...and wandering stars

roads

captured, i am III

juleplanene tok en vond vending i dag. 

året er snart omme. 

 før min tid renner ut vil jeg fortelle. fortelle om smerten. 

jeg vet det er mange der ute som har det vondt. vær så snill:  ikke gi opp! jeg har tro på at det er en grunn til å leve. selv om det kan ta tid for å komme dit man vil kjempe. 

jeg leser en mote blogg for å komme på lettere tanker. egentelig uten å lese. tankene er andre steder. i sjokk ser jeg hun skriver:

  I am only linking this because it is the best & most beautiful news headline I have read: Monster Black Holes May Grow in Giant Star Cocoons.

et utdrag lyder; 

'The biggest black holes in the universe are also the most perplexing. Scientists have long been confused about just how the earliest, most massive black holes formed, but new evidence now suggests they could have originated inside giant cocoon-like stars.'

jeg leser
 om depresjonen i oss. i oss,

 som egentlig er lyse, 
varme stjerner

captured, i am II

Trykk her for video
'An Eruption in Space- Time'


ord alene kan ikke beskrive hva jeg føler.

snart skal jeg sove. snart vil jeg gli inn i min andre verden.

 en grusom verden der jeg leter etter svar. 

captured, i am

According to the general theory of relativity, a black hole is a region of space from which nothing, including light, can escape. It is the result of the deformation of spacetime caused by a very compact mass. Around a black hole there is an undetectable surface which marks the point of no return, called an event horizon. It is called "black" because it absorbs all the light that comes towards it, reflecting nothing, just like a perfect black body in thermodynamics

from wikipedia

picture ffffound

very still, for weeks and weeks..

I dag presset jeg meg mer en jeg trodde var mulig. Når jeg er på mitt mest sårbare er det lite som får meg ut av huset.

I gjennom natten tappes jeg for krefter. Når jeg våkner er det ikke mer 'meg' igjen. I dag hadde jeg psykolog time klokken 13.00. Jeg la meg i sengen rundt 23.00 i går kveld. Jeg sovnet ikke ordentlig før 05.00. Jeg våknet 09.00 og lå i en slags redselstilstand til klokken ble 12.35. Da sto jeg opp. Ansiktet mitt var sten. Tårene presset men jeg klarte ikke gråte. Her ville vanligvis dagen startet med en kopp kaffe og så ville det tatt 3 til 4 timer før jeg var mer meg selv igjen. Men ikke i dag. Jeg må til psykologen om så bare for å møte, si hei, og gå igjen. Jeg må klare det! Det var det eneste som sto i hodet mitt.

Ett ben ut av sengen. Ett til. Inn på badet. 1. min dusj (må dusje bort marerittene) . Smerter i kroppen. Sølet bodylotion ut over hele gulvet for hendene ville ikke lystre. Inn i klærne ( jeg hadde lagt de frem dagen før), en kopp vann med en halv 37.5 mg efexor. Danse litt med pus og gi han litt lunsj. Første frokosten fikk pus klokken 05.00 før jeg sovnet. Pus får meg til å smile selv i de utroligeste stunder. At jeg midt oppi det hele klarte danse litt med pus... Han er mitt alt!! Han er min styrke!

På veien ned til psykolgen rant tårene. Jeg var svimmel, kvalm og slet med å være 'tilstedet'. Hva skjer inne i kroppen min?

Jeg kom forsent. Men det gjorde meg ikke noe. Jeg klarte å komme meg dit. Jeg klarte å komme meg dit selv om jeg var helt ute av meg. Jeg vet at en stor årsak til hvorfor jeg er så utslitt fysisk er pga. mareritt/drømmer/lite søvn. Hvordan skal jeg få tilbake 'kroppen' min? Det fysiske? Jeg trenger den (kroppen) hvis jeg skal klare å takle hodet mitt.

----

Jeg kjøpte en ny seng til pus i dag på vei hjem fra psykologen. En flott seng/hule (litt dyr men pus fortjener det beste, en bortskjemt godkatt). Jeg begynner å trives i leiligheten min. Det tar tid å få alt trygt og "perfekt" her inne, men med tiden kommer ting på plass. Jeg håper så det vil gjelde

meg selv også.

