Jeg skrev et innlegg i høst men jeg fikk aldri trykket publiser. Jeg publiserer det i dag i stedet.
Sommer 2010 tilbakeblikk
Det finnes krefter i meg. Det finnes en jernvilje. Men den trer først til når familiemedlemmer svever i liv/død. Da kan jeg stille opp. Da kan jeg hjelpe. Da klarer jeg det umulige. Da trer en styrke frem jeg så gjerne skulle kunne bruke i det daglige. I sommer hadde jeg det vondt. Etter jeg har sluttet på efexor, har jeg beveget meg inn i et følelselandskap så skarpt at selv de sterkeste kjøretøyene hadde vel punktert. Men jeg kom meg igjennom dagene . På en eller annen måte. Jeg gjorde nok mer enn å ”punktere” i sommer, jeg hadde øyeblikk så mørke, at jeg mistet all kontroll. Når smerten tar kontroll over fornuft og kropp er en forferdelig følelse. I de øyeblikkene kjenner jeg meg fremmed. Noe fremmed tar over. Tar kontroll. Vil meg vondt. Men noe inne i meg må allikevel ha holdt det noenlunde i sjakk. For jeg er fremdeles her. Jeg lever fremdeles. Og hadde det mørke inne i meg fått sin vilje i sommer, så hadde jeg druknet meg selv. I Glomma. Det er helt skremmende å tenke på hvor nære det var. Hvor galskap langt nede jeg var.
Jeg hadde også flotte øyeblikk i sommer. Noe som også er uvant. Å kunne kjenne lykke! Virkelig kunne kjenne lykke! Jeg kjenner et skarpere skille mellom sorgen og gleden. Og det er glede jeg vil kjenne! Og jeg kjemper med alt jeg har for å komme meg dit.
I sommer har jeg også snublet over triste hendelser som jeg må ordne og tiden for å ordne de har blitt nå på høsten. Det er heller ingen andre som kan hjelpe meg. Omsorgspleien hadde sviktet for min morfar jeg elsker så høyt. Så nå gir jeg alt for å hjelpe han! Jeg har i tillegg tatt på meg et annet ansvar for noen forlatte dyr og jeg prøver å omplassere disse. Hvis ikke vil de gå en lei fremtid i møte.
Hverdagen min nå består brått nå av å stå opp klokken 6.00-8.00. Og jeg har ikke mange hvilepausene før sent på kvelden. Jeg er vel så sliten at kroppen skriker i protest. Fortvilelsen prøver jeg å holde i jerngrep men den slipper daglig løs i små doser. Da gråter jeg- setter meg ned og virkelig rister av gråt. Men det gjør godt å hjelpe. Jeg gjør noe godt! Mitt eget liv står på vent.... Det får det bare gjøre inntil videre.
Jeg titter ut av vinduet. Bladene på bjørketreet er i ferd med å gulne. En kråke skriker. Jeg nærmer meg slutten av bloggingen. Men jeg klarer ikke finne øyeblikket for å sette punktum. Det er ikke lett å sette et punktum midt i en setning..
