Pressure Pressure Pressure

Jeg har nettopp våknet, klokken er 14.35. Jeg kunne gitt alt for at det regnet like mye nå, som det gjorde i natt. Jeg var våken stort sett hele natten. Jeg sov litt, våknet og rullet fram og tilbake, urolig i kroppen. Sovnet igjen. Mareritt, nattesvette, varmt. 

Jeg titter på en sort hvit film på sverige 1. Drikker litt isvann med sitron.  Jeg er livredd jeg ikke orker å leve mer. Jeg prøver alt jeg kan for å ikke gi opp. Jeg blir så sint når jeg kjenner hvor svak jeg er. Kjenner lysten til å bare kaste meg ut av vinduet i blokken jeg bor i. Jeg forstår ikke hvorfor, jeg ikke kan fungere som et normalt menneske. Jeg har klart meg ok i et år nå, til denne sommeren begynte, så har alt gått nedover igjen. En evig berg og dalbane i slow motion. Humøret allikevel aldri på topp. 

Frokosten min om dagen består av en saftis, juice, kaffe og tabletter.  

Tankene mine tar livet av meg snart. Jeg er sykemeldt. Jobben henger i en tynn tråd. Skal jeg orke å fortsette? Leger/ alt av hjelpeapperat er fortsatt på ferie. Forbanna sykdomfølelse i hele kroppen min. Spørsmål, redsler og ingen svar. 

photo cred.

ingen hjem er like

Jeg sitter ute på verandaen. Gradestokken viser 25 grader. Det er kveld.

Jeg har tittet i gjennom gamle interiørblader og jeg har fått mange ideer til å gjøre det koselig i hjemmet mitt.

Jeg er igjen på flyttefot. Flytte er noe jeg kan så alt for godt. Hver eneste gang jeg har pakket det jeg eier og har for å finne et nytt sted å bo, har merker og vonde sår blitt prentet inn i hud og sjel. Jeg håper så inderlig at mitt neste stoppested blir et sted jeg kan slå meg til ro for en lengre periode. Jeg nærmest ber om at det ikke skal bli noe drama relatert ved mitt neste hjem.

Kanskje jeg høres dramatisk ut. Det er selvfølgelig mye mer enn noen vonde flytteopplevelser som er årsaken til min depresjon. Jeg prøver virkelig alt jeg kan for å tenke positivt. Tenke fremover. Legge alt det vonde jeg har opplevd bak meg. Skjedd er skjedd. Gjort er gjort. Ikke sant? Problemet blir bare når det psykiske plutselig blir veldig fysisk og kroppen rett og slett stopper opp ved at man for eksempel får smerter i alle ledd, eller at søvnmønsteret er opp og ned uten noe som helst stabilitet. Noen utvikler kanskje magesår, andre migrene. Noen sliter med hukommelsen. Andre igjen med for eksempel for lavt eller for høyt blodtrykk/ svimmelhet. Det kan være så mye.

Sykdomsfølelsen deprimerte mennesker opplever, som også kan også være fysisk (!) kapsler inn hverdagen til personen og gjør at det blir ekstra tungt å kjempe i mot. I hvert fall når personen er sliten og lurer på om livet er verdt og kjempe for fra før av. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt tanken 'gud, hadde jeg bare vært frisk i hodet mitt, så skulle jeg vel lett klart å kjempe mot de fysiske hindrende som dukker opp underveis i livet'. Vi som sliter med en psykisk lidelse får som regel hele pakka å stri med. Jeg føler det ikke er så mange som forstår dette.

Tilbake til interiørbladene mine. Tilbake til ord som flytte, hjem og trygghet. Hvor mange ganger har jeg vel ikke stokket disse ordene rundt på et stykke papir, med spørsmålstegn og skriblerier rundt.

Som de fleste mennesker drømmer jeg også om det perfekte stedet å bo. I mitt tilfelle måtte det være et hvitt lite hus i nærheten av havet (men også i nærheten av Oslo). Det skal være hage, veranda og landstil med min egen personlige vri over det hele. En klisjé av en drøm kanskje... men det er godt å gjemme seg bort i en god drøm av og til.

Nå skal jeg ta fatt på klippe og lime prosjekter med bilder, artikler ol. jeg finner i interiørbladene mine og fylle opp mer sider i en notatbok jeg har for inspirasjon.

Bildet er tatt fra Elle Interiør Nr.4 2008, i artikkelen Nybakt Sommer. Ser ut som et drømmehjem...

---

Håper dere ser litt bort i fra det at jeg skriver rotete og frem og tilbake. Jeg har for mange tanker som vil ned på papiret, og jeg får ikke helt sortert ut alt i riktig rekkefølge. Jeg håper allikevel at dere henger med i avsnittene, selv om de kanskje må leses et par ganger før de blir forstålige. Skrivefeil tør jeg ikke tenke på engang. Ikke heng dere opp i det.

notat til forrige innlegg:

Jeg brukte 4 timer på å bygge opp et mot stort nok til å komme meg bort til togstasjonen. Kjæresten min fulgte meg. Han var på vei til trening. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor heldig jeg er som har truffet han. Jeg bare håper han holder ut med mine humørsvingninger og deppe-perioder...