----

Enn så lenge er det krig innvendig. Jeg nekter å være syk og trist for resten av mitt liv. Jeg skal bekjempe depresjonen min. Jeg håper at flere der ute, som også sliter med en psykisk lidelse, velger å kjempe.

Selv om det ikke finnes en enkel kur mot depresjon har jeg tro på at man kan bli frisk. Ta så lang tid det måtte ta. Være så vanskelig det måtte være.

picture unkown

et nakent meg

jeg isolerer meg selv. jeg har gjort det alt for lenge. jeg orker rett og slett ikke mennesker rundt meg som er skuffet, misfornøyde eller uforstående. det skal ikke mye kritikk til før jeg faller sammen. jeg bruker all energi på å få gjort dagligdagse ting som må gjøres. jeg prøver å ikke gå i samme felle jeg har gjort før; å hate meg selv fordi jeg ikke klarer å gjøre 'alt det som forventes av meg'. jeg forsøker bryte et mønster jeg lenge har levd etter. jeg prøver å leve et nytt liv.

jeg må klare dette selv. jeg må komme meg ut av denne bunnen alene. jeg prøver også å innse at av og til må man bare takle de vanskeligste tankene alene. man har kanskje støtte, inn til et visst nivå, men det innerste nivået, det må jeg jobbe med alene.

skjoldet mitt, jeg har bært på i mange år, er så og si helt nede. resultat; et nakent meg.

det er så vondt at av og til vil jeg slå, skade, drepe, være gal. men jeg har lært meg selv å takle det ved å legge meg selv i sengen. Ligge stille. La tankene torturere meg til det går over. Blir jeg sint, slår jeg ned i dynen til jeg blir utmattet. Jeg må i gjennom dette.

det kjennes som selvhatet og en del av de mørke tankene er borte. det er blitt helt blankt. redselen har tatt over for alvor. inne i redselen ligger alt det andre. skjult. gjemt. jeg er redd dette "blanke". det sprer seg. midt i en samtale; blankt. Jeg har vanskelig for å være til stedet i "virkeligheten". Skremmende. redselen min nå, er så plagsom at jeg "virkelighetsflukter" og sliter med å være konsentrert og tilstedet.

Nye problemer. Men jeg må i gjennom dette. Ta så lang tid det måtte ta.

(picture source unknown)

1. desember. igjen.

Nedtrapping av Efexor. En halv tablett 37.5 mg. Kun 18,75 mg daglig. Jeg er på rett vei.

Jeg trapper opp terapi! En gang per uke har nå blitt to og tre ganger per uke. Etter jul vil jeg få fast plass to ganger i uken. Avbestiller noen, får jeg tilbudet om å ta timen. Med mindre efexor i kroppen kjenner jeg smerter og redsel på en sterkere og mer skremmende måte enn før. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal bevege meg fortiden. Hver bevegelse, hver tanke kjennes frosset fast. Jeg føler at jeg prøver å strekke armene opp fra et tonn is som lenge har bedøvet hver eneste nerve i kroppen. Jeg har hatt det fryktelig vondt før, jeg spør meg selv; hva er dette? Er dette meg? Denne smerten er annerledes, mer intens, mer virkelig.

Jeg føler meg helt lammet. Jeg må ikke gi opp.

Ny terapitime i morgen.

picture ffffound

til meg selv

source andre jordan

-

... sommer har glidd over i høst. Snart er det vinter.

Den siste tiden har vært en stor tåke i hodet mitt.

I dag har jeg vært en uke ute på landstedet mitt. Jeg har endelig fikset nett her ute igjen og uten å tenke, logget jeg på bloggen min. Første innlogging på lenge. Det føltes nesten som jeg logget på meg selv. Forsiktig formet jeg tankene 'hva er det som skjer med meg' inne i hodet mitt. Den siste tiden har jeg sakte forsvunnet, ikke bare fra bloggen men også fra virkeligheten. Jeg har trappet ned på medisiner, møtt nye bunner, formet en robot lignende livsstil..

