1000 days is not enough

Driving directions to Oslo, Norway

1060 mi- about 19 hours 44 min 

Kjæresten min er på en weekendtur med kamerater. 

Han reiste i dag tidlig uten å gi meg en klem. 

Han orker ikke spøkelsene mine sier han.  

Det er fredag kveld.

 Jeg håper dere alle har en fin halloween. 

Picture is from the lovely blog of Pia Jane Bijerk

uten tittel

dikt av Cindy Haug

Jeg prøvde å stå opp  Forflytte angsten

fra et rom til et annet  Utenfor

verden avisen vinduet  Noen går

omkring i gatene som om ingenting har skjedd

Jeg sier: INGENTING HAR SKJEDD

Jeg begynner å gå fra vegg til vegg

må holde meg i gang så ikke luften tomheten

presser meg flat  Skrittene sier: INGENTING VIL SKJE

Jeg legger meg ned og klorer i gulvet

picture by La Porte Rouge 

lounging around in my apartment

jeg har ikke vært ute av leiligheten på over en uke,

 ikke for å hente posten engang/ 

 jeg kjenner tårer velte opp bak øynene mine, 

men jeg er for sliten til å gråte/ 

 jeg knasker antibiotika på grunn av halsinfeksjon/ 

orker ikke tanken på mat/ kvalm / 

jeg har utsatt legetimer/ bekymret for framtiden/ vente vente vente 

mest av alt vil jeg bare skrike. jeg trenger noen som drar meg etter håret 

picture link

I'm Thinking About...

What are you thinking about?

Disse bildene er fra bloggen 'A Beautiful Revolution'

Forelsket meg i denne bloggen!

Gone Into Hiding

Det er lørdag og jeg har tent litt stearinlys i stuen. Ligger på sofaen, tveen summer lavt i bakgrunn. Jeg er sliten. Jeg har fått en mycoplasma infeksjon i halsen/ kroppen. Minner om influensa men man har en syk hodepine i tillegg. Jeg har ikke vært syk på denne måten på så lenge jeg kan huske. 

Jeg prøver å ta opp kontakt med litt venninner igjen, men det er veldig forsiktig. Jeg vet det er godt for meg med kafebesøk, sladder og litt fest her og der. Problemet er bare at jeg ikke orker. Hadde en pinlig opplevelse sist jeg forsøkte å bli med en venninne ut. Rosèvin, festklær og dette skal (!) bli en bra kveld innstilling. Etter bare 2 timer var jeg så kvalm av angst at jeg måtte bare unnskylde meg, snuble svimmel ned trappene og ut i gaten. Jeg følte meg forferdelig! Vinen hadde jeg så vidt tatt noen få slurker av. Jeg husker jeg sto på fortauet og skalv og prøvde å roe ned pusten min. Jeg virkelig hater angstanfall. Det endte med at jeg kastet opp i en busk før jeg skamfull vaklet hjem på høye hæler. Så la jeg meg utmattet ned på badegulvet og sovnet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller bli trist. At det skal være så vanskelig å treffe en venninne. Angsten min er som en stor svulst jeg ikke kontrollerer. 

Jeg liker ikke lørdager lenger. MEN jeg skal prøve å gjøre det beste ut av denne dagen også. Jeg har forresten postet søknaden til det ene behandlingsstedet. Det tok sin tid men nå er den postet! Kanskje jeg skal feire med litt champagne og vafler? Har en kald flaske liggende i kjøleskapet. Litt luksus er bare sunt

 : ) 

 

BLANKE ARK

Jeg har åpnet et nytt word dokument på macen min. Ordene vil bare ikke komme. 

Hvorfor er det så vanskelig å skrive disse søknadene ulike behandlingssteder krever i dag?  Det holder ikke med en henvisning fra fastlegen hvis man ønsker hjelp hos for eksempel en psykolog. 

De ulike behandlingsstedene krever en selvskrevet søknad. I denne skal man fortelle litt om seg selv, sin bakgrunn og aktuelle livssituasjon. Man skal beskrive problemene sine og hva man ønsker å få hjelp med. At et fremmed menneske skal så sitte og vurdere om jeg skal få hjelp ut i fra det jeg skriver  i en slik søknad synes jeg er vemmelig.  

Jeg har skrevet så alt for mange slike søknader før. Disse har jeg har sendt til utallige psykologer. Av alle søknadene jeg noen gang har sendt, var det kun en psykolog som faktisk svarte meg. Selv om svaret hennes var at ventelisten hos henne var på over et år og hun anbefalte meg videre å prøve å få hjelp et annet sted , ble jeg enormt takknemlig for et svar. Et svar på en slik søknad virker som en god klem , i stedet for å vite at min søknad, der jeg ber om hjelp med hodet bøyd i skam, bare blir krøllet og kastet i søpla. 

