terapauten min vil gjerne dypdykke med meg. Men jeg forklarer det er vanskelig å tenke , føle, uten at jeg har en slags kontroll når klokken teller ned fra 50 minutter.  Jeg vet aldri hvor lang tid det tar å komme seg etter å slippe til dype, sterke følelser. Jeg føler vel at terapauten min og jeg snorkler (til sammenligning) i timene våres. Jeg har med meg byttet mitt jeg har fanget tidligere. Så studerer vi det i trygge farvann. Kanskje møter vi på en og annen luftboble som bærer hemmeligheter  opp fra dypet.  

Jeg vet at jeg må dykke dypere. Jeg vet at jeg må klare å gjøre slike dykk også i terapi timene. Selv om 50 minutter er det vi har. Jeg må trene på å gå inn i dype følelser og kunne foreta en rask, trygg, oppstigning til overflaten etterpå. Uten å drukne. Det kjennes umulig. Men ingenting er umulig, eller? 

en lang dag går mot kveld..

Jeg ligger under dyna. Jeg gjemmer meg og prøver å samle tanker. Jeg har vært hos ny fastlege og det var ikke lett å møte der alene.  'Herregud, hvorfor ligger du her' tenker jeg. 'PYSE/ og SVAK er du' tenker jeg. Det kjennes ut som hjertet prøver seg på noen bank, noen dunk, en gang i blant. Det kjennes feil ut i hele brystet. Som om jeg må hive litt ekstra etter pusten når jeg skal puste. 'Slapp av' tenker jeg.  'Hjertet ditt stopper ikke opp' Du er bare sliten. Selv om du ikke har noen grunn til å være det. 

Jeg husker når jeg gikk på barneskolen. Jeg husker hvordan jeg hatet angsten og panikken som kom snikende opp på meg i tide og utide. Det endte med at jeg risset inn ordet PYSE på håndleddet mitt. Slik at hvis selvmordstankene kom, så kunne jeg se på ordet som lyste rødt opp mot meg og riste tanken vekk. Jeg var INGEN pyse! 

Nå om dagen skal det ingen ting til før jeg er helt ferdig.  Jeg klarer jo ingen ting alene, og når jeg gjør et tappert (?)  patetisk(?) forsøk på å gjøre noe alene så tenker jeg bittert på at  hvorfor er det ingen som hjelper meg. Kan jeg ikke bare slutte å bruke energi på å ønske meg hjelp etc. Kan jeg ikke bare godta at jeg må gjøre stort sett det meste alene? Kan jeg ikke bare...klare å gjøre alt alene? 

Jeg har blitt til noe jeg har foraktet i hele mitt liv; en pyse! en svak person- Jeg som trodde jeg var så sterk, jeg som trodde jeg kunne løfte verden om jeg måtte (og det gjorde jeg også til tider) . Det var bare et skalkeskjul! Under all denne "styrken" skjulte det seg en stor livredd baby! Er det mulig! 

picture ffffound

å gymme følelsene

Jeg sitter i stolen hos psykiateren. Sommerpausen nærmer seg. Selv kjenner jeg at det skal bli godt med en liten pause. Det å hente frem mørke hemmligheter og smerte i terapitimene tapper meg for mye energi. Allikevel vet jeg at det hjelper, på sikt. Det er godt å prate seg frem til en forstålelse, puslebit for puslebit. Men det tar tid. Enda er alt et stort, mørkt, redselsfullt kaos. 

Jeg prøver så godt jeg kan og ikke gi opp. Jeg prøver å la meg frivillig kjenne på det vonde som er inne i meg. Det må ut og frem. Å "låse" disse smertene inne hjelper ikke meg. Jeg klarer nemlig ikke å "låse" det fullstendig bort. Jeg har forsøkt dette. Dørene holder seg kun lukket i perioder. Så smeller de opp på vid gap. Og det som har skjult seg bak massive dører sluker meg. I dag står vel disse dørene mine på gløtt. Og smerte og redsel lekker ut i en jevn strøm og flyr rundt i hodet mitt i et uendelig kaos. 

Jeg sier til psykiateren min at jeg skulle ønske jeg kunne trene følelsene/tankene mine på lik måte jeg trener muskler/kondisjon på treningsstudioet. Psykiateren min forklarer at det er vel litt det vi prøver å gjøre i terapien. Å gymme følelsene mine. Vi smiler begge to. Hun vet at jeg så gjerne vil se alt klart. Hun vet at jeg ønsker å finne en lett vei ut av det hele. 

Jeg er alltid redd for hvilke tanker som kan dukke opp fra det blå. Jeg snakker mye høyt inni hodet mitt, i et svakt forsøk på å overdøve tanker jeg ikke vil skal dukke opp.  En litt 'rar' vane jeg har tillagt meg. 

Jeg vet at jeg bruker mye energi på å være forberedt på vonde minner/tanker som ligger å presser og vil opp, ut, frem i alle mulige situasjoner. Som sagt jeg har lite kontroll. Står jeg på butikken og skal betale og et minne farer over øynene mine er det ikke sikkert jeg klarer å holde tårer tilbake. Eller vondt værre. Jeg tror jeg bruker så mye energi på å holde tilbake følelsene mine at kroppen min blir "lammet" . Konstant hodepine, kvalme og uvelhet skyldes kanskje at jeg med stålvilje prøver å hindre tankene fra å ta fullstendig kontroll.

Jeg vil gymme meg sterkere i hodet! Hente frem et scenario og tenke det så mye over at det ikke skader meg mer. Men er det mulig? Vil jeg noen gang kunne tenke på det som skremmer meg mest og ikke få helt panikk? Jeg vet ikke. Så mye kaos. Det er så mye jeg ikke forstår.