Jeg logget også på smokebleu mailkontoen. Over 300 uleste mail. Jeg leste de alle. Kommentarer til innlegg jeg har skrevet, personlige e-poster fra vakre mennesker som bare vil si at de tenker på meg! Rød i kinnene, klump i halsen og med tårer i øynene vil jeg si tusen takk! Takk for at dere bryr dere! Jeg har sagt det før; Det finnes gode mennesker der ute og det er Dere et bevis på! Jeg leste også kommentarene deres til forrige innlegg. Jeg ser at noen har vært bekymret for meg. Jeg ser også at venninnen min har kommentert dette innlegget i går (!). Uten at jeg visste det, har hun gitt dere en liten oppdatering på at jeg er her. Dere er for gode alle sammen! Jeg må innrømme at jeg ikke var klar over at noen der ute ville bli bekymret for meg. Jeg har isolert meg helt og fullstendig den siste tiden, jeg har til og med isolert meg fra meg selv. Jeg må på en eller annen måte snu dette. At jeg logget på i dag, helt ubevisst.. jeg ser på det som et lite tegn. At jeg igjen kan drive med litt selvterapi; sortere tanker ned på papiret/ eller på dataen.

Mange av dere har jeg jo blitt glad i, og jeg vil igjen titte innom bloggene deres:) Jeg har slitt med å lese den siste tiden, ordene har stokket seg, jeg har vært dårlig i hodet på grunn av medisiner, men det er bedre igjen nå:)

Tankene mine raser ned i fingrene mine, jeg har enda litt på hjertet ..

et lite vindu

Jeg kommer alltid til å være alene. Jeg vet det.

Selv om jeg har en bestevenninne, selv om jeg har en kjæreste, selv om jeg har en familie. Det er en del av meg de ikke kjenner. Det er en del av meg jeg ikke klarer å vise. Det er en del av meg de aldri vil forstå, en del de aldri vil lære å kjenne. Det er kun meg som som kjenner til denne siden ved meg selv.

Det er to type krefter som daglig haler og drar i meg.

Den ene er sorg og smerte. Den andre er et svakt håp om at jeg skal klare meg. En kamp som har pågått så alt for lenge. En kamp uten noen vinner.

I det siste har jeg presset meg til å gjøre en del saker. Allikevel gir det ikke en god følelse i lengden. Jeg er så svakelig. Jeg sitter å dusjer, fordi å stå oppreist er for vanskelig. Jeg orker ikke spise eller gjøre normale ting. Alt er vanskelig og umenneskelig vondt. Jeg er livredd fra jeg våkner til jeg sovner og redselen blir med meg inn i drømmene. En psykisk smerte jeg ikke unner noen. Allikevel føler jeg at jeg skulle klart å håndtere den type smerte. Kroppen min er blitt hovedproblemet! Det er ikke mer krefter igjen i den. Og uten en kropp som fungerer, og et hode som er ustabilt og kaotisk, da er det ikke så mye igjen å gripe fatt i.

Ferien jeg har hoppet på i siste liten med kjæresten og hans kompiser venter rett rundt hjørnet. Jeg har et hemmelig ønske. Et ønske om å dø i en ulykke under ferieoppholdet. Jeg er kun en byrde for alt og alle uansett.

Jeg kommer etterhvert til å avslutte denne bloggen. Jeg vil la den stå som et lite vindu inn i min verden som psykisk syk. Jeg vil la den stå som et spor av at jeg har eksistert. Jeg vil la den stå som et bevis og et innblikk i hvor vanskelig det er å leve med depresjon og angst. Jeg har med vilje utelatt å fortelle detaljert om daglige hendelser men forsøkt å fokusere på det indre følelselivet. Jeg har levd et liv med mye smerte men også hatt mange opplevelser jeg aldri ville vært foruten.

Jeg ville aldri ha vært en annen person! Det er bare så fryktelig synd at jeg ikke fungerer, at jeg er infisert av dette depresjonshelvete. Jeg vil skrive noen få innlegg til før jeg igjen går over til min private dagbokføring.

Jeg er så glad for all støtte jeg har fått her inne! Dere er bevis på at det finnes gode mennesker der ute. Mennesker jeg ikke trenger å frykte. Håper dere ikke smelter bort i sommervarmen, men klarer å nyte den. Jeg har blitt glad i dere!

