the dummy wummy guide

familie

Mamma så på meg.. hun så meg inn i øynene. Hun sa; ' Det er noe annerledes ved deg 'barnet mitt' , du har endret deg. Du ligner mer og mer på mormor.' Jeg tenkte på mormor. Mormor som jeg mistet til sykdom og som jeg savner like sterkt hver eneste dag. Gud, som jeg savner henne. Jeg har alltid fått høre at jeg lignet på mormor som ung, og når jeg titter på bilder av henne så ser jeg likheten. Men det var ikke det mamma mente. Hun mente øynene mine. At øynene mine er slitne/ og at de bærer på smerte, akkurat som mormor sine øyne gjorde under det værste sykdomsleiet. Mamma så bekymret ut, men hun smilte svakt allikevel. Vi byttet samtaleemne og snakket videre om alt og ingenting.  Tross alt jeg og mamma har vært igjennom, så elsker jeg mamma enormt høyt. Hun bekymrer seg for meg selv om hun ikke klarer å uttrykke det på en rolig, morskjærlig måte. Det blir som regel skrik, gråt og hysteri hvis vi skal diskutere noe vanskelig. Kjærligheten mellom oss vil allikevel alltid knytte oss sammen på måter jeg trodde alle barn var knyttet til sine foreldre. Men jeg ser at det ikke er tilfellet. Noen velger å kutte bånd. Noen velger rett og slett ikke å bry seg. Jeg synes det er trist. Hvordan er slikt mulig? .Jeg har slått meg til ro med at jeg og mamma vil alltid være i livene til hverandre. Vi kan snakke om alt og ingenting, slik vi liker å gjøre det, og det virkelige vanskelige  (temaer/ hendelser) vet vi at vi kommer oss i gjennom, selv om vi ikke prater om det igjennom detaljer, men vi kommer oss igjennom det, fordi vi er så fryktelig glad i hverandre. Av meg og mamma er det jeg som er sterk når krisene kommer. Det har det alltid vært. Mamma er den som er sterk når krisene er over/ i ettertiden. Mamma sliter også psykisk. Det er ingen hemmelighet, hun sliter på en helt annen måte enn det jeg gjør,  men hun ser det ikke selv. Hun er bare mamma. Og vil alltid være den beste mammaen som finnes. Jeg ville ikke byttet bort familien min med noen andre sine, uansett hvor mye tøffe episoder vi har vært igjennom. For når vi har det godt, og når jeg tenker på alt det gode vi har opplevd sammen så kan jeg ikke forstå at det kan finnes noe bedre. Det finnes ikke noe bedre. 

steichen 'mother and child'

fremtiden II

fremtiden

Jeg vet ikke om jeg lever i fremtiden, eller om jeg noen gang vil klare å leve det livet jeg ønsker meg. Jeg trodde at når jeg klarte å slutte på efexor så ville kroppen min (i hvert fall) komme til hektene igjen. Men jeg føler liten endring der. Kanskje jeg aldri vil føle meg frisk, sterk og rask i kroppen igjen?

Jeg tenker på hvor mye efexor har ødelagt for meg. I ti år har efexor virket inn på hjernen min, latt meg leve med bivirkninger og i en tåke der det er umulig å føle noe som helst. Jeg tenker på valg jeg har tatt  i denne tiden som jeg sannsynligvis ikke (!) hadde tatt hadde jeg fått lov til å være meg selv. Jeg kjenner så mye hat mot mennesker som har gjort meg vondt i denne tiden. Jeg prøver å tenke fornuftig og ikke bruke tid og energi (som jeg trenger sårt) på å hate mennesker og hendelser som har skjedd i fortid. Jeg sier til meg selv; tenk på fremtiden, tiden som kommer. den tiden er bare din. du bestemmer og du er sterkere nå. Du trenger ikke å la deg bli herjet med lenger. av noen! 

Men kroppen kjennes svak. Så alt for svak. Hadde jeg bare kunnet kickstarte den på en eller annen måte. 
jeg føler meg litt som en rusten gammel moped (vanstelt) som trenger et verkstedopphold. som drømmer om ny motor og fin ny rød lakk. 

dagene fortsetter II

20 mai 2010, kl. 23.49

Jeg står opp for å hente meg vann. Kaldt vann. Pus tusler etter meg som en trofast liten følger. Jeg kjenner at jeg er sliten og varm av feber og setter meg ned på kjøkkengulvet. Jeg åpner balkongdøren og blir sittende å kjenne vinden blåse mot ansiktet mitt. Pus synes også  at det er deilig med litt frisk natteluft og gjesper ut i natten (han/og søsteren min har vært flere turer på verandaen i dag). Jeg drikker store slurker fra vannglasset mitt i hånden. Pus drikker friskt kaldt vann fra sin lille vannskål. Vi ser på hverandre. Så sitter vi der litt. Jeg lurer på hva pus tenker på. Selv får jeg ikke frem en tanke. Det er full stopp i mitt hodet.  