Ta min situasjon i dag. Jeg trenger ikke å bli lagt rett inn på et akuttmottak. Jeg er allikevel ikke frisk nok til å arbeide, nærmest få i meg mat eller komme meg ut av boligen min. Jeg har et sinne som jeg har jobbet mye med i livet. Jeg liker ikke dette sinne men dette sinne er også grunnen til at jeg klarer små kraftanstrengelser slik jeg ikke går helt til grunne. Jeg vil ikke ligge på et sykehus eller ta masse medisiner som gjør meg sløv. Jeg ønsker samtale terapi (dette virket for meg før da jeg bodde i en annen by). Jeg ønsker stabil oppfølging over tid. Denne "gruppen" jeg befinner meg i; Vi som ikke er "syke nok" til å bli lagt inn på en institusjon, men som allikevel ikke er "friske nok" til å klare oss på egenhånd uten noe som helst form for hjelp, tror jeg ofte faller bort i hjelpeapparatet. I denne "gruppen" er man jo ikke sterk nok til å opprettholde den innsatsen som må til i dag for å skaffe hjelp. Hvor blir vi i denne gruppen av?  Selv vet jeg at jeg sitter fast i en ond sirkel som jeg beskrev i forrige innlegg. 

Ny søknad skal skrives. Jeg har en så enorm angst for dette. Redselen for å bli avvist nok en gang gjør at jeg mest vil gjemme meg. 

Hadde dette vært sengen min tror jeg nettene mine ikke hadde vært så vonde. Jeg tror jeg må gjøre en innsats på soverommet for å få det litt koseligere:) 

Call for help - actually yelling the word "help!" (From Wikipedia, the free encyclopedia)

Jeg befinner meg i en ond sirkel. Denne har så alt for lenge bestått av;  1.Være veldig dårlig en periode. 2. Søke hjelp. 3. Ikke få hjelp. 4. På en eller annen måte samle krefter til litt power jobbing (jeg skal klare meg selv innstilling) før kroppen min igjen faller sammen og jeg er tilbake på punkt 1. Dette orker jeg ikke enda en runde. Nå befinner jeg meg nok engang på punkt 2; søke hjelp. Denne gang er jeg drevet at et sinne. 

Etter gjentatte besøk på legevakten i sommer ble jeg henvist til to nye steder. Jeg har nå vært på det ene stedet. Jeg klarte ikke møte de tre første timene. Jeg må virkelig kjempe for å ikke ha en fiendtlig innstilling mot hele hjelpeapparatet. Jeg tar meg hardt sammen for å gi det nye sjanser gang på gang. Den fjerde timen (jeg måtte tigge om denne) bet jeg tenner sammen og møtte. Der fikk jeg beskjed om at det andre stedet kanskje var bedre for min type lidelse. Nå diskuterer legene seg i mellom hvor det blir mest riktig at jeg får behandling. 

Jeg kjenner jeg er så lei av å måtte kjempe for å få behandling. Jeg blir rett og slett dårlig av å skrive om dette. Jeg har så mye jeg vil si, om alt som er feil med behandlingstilbudet i Norge for oss med psykiske lidelser.  Man kunne skrevet bok på bok om nettopp dette emnet. En dag jeg har mer energi, skal jeg dele mer detaljert hva jeg har opplevd innenfor helsevesenet.  Jeg blir dårlig bare av å tenke på hvor dårlig behandling noen kan få. Mest av alt vil jeg lukke øynene og bare gi opp. Et sted inne i meg er allikevel håpet om å virkelig bli frisk. 

Søsteren min kom nettopp innom med posten og for å prate litt. Jeg åpnet det ene brevet. Logoen fra det ene behandlingsstedet gjorde meg kvalm. Ny time hos sted nr. 1. Sted nr. 2 trengte en masse mer informasjon først, henvisning fra fastlegen, personlig søknad etc. etc. Jeg grøsser over disse søknadene de så gjerne ønsker overalt. Jeg har skrevet så alt for mange ganger. Hele greia føles bare feil og nedverdigende

Kroppen, tanker, livssituasjonen min fortiden er virkelig et stort rot.

 ' Female Infirmary' at the Hospital for the Insane (ca. 1910)

it's the tip of the iceberg

Jeg drikker te i sengen.  Det har vært en søvnløs natt. Ute er det enda bekmørkt. Siden jeg skrev sist har jeg fått flyttet inn i ny leilighet. Dette blir nok siste stoppested før jeg kjøper hus og får familie. Hvis det skjer engang (som sagt; å drømme er lov). Siste tiden har gått med til å jobbe jobbe jobbe, men nå kjenner jeg at kroppen sier stopp. Jeg har presset meg selv til det ytterste. Ansiktet er grått, øynene har et slitent drag over seg, jeg kaster opp daglig av meg selv, kroppen værker.

Hjelp har jeg ikke fått etter sommeren. Jeg har mottatt en innkallelse til en institusjon/sykehus men den måtte jeg utsette da jeg var på kurs med jobben. Etter dette har jeg ikke hørt fra legene, selv om de lovet å ringe meg for å sette opp ny time. Dagene har rast, jeg har trosset angst og faenskap og jobbet.  Jeg må virkelig ha hjelp. Uansett hvor sterk jeg vil være, klarer jeg ikke dette alene. Ikke i lengden.

Tenk å kunne våkne en morning uten redsel og tanker om håpløshet. Ikke kjenne sykdomsfølelse i hele kroppen. Hvor deilig måtte ikke det være?

valentino, vogue france

Jeg elsket dette bildet. Jeg elsket kjolen, stedet, stemningen. 

 ser vi på bildet i en annen kontekst kan vi se streben etter perfeksjonisme, samt det å gå med hodet høyt hevet,  under granskede blikk fra tilskuere.