Vennlig hilsen,

meg.

clean

picture ffffound

notat til forrige innlegg:

Jeg sovnet med engang klokken 18.30 i går kveld. Dagen hadde virkelig tatt knekken på meg. Jeg sov uten å drømme i en dyp søvn. Jeg sov i 4 timer. Da jeg våknet var det enda lyst i rommet. Jeg blunket med øynene og kjente kroppen var helt uthvilt.Tankene og hodet mitt hadde roet seg. Dette må være slik det kjennes å ikke ha angst tenkte jeg for meg selv. Jeg ble liggende noen minutter å bare kjenne på følelsen av å være helt uthvilt. Helt fantastisk (dessverre tok det ikke lang tid før bekymringene stilte seg opp i kø igjen, men allikevel, det var et kvarter kanskje der jeg var helt avslappet og det var helt FANTASTISK!) Da jeg enda ikke hadde klart å spise noe denne dagen tuslet jeg ut på kjøkkenet og åpnet en yoghurt samtidig som jeg ringte min lillesøster. Jeg hadde en hyggelig prat med henne og prøvde å tvinge i meg yoghurten. Halsen min var så opphovnet at det var vanskelig å svelge. Jeg fikk nesten ikke  tannbørsten min eller en skje for å spise yoghurten inn i munnen. Er det mulig å hovne så mye opp? Tydeligvis. Jeg sovnet igjen etter jeg hadde spist yoghurten min. Denne søvnen ble mer urolig men allikevel, de 4 timene med god søvn, de er gull verdt. Jeg innser jeg kan sove godt. Jeg gleder meg til jeg gjør det oftere og oftere.

Ny dag, og jeg er ikke bedre vedr. tannhelvete. Knasker pencilin og drikker cola light og spiser rett i koppen kyllingsuppe. Ute skinner solen og det er kjempe varmt. Hva skal jeg finne på? Jeg klarer ikke å gå ut.  Jeg får smårydde litt (det jeg orker), lese litt blad og håpe på at tannpinen blir borte. Kanskje jeg kan sitte en time på balkongen i solen også..  

selv om jeg er sint på situasjonen min har jeg blitt flink til å ta tiden til hjelp. Jeg prøver ihvertfall å si dette til meg selv. Ta tiden til hjelp..med tiden vil alt ordne seg

alene med sykdommen min.

Klokken tikker seg forbi 18.00 og jeg har enda ikke fått i meg en matbit. Jeg klarer ikke spise. 

Det finnes nesten ingen livslyst igjen i meg. Jeg begynner å lure på hvorfor man skal holde ut det å leve. Jeg klarer virkelig ikke flere slag i ansiktet. Jeg føler meg som noe skittent noen har skrapt vekk under skoen. 

Jeg var ute på nok et lite legebesøk tokt i dag. Jeg bryter sammen før jeg går ut døren min, gråter i taxi ned til legen, tannlegen (!) (Våknet opp med opphovnet ansikt og enorme smerter, slitt med noen visdomstenner så lenge nå uten å få hjelp, men etter en intens rigerunde var det noen som faktisk tok meg i mot!!)  Etter tannlegebesøket kollapser jeg på en benk utenfor en kafe. Der blir jeg sittende å prøve å gjøre alt for kontrollere hulkende gråt! Jeg kjente jeg hatet alle mennesker som tuslet glade rundt. Jeg hatet og hatet og hatet og hatet.  Mest av alt hatet jeg meg selv. Jeg oser mislykket! Jeg virkelig oser mislykket! 

jeg får gå å legge meg. Og klokken er bare 18.30. Jeg er livredd for hva jeg kunne funnet på hvis ikke. Så mye hat mot verden og meg selv. Ensomhetsfølelsen som spiser meg levende. Den er værst på slike dager alle er ute å koser seg. Jeg har ikke mulighet til det for jeg er for svak. 

She’s a bit like a bird

She’s a bit like a bird – if you put something on top of her she thinks it’s night and falls asleep. 

Ann-Sofie Back, talking about her Boston Terrier (eller meg?)

5 t. søvn. Jeg har grått en hel natt. Kaffe på kaffe på kaffe nå, på tom mage. Jeg kommer til å brenne hull på magesekken en vakker dag. Men jeg later som det er angstdempende. Jeg må ut av leiligheten. Jeg har saker som må gjøres i dag. Faen ta alle disse vonde følelsene og angsten. Tårene som presser. Kroppen som er så sliten så sliten.

Ute skinner solen. Jeg skammer meg sånn over meg selv. At jeg ikke klarer å ta vare på meg selv lenger eller de rundt meg.