Han beskriver meg faktisk som den mest sprudlende og morsomme personen han vet om når jeg har mine gode dager (som ikke er mange fortiden). Men han beskriver meg også som den tristeste personen han har truffet når jeg sliter med de vanskeligste tankene mine. 

Jeg synes alltid det er rart å høre andre mennesker beskrive meg som person... de fleste kjenner bare en så alt for liten del av meg.

Beklager dårlig bildekvalitet

Liten Time Out

Denne sommeren har vist seg å bli ganske annerledes enn jeg først hadde trodd. Forrige vinter var så lang så lang, og jeg gledet meg enormt til vår, sommer og sol. I vår begynte jeg og bli dårligere igjen og for hver dag som går tappes jeg for krefter. Men jeg nekter og gi opp. Det er vel dét som er den største forskjellen på meg nå fra tidligere. 

 Jeg har innsett jeg må begynne i terapi igjen.  Jeg har lenge kjempet alene nå av sinne og frustrasjon over at det skal være så vanskelig og få hjelp og støtte her i Oslo. Jeg bet i meg angst og smerte og besøkte legevakten her i Oslo for noen dager siden. Psykiatrisk avd. Her kan du få hjelp og råd i akutte situasjoner. Dette er et gratis tilbud. Se link  for mer informasjon. 

Jeg traff en veldig profesjonell dame (psykiater) og vi pratet sammen i over 2 timer. Jeg fikk gode råd til videre hjelp. Dessverre er både fastlegen min samt hele HelseNorge på ferie så jeg må vente til august før jeg kan ta neste skritt mot å bli frisk. Jeg har fått økt medisinen jeg går på, samt fått noen svake sovetabletter som skal gjøre at jeg sover litt roligere (jeg er mer sliten når jeg våkner, enn når jeg legger meg etter grusomme mareritt jeg må igjennom hver eneste natt). Jeg er ikke glad i medisiner, men jeg ser på de som en krykke, enn så lenge. 

Jeg er fortiden sykemeldt. Jobben henger i en tynn tråd. Jeg skrev i begynnelsen av dette innlegget, at forskjellen på meg nå og tidligere er at jeg virkelig vil bli frisk. Jeg vil ikke kaste inn håndkle og gi opp! Jeg har før havnet på legevakten i Storgata. 40, og igjen havnet inn i hjelpeprogram som for meg var helt feil. Jeg har så blitt en av de som bare faller bort og ut av hjelpeapparatet etter å ha vært kasteball mellom leger. Men har jeg kun et råd til dere, om du sliter med en psykisk sykdom eller har noen du kjenner som gjør det, feiler man en gang så IKKE gi opp!! Prøv igjen. Og igjen og igjen hvis det må til. 

Vel, jeg trenger en liten time out til å samle tanker.

Baggen er pakket og jeg skal snart tasle bort til Oslo S for å ta toget til mitt kjære landsted. 

På gjensyn! 

INTRO.

Diagnose: Alvorlig depresjon, panikk angst samt unnvikende personlighetsforstyrrelse. Alder: I midten av 20- årene.

Kjønn: Kvinne

Jeg er enda ingen velutdannet person med store ord (dessverre), men har allikevel en enorm trang til å fortelle litt om livet mitt som psykisk syk.

Kanskje vi (jeg og dere lesere) kan hjelpe hverandre?

Om ikke annet å dele opplevelser, komme med råd eller sende et e-smil?

Å klare å vinne over en psykisk lidelse alene er nesten umulig. Jeg kan i hvert fall ikke forstå annet. Selv trenger jeg å bli dratt etter håret for å gjennomføre de enkleste ting.

Jeg har lenge vært en ivrig leser av gode moteblogger på nett og vurderte å starte min egen. Jeg ombestemte meg i siste sekund. Jeg er også en ivrig dagbok skribent og tenkte og dele noe av det som surrer rundt i mitt hode med flere; om nettopp dette å daglig kjempe med en psykisk lidelse.

Hadde dere tuslet forbi meg på gaten, hadde dere nok ikke lagt merke til noe spesielt. Hadde dere studert meg nøyere, ville dere sett at jeg er velkledd og at jeg skrittet selvsikker av gårde på vei til mitt. Hadde dere studert meg enda nøyere ville dere kanskje lagt merke til et slitent drag over blikket mitt. Å studere mennesker som passerer meg i hverdagen er en annen ting jeg liker.

Man vet aldri hva som skjuler seg bak et ytre.

Det får bli med denne lille mini- introduksjonen av bloggen jeg har valgt å navngi smoke bleu.

Jeg gjesper og gjesper og det begynner å bli sent. Jeg sov nesten ikke noe som helst forrige natt..

Snublet forresten over et bilde fra kunstner Gretchen Kelly fra New York i dag. Ble sittende å studere bildet (under) lenge. Se mer arbeid fra henne og andre kunstnere på www.dailypainters.com

God natt fra min midlertidig residence på Oslos østkant...