familie

Mamma så på meg.. hun så meg inn i øynene. Hun sa; ' Det er noe annerledes ved deg 'barnet mitt' , du har endret deg. Du ligner mer og mer på mormor.' Jeg tenkte på mormor. Mormor som jeg mistet til sykdom og som jeg savner like sterkt hver eneste dag. Gud, som jeg savner henne. Jeg har alltid fått høre at jeg lignet på mormor som ung, og når jeg titter på bilder av henne så ser jeg likheten. Men det var ikke det mamma mente. Hun mente øynene mine. At øynene mine er slitne/ og at de bærer på smerte, akkurat som mormor sine øyne gjorde under det værste sykdomsleiet. Mamma så bekymret ut, men hun smilte svakt allikevel. Vi byttet samtaleemne og snakket videre om alt og ingenting.  Tross alt jeg og mamma har vært igjennom, så elsker jeg mamma enormt høyt. Hun bekymrer seg for meg selv om hun ikke klarer å uttrykke det på en rolig, morskjærlig måte. Det blir som regel skrik, gråt og hysteri hvis vi skal diskutere noe vanskelig. Kjærligheten mellom oss vil allikevel alltid knytte oss sammen på måter jeg trodde alle barn var knyttet til sine foreldre. Men jeg ser at det ikke er tilfellet. Noen velger å kutte bånd. Noen velger rett og slett ikke å bry seg. Jeg synes det er trist. Hvordan er slikt mulig? .Jeg har slått meg til ro med at jeg og mamma vil alltid være i livene til hverandre. Vi kan snakke om alt og ingenting, slik vi liker å gjøre det, og det virkelige vanskelige  (temaer/ hendelser) vet vi at vi kommer oss i gjennom, selv om vi ikke prater om det igjennom detaljer, men vi kommer oss igjennom det, fordi vi er så fryktelig glad i hverandre. Av meg og mamma er det jeg som er sterk når krisene kommer. Det har det alltid vært. Mamma er den som er sterk når krisene er over/ i ettertiden. Mamma sliter også psykisk. Det er ingen hemmelighet, hun sliter på en helt annen måte enn det jeg gjør,  men hun ser det ikke selv. Hun er bare mamma. Og vil alltid være den beste mammaen som finnes. Jeg ville ikke byttet bort familien min med noen andre sine, uansett hvor mye tøffe episoder vi har vært igjennom. For når vi har det godt, og når jeg tenker på alt det gode vi har opplevd sammen så kan jeg ikke forstå at det kan finnes noe bedre. Det finnes ikke noe bedre. 

steichen 'mother and child'