Hold ut, hold ut sier jeg til meg selv

hvite skyer

' i know that you believe you understand what you think i said, but i'm not sure you realize that what you heard is not what i meant. '

by anonymous.

mitt kjærlighetseventyr er ikke over. jeg har fått snakket masse med mannen i mitt liv. mye har blitt oppklart. vi skal gi oss et forsøk til. dessuten blir det noe av ferien vår. hvem hadde trodd? lykke følelse inne i meg!  

tanker om terapi/ sommerpause

Jeg kan begynne med å fortelle jeg kom meg til terapien i går. Jeg er nesten imponert over meg selv hvordan jeg klarer å trosse angst og redsel fortiden. Jeg vet at terapien er livssviktig for meg, så jeg gjør alt jeg kan for å klare møte til alle timer. 

Jeg er selvfølgelig livredd for å miste plassen min siden jeg går i midlertidig terapi. Det er ingen ledige plasser, men jeg står på ventelister og er heldig og har blitt tatt inn til hun jeg går hos nå, enn så lenge. Jeg merker jeg får enormt mye ut av timene!

Vi jobber nå mye med søvnproblemene mine samt angsten min. Jeg føler det hjelper. At jeg er på vei et sted. Jeg ser for meg problemene mine som et stort garnnøste med mange knuter. Jeg og terapauten min løser opp en knute om gangen. 

Nå er det sommerpause. Det kjennes ikke skummelt, men nesten litt godt. Jeg får en liten pause til å fordøye timene vi har hatt i det siste. 

Jeg merker veldig godt jeg går på en lav dose av efexor. Jeg skal nå ned på 37.5mg i august. Jeg velger å stå på 75mg til august da jeg merker en enorm endring i hele i meg. Jeg har jo tatt medikamentet siden jeg var 16 år og har vært oppe i doser på 300 mg på det meste.  Følelsene står nærmest i kø og vil ut av kropp og sinn. Så lenge jeg ikke skader meg selv eller de rundt meg må jeg bare la følelsene komme. Det er ikke lett. Men jeg skriver. Skriver og skriver for å få et overblikk.  

Ute bryter solstråler gjennom mørke skyer. Det pøsregnet når jeg våknet i dag. Slike regndager kan man nyte inne uten dårlig samvittighet. Jeg skal prøve å få gjort unna litt vask av leilighet i dag. Ikke tenk for mye prøver jeg å si til meg selv. Allikevel står bekymringene mine i kø. 

bildet tatt med mitt mobilkamera. 

en stol på et venterom... 

(hvorfor ikke gjøre venterommene litt varmere? en liten radio, sammensatte enkle farger med et maleri som bryter litt opp? 

en enkel blomst i vindusposten for eksempel? jeg blir aldri klok på dette. hvorfor de fleste venterom må være så kalde

jeg vet det er mange som skjelver av skrekk når de skal møte til en time hos en psykiater/psykolog. da hadde det hjulpet med en varm velkomst i form av et innbydende venterom. kanskje en te/kaffe kanne der man kan få seg en kopp kaffe eller te for å  roe nervene litt.) 

 

ny dag

(picture ffffound)

jeg er så kvalm etter alt for mange drinker i går. jeg hadde fått en veldig dårlig nyhet i løpet av dagen og jeg ville glemme. glemme glemme glemme glemme. jeg og bestevenninnen min drakk drinker til vi nesten sovnet. når jeg la meg rant tårene. Å nei! jeg forsto jeg hadde drukket for mye. selvhatet veltet over meg og ble med meg inn i drømmene.

 jeg skal snart i terapi. 2 gang denne uken. jeg prøver hente fram en styrke, et forsvar og rette mot verden. jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å bevege meg ut av leiligheten men jeg MÅ. Jeg er så nedbrutt. i dag kunne jeg godt skutt meg selv.

hvordan skal jeg klare meg igjennom dagen? jeg får tusle ned til terapien, ekkel og med hodet bøyd. det er nesten så jeg bare vil surre meg inn i et teppe og ta taxi med et se vekk jævla normale mennesker. jeg har det vondt. så da går jeg nemlig ikledd teppet mitt for jeg orker ikke kle på meg! så sliten går det nemlig ann å være!! men jeg kan jo ikke gjøre det. 

gud jeg hater meg selv. 

