ute er det solnedgang

jeg sitter i sofaen.  jeg har grått. uten lyd. men med tårer som fosser og en kraft inne i meg som presser som et helvete på innsiden av kroppen.  hodet i hendene mine, holde fast på sidene av hodet, skrike. ingen lyd. Smerte i hele meg. 

Jeg sitter i treningstøy. Jeg vil ut å løpe. Men jeg tør ikke. Angst for å stikke ned på treningsstudioet for der ville jeg følt meg utrolig innesperret i dag. Jeg hadde ikke orket å møte et eneste blikk. Angst for å løpe ute.. jeg orker ikke at noen ser meg. håpløst. så jeg sitter bare her.. og ser i veggen. og prøver å få smerten under kontroll. men jeg må ut å løpe. jeg trenger å klarne tankene. 

Jeg hadde en terapitime i dag som sendte meg rett ut i ny fortvilelse. Det vil si; jeg har bare ventet på denne timen. Det kom ikke som noe sjokk. Terapien vår har lenge stått i stampe. Jeg blir jo ikke bedre. Dessuten så føler jeg vi jobber helt feil. Eller, jeg føler vel vi ikke jobber i det hele tatt...Det vil si; jeg møter som en nazi det jeg klarer, men vi kommer ingen vei i disse timene.

Jeg mister plassen min...  Så hva gjør jeg nå. Det var snakk om tusen ulike forslag som overføring tilbake til dps, dobbel terapi her og der, grupper, kurs. Men så er jo problemet at;   jeg er jo ikke frisk nok til å klare å møte alle disse stedene til alle de ulike klokkeslettene... jeg kjenner også at jeg orker virkelig ikke å begynne i ny terapi , åpne meg opp for X antall gang for nok et fremmed menneske og for hva? Terapeuten min sa i dag; jeg husker når du kom til meg første gang, da sa du at jeg var din siste sjanse... husker du det? jeg nikket og tenkte på det brevet jeg sendte henne dengang, "søknaden min", der jeg ba på mine knær om å få hjelp. videre snakket hun om at det og er hennes feil at hun ikke har reagert før.. og at  det er viktig jeg må annen hjelp. ny hjelp.. jeg mistet henne ett øyeblikk. jeg forsvant tilbake til den håpefulle men skeptiske jenta jeg var første gangen jeg møtte opp hos henne. .. 

 jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå. 

Jeg må ut å løpe. 

Jeg får løpe i mørket. Da er det i hvert fall ingen som ser meg. 

Angsten for å bli overfalt... den får jeg bare løpe sammen med.

Det handler om å kunne gi så absolutt faen.. og bare være seg selv. hvem nå enn det er.

Jeg sto ute på verandaen.... Hvordan i alle dager skulle jeg klare å bevege meg ut i verden der ute?  Det var rush, og det krydde av folk som det alltid gjør her i Oslo... tankene kokte i hodet. Fortvilelsen!!!  men jeg må jo klare å gå ut, jeg må på butikken. Fornuft VS Fortvilelse sang duett i hode. Det var stygt. 

 Det kjentes umulig. Skammen holdt meg i strupetak. Du.. sa den. Nærmest spyttet den. Med avsky; Hvordan skal   du (!) kunne bevege deg der ute? Folk kommer til å tenke de styggeste tanker om deg!
Men så skjedde det umulige.. jeg ga faen i alle de andre . Negative tanker, folk, the shit. . Jeg gikk ut. Jeg kjøpte god vin, mat og hvit lyng til balkongen. Hjertet dunket hele tiden og jeg irriterte meg over meg selv når jeg lett rødmet bare noen ga meg et kompliment i kassa på Meny. Sjokkert tenkte jeg at "hvordan kan han si noe så pent til meg? Han må jo lyve. Jeg har jo ikke engang sminket meg"... jeg smilte lett og pent og rød. Takket, og sa ett eller annet. Så hatet jeg meg selv for at jeg rødmet.

Så sitter jeg her igjen, noen timer senere,  og skammer meg over nye ting. Over noen facebook oppdateringer jeg gjorde. Jeg skammer meg over noe jeg skrev. Ordla jeg meg feil? Alle må tro jeg er verdens største taper!  Jeg ER verdens største taper. Smerten tar kvelertak.. 