Vi reiser oss sammen og tusler tilbake inn i sengen. Pus snorker allerede. Jeg kjenner bare varme når jeg titter på han.  Jeg kjenner at jeg er trøtt. Jeg vet at det vil ta en stund før jeg vil sovne.  Og jeg vet at når jeg først sovner, så glir jeg bare over i en verden full av mareritt. Men jeg er trygg allikevel. I sengen min. Sammen med pus. Jeg kjenner en ro i hjertet mitt. Et øyeblikks ro i timevis/evigheter med kaos. 

bomull i hodet

Det kjennes ut som at det er tropenatt ute. Temperaturen har gått fra kaldt til veldig varmt på kun dager. Det passer meg dårlig da jeg ligger febersyk i sengen. Vinduet står på vidt gap. Jeg drikker isvann med sitron og ønsker meg kulde, snø, is, regn. Det passer meg ikke i det hele tatt og bli syk (halsbetennelse, feber og en eksepsjonell hodepine) akkurat nå. 

Dagene er så mørke i fra før av, dette lille sykeleiet stjeler de få kreftene jeg har til overs. Jeg klarer ikke å tenke. Smerten har tatt over for all fornuft i det siste. Jeg får vel bare la tårer og depresjonen få sitt utløp. Den er for sterk for at jeg kan skyve den unna. Jeg blir rett og slett redd for hvor sterke følelsene mine kan være. Det er ikke normalt, det er helt sikkert. 

picture ffffound

Pusen min! Mitt alt!

Etter 1,5 døgn hos dyrlegevakta hadde jeg pus hjemme trygt i armene mine.   = Lykkerus! 

Jeg er utrolig sliten fortiden, men så lenge jeg har pus skal alt gå! 

Han er hele livet mitt. Han får meg til å smile selv på de mørkeste dager.

Takk gudskjelov han er hjemme igjen. 

Akkurat nå ligger han tett inntil meg og snorksover. Selv ser jeg på film og drikker grønn te. Jeg har vært å trent 50 minutter kondisjonstrening. Jeg merker utholdenheten min bedrer seg. Snart klar for sengen. Jeg titter på pus vedsiden av meg og hjertet mitt fylles med kjærlighet og varme! Pusen min!  Mammas lille bebi. Mitt alt. 

Det er et løfte.

Ute plasker regnet ned. Jeg har sovet lite i natt. Pus har vært innlagt på dyrlegevakta (og der var det lite koselig) siden klokken 14.00 i går. Jeg skal ned dit nå. Øynene mine er hovne av gråt og lite søvn. 

Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde ET MENNESKE i livet mitt som var sterk og autoritær. Et menneske som kunne steppe inn, hjelpe meg, og holde ryggen strak og vite hva som skulle gjøres i de ulike øyeblikkene.  Jeg har ingen slik person i livet mitt. JEG er den personen. Men det er ufattelig vanskelig å være sterk nå kjenner jeg. Kroppen min er et total vrak. 

Allikevel skal jeg holde meg sterk, 

helt til hjertet mitt stopper av utmattelse. 

For de menneskene jeg er glad i. 

Hvis de blir syke stiller jeg opp. 

Det er et løfte.

--

landskap

Hele meg sitrer av redsel. Denne redselen er mitt hovedproblem. 

Tårene mine vil ikke slutte å renne i dag. Jeg lurer på om jeg noen gang vil bli kvitt smerten jeg bærer på. Redselen. Kilden til alt det vonde.  Jeg vet ikke hvordan jeg skal holde ut i vente på noe bedre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å gjennomføre dager og alt som må gjennomføres på veien til å bli frisk. 

Jeg ligger inne og har det vondt. Solen står fiendtlig høyt på himmelen i dag. Jeg tør ikke engang å bevege meg ut på balkongen. Ingen må se meg. Jeg orker ikke at noen ser meg. Forbanna smerter i kropp og hode. Hva i alle dager er galt med meg? Hvorfor kan jeg ikke bare fungere? Dette spør jeg terapauten min om til hun sikkert snart blir gal hun også. Ingen svar er gode nok for meg. Jeg forstår det ikke! Hvordan kan et problem kun eksistere i et hode? Hvordan kan tankene ta kontroll over kroppen? 

Eller er det kroppen som tar kontroll over tankene? 

Jeg bruker mine siste krefter på å ikke miste fullstendig kontroll/ gi etter for smertene. 

Et sted inne i meg synes jeg det er godt å være alene. Et annet sted inne i meg skulle jeg gjerne trengt litt selskap i dag.