planlagt driftsstans

jeg har lagt meg for å sove. jeg har ikke engang giddet å tatt av meg klærne. jeg måtte smile av beskjeden her inne på blogger; planlagt driftsstans klokken 12:00AM PDT on Monday 15/6. Jeg følte det gjaldt meg. Da skrur kroppen min seg av. Da gidder jeg ikke mer. 

er det mulig å gråte så mye som jeg gjør?

klarer jeg ikke møte til terapi i morgen er det stor fare for at plassen min ryker. jeg har enorme menssmerter og angst i dag og klarte ikke komme meg tilbake til oslo. jeg får prøve på nytt i morgen tidlig. 

jeg er ute hos min bestefar som betyr alt for meg. jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe han på alle mulige måter og besøker han ukentlig. kommunen er helt utrolige og gir ingen form for hjelp. jeg har tatt med meg pusen min som nå får leve litt landliv i sommer. jeg har mine to kjæreste samlet så pendler jeg oslo og dette stedet.  med angst, depresjon og en kropp som ikke fungerer er disse reisene fram og tilbake et rent lite helvete.  den dagen jeg mister min bestefar og pusekatt orker jeg ikke leve mer. da gir jeg opp. jeg lever for disse to. de betyr alt i hele verden for meg og jeg hater meg selv, virkelig hater meg selv for at jeg ikke er sterkere. 

jeg er alene. jeg håper jeg klarer komme meg til legen i morgen. ryker plassen min som jeg har kjempet for så lenge så vet jeg ikke hva jeg gjør . jeg er ustabil som et helvete, livredd og gråter i ett for meg selv. 

faen ta hele livet og ensomhet.

lørdag.

 en spyflue virrer under taklampen. en halv flaske hvitvin ved sengen. en halvlest krimbok. 

så fort jeg lukker boken er tankene der.... ensomhet og vonde tanker.  det er meg og mitt, også i natt. 

psykiateren vil ha meg helt av efexor nå. selv føler jeg ingen virkning av den lille dosen jeg tar i dag. helvete det er mye smerter i denne kroppen. jeg får fortsette å holde ut.  jeg er livredd for en kollaps. det må ikke skje. jeg gir meg ikke selv lov. noe må jeg da kunne kontrollere. 

jeg prøver å være mest mulig stille. stille og gjøre det som skal gjøres i hverdagen. 

jeg skulle ønske noen passet på meg når jeg var i så dårlig stand som i dag. 

pusen min passer på meg. og jeg passer på han. vi passer på hverandre. 

sov godt dere der ute,

 som titter innom bloggen min. 

jeg trenger sårt en pause

picture ffffound

avhengigheter

Jeg er vel typen som veksler det å bedøve smerter forskjellig. Mat, medisiner, alkohol, selvskading etc. Mine besettelser viser seg i perioder. Siste uken har jeg spist og spist. Selv om jeg var kvalm. Dette slutter i dag. Sykelig. Sykelig. 

Uff ,full nå. Men spisingen setter meg litt ut. hvordan jeg en stund ikke får lyst på mat i det hele tatt for  det kan virke som et ork å bare tygge.  og så kan jeg en dag kaste meg over maten som jeg ikke har spist på mange år.

jeg forstår ikke. jeg har ikke kontroll over noe. 

(måtte redigere dette innlegget. ble skrevet når jeg var full. )

champagne og klesvask

Tankene rundt terapien min holder meg i et kvelertak. Jeg sitter i leiligheten min, drikker champagne og vasker klær.  Vaskemaskin på vaskemaskin. Jeg prøver å holde en eller annen form for kontroll over følelsene mine. Jeg prøver være sint på livet.  Sinne = Energi. Men jeg er svak. Jeg klarer så vidt å bare hente opp litt sinne for noen minutter om gangen. Små doser som skyver energinivået mitt opp noen hakk før det raser nedover igjen.

I dag har jeg vært på 2 legetimer. I går var jeg på en legetime. I morgen skal jeg på legetime. Tungen rett i munnen nå. MÅ klare dette. 

Terapien min er blitt en stress faktor. Jeg går nå til en privatpraktiserende psykiater. Hun har meg i midlertidig terapi. Jeg får veldig mye ut av timene hos henne, selv om det tok en stund før jeg følte meg trygg nok på henne som terapaut. Jeg har forholdt meg til 3 stk. leger. 1. psykiater på en DPS poliklinikk som har hatt ansvar for sykemeldinger og medisinsk rådgivning. 2. En psykiater der jeg går i midlertidig terapi. 3. Fastlegen som skal følge opp alle fysiske plager etc. 

