'in a shifting world'

Jeg kjenner hvor lite som skal til før jeg forsvinner bak sceneteppet. Jeg er vel nå så isolert som det går ann å bli. Det er få mennesker i livet mitt som gir meg styrke, som gir meg krefter. Kjæresten min og søsteren min er stort sett de eneste jeg klarer å være meg selv med nå.

Jeg ser meg selv i det store gulvspeilet i sølv som står i stuen. Jeg titter på speilbildet mitt. Jeg ser et liv jeg kunne ha levd. Jeg ser hva som holder meg tilbake fra å leve dette livet; et stort mørkt sug som drar meg inn i denne andre verdenen jeg hater og frykter mer enn noe annet. 

Jeg kjemper min livs kamp, nå, mot dette mørket. Jeg gjemmer meg ikke bak medisinens slør lenger. Jeg tar tak i problemer og følelser som tok over livet mitt i 16 års alderen. Det er som jeg har gått igjennom et ti-år og ikke følt noe som helst (takket være efexor). Men nå føler jeg. Smertene river og sliter meg i filler. Men jeg prøver å låse øynene mine med meg selv i speilbildet. Ikke med den delen av meg som er ødelagt av hva nå den er ødelagt av (sykdom), men jeg prøver å låse øyne med den delen som er meg . 

For første gang i livet så bryr jeg meg virkelig om hva som skjer med meg. Jeg finnes ikke likegyldig til livet lenger.

Så nå kjemper jeg min livs kamp. Følelser svinger inne meg i forskjellige styrker. Noen ganger tar de kontroll. Andre ganger har jeg kontroll. Jeg må bare la følelsene få utløp. Jeg er absolutt livredd, for hva som kan boble opp inne i meg. Jeg har undertrykket så alt for mye vondt, i så alt for lange tider. Inne i meg har små smertefrø spiret til å blitt et helt jævelsk landskap.  

Kanskje er jeg en tapt sak. Kanskje klarer jeg å overvinne frykt og denne andre verdenen inne i meg. Jeg kjemper i hvert fall. Selv når jeg sitter stille og drikker kaffe, kanskje på en utekafe, og sikkert ser ut som en hvilken som helst søt, rolig jente, så kjemper jeg min livs kamp. Inne i meg.