Men, så titter jeg rundt meg her i stuen. Jeg har en fantastisk leilighet! Stearinlys brenner lunt , pusene ligger vedsiden av meg og sover. Jeg har klart enormt mye i dag. Faen, hvorfor bryr jeg meg så mye om hva andre synes? 

HVORFOR skammer jeg meg så over meg selv? Jeg må begynne å gi faen, og ikke banke meg selv opp for alt mulig! Helvete, jeg får komplimenter i kassa på Meny! Han var til og med kjekk! Jeg burde ta det til meg!

GI FAEN i hva de andre synes om deg, kommanderer jeg meg selv... lev livet som deg selv. Vær deg selv. 

jeg vet ikke helt hvem jeg er,  er mine fortvilte tanker. 

joda, det vet du.. er svaret. og svaret kommer fra hjertet.

sterk alene II

picture a beautiful revolution

i natt gråt jeg og gråt jeg til jeg sovnet i 6 tiden i dag tidlig.. jeg sovnet med en visshet om at i dag måtte jeg ringe noen og få hjelp. men hvem skal jeg ringe? det er ingen jeg kan ringe. 

jeg har bestemt meg for å la meg selv være sliten nå. jeg må få lov til å leges. ta den tid det måtte ta. jeg vet jo at kroppen min stabler seg på bena etter hvert. bare så lenge jeg ikke mister kontroll til smerten og skader meg selv så skal dette også gå bra. til slutt. fokus på å klare møte til alle undersøkelsene på ullevål sykehus sier jeg til meg selv. 

 nå skal jeg ut å løpe litt. klarne tankene litt så får jeg se hva jeg orker etterpå. kanskje klarer jeg vaske litt, eller bake.  jeg har fått dilla på å lage lekre desserter/ kaker fortiden.. leiligheten min begynner også å bli den drømme oasen jeg har sett for meg. jeg må fortsette å bygge meg selv opp nå. Jeg må lære meg å godta at jeg er ikke like sterk som alle andre. og dette er ikke fordi jeg er "en svak person" men jeg er syk.  små ting som en løpetur er stort STORT for meg å klare. jeg må være stolt over dette. jeg må slutte å hate meg selv.

og når det kommer til alle problemer som tårner seg opp foran meg... ja det får være. ett skritt om gangen.. og disse som sier til meg de elsker meg i det ene øyeblikket og sier enormt mye vondt i neste.. jeg må begynne å beskytte meg selv. Jeg kan f.eks ikke godta at mennesker jeg er glad i gjør narr av sykdommen min. Jeg kan ikke godta at disse mener det ikke finnes håp for meg eller at jeg er et menneske ingen vil ha i livet sitt. 

Det svinger veldig i følelsene mine fortiden. Jeg prøver allikevel og ikke gi fullstendig etter for alt selvhatet som pusher og vrir seg inne i meg. 

!sterk alene

jeg er livredd mennesker. 

noen ganger lurer jeg på om jeg "lukter" svak, slik at folk kan spy ut sine ukontrollerte følelser og giftige ord og samtidig borre øynene illsint inn i meg som en advarsel om at her godtas ikke en protest. for da.. ja for hva skjer da.. det er jeg vel for redd til å ville finne ut av... en overlevelsemekanisme slår inn; best å være stille, til alt har roet seg.. si forsiktig kanskje det er best vi går hver for oss og roer oss ned nå eller få personen på avstand med ord som ikke får personen i flint! trå varsomt... å herregud jeg hater den redselen. og det jeg hater mest er ordene ; det er du som får meg så sint. det er deg det er noe galt med! ingen andre får meg sånn her! så mister de kontrollen med god samvittighet. 

Jeg klarer ikke mer å høre ordene jeg elsker deg i ett øyeblikk og så en hel del psyko hat ord i neste. Jeg lengter så sårt og inderlig etter stabilitet! Trygghet! 

hvorfor lever jeg på tå hev for andre.

hvorfor godtar jeg ting jeg vet at jeg burde så absolutt ikke godta.

hvorfor begynner jeg ikke å leve for meg selv.

hvorfor lar jeg min livsgnist og selvtillit styres av andre.

hvordan skal jeg klare å bli sterk alene. hvordan skal jeg klare å ikke gi opp når det er så mye motgang