Problemet, som stresser meg noe enormt, er at ingen har tatt fullstendig ansvar for meg. I dag ble jeg skrevet ut av poliklinikken da behandleren min slutter å jobbe der. Jeg fikk ikke noe informasjon om en eventuell overføring til en annen behandler. Han vil at den andre psykiateren skal ta fullstendig ansvar. Han ønsket meg lykke til med livet (her lo jeg litt inne i meg selv) og mente det var  bare var tull jeg skulle gå i behandling to steder. Dette siste er jeg forsåvidt enig i. Min andre behandler på en annen side er usikker på om hun kan ha meg i terapi og masse om og men, men jeg er heldigvis der inntil videre. Å komme meg til disse timene har blitt noe jeg må klare, det står nesten om død og liv for meg å klare å møte.  Jeg prøver å si til meg selv; ork litt mer, dette klarer du, ikke gi opp

, ikke gi opp. 

Jeg og psykiateren som har meg i midlertidig terapi har satt opp en liste som vi jobber med. Nr. 1 på denne listen er søvnproblemene mine. Jeg må få kontroll over søvnen min. Marerittene mine jeg har hver eneste natt sitter så hardt i kroppen og ødelegger dagene mine. Det kjennes ut som jeg lever to liv. Begge livene er like virkelige. Det ene livet er marerittene jeg har når jeg sover. Det andre livet er når jeg er våken. Det er vemmelig at drømmer kan være så realistiske at de ødelegger for en også når man er våken. 

Jeg kjøpte meg en lekker strandbag i dag på vei hjem fra den ene legetimen. Den står nå i stuen og oser beach og sommer! Jeg har bestemt meg for å gi alt for terapien i juni måned så får vi se hva som skjer i juli måned. Da tar helse norge ferie. Kanskje jeg også skal gjøre det! 

picture ffffound

time for anything to take the pain away

Det er slutt 

mellom mannen min jeg elsker så høyt og meg. 

Jeg hadde drømt om at han og jeg skulle bygge hus sammen, gifte oss, få søte unger og nyte livet på alle måter. Denne drømmen er nå i tusen knas. Dette gjør så alt for vondt. Jeg har ventet på denne dagen, men jeg hadde håpet han hadde innsett hvorfor jeg hadde vondt og at han skulle løftet meg opp i luften, kysset meg og ryddet opp i all smerten han har laget.  Jeg har godtatt og godtatt. 

Hvorfor kunne han ikke bare godta meg for den jeg er? Hvorfor måtte han alltid gjøre meg usikker ved disse slemme, spydige kommentarene sine?  

Han har brutt ned selvtilliten min så alt for lenge ved å veklse mellom å behandle meg vondt og så har han behandlet meg enormt bra for å så plutselig slå over til en vond væremåte igjen. Det har blitt så ille jeg ikke klarer å nyte et kyss uten å være usikker, for jeg sitter å stålsetter meg til neste vonde kommentar. Det gjør så fryktelig vondt dette. Jeg ga han en siste sjanse til å vise meg hva han egentelig vil med oss .  Uff, jeg orker ikke engang å skrive om dette kjenner jeg. Jeg gjorde det slutt. Jeg klarer ikke mer smerte. 

En nydelig venninne av meg overtalte meg til å bli med ut å bade i sjøen. Det var helt fantastisk tempratur i vannet.  Det var herlig å kjenne sand under føttene, og leke seg rundt i vannet sammen med venninnen min og  hunden hennes. Jeg følte styrke når jeg kastet meg ut i vannet med henne.  

Jeg satt før i dag og ønsket og dø. Jeg ønsket og dø fordi kjæresten min har virkelig gjort meg vondt. Jeg har ikke mange mennesker rundt meg i livet  som virkelig kjenner meg og de jeg har ser jeg på som familie. Derfor gjør det så fryktelig vondt å miste han. Han var min framtidige ektemann... min framtid...Vel jeg lever som regel i drømmeverden. Livet river meg til stadighet ut av drømmeland og tilbake til virkeligheten.