jeg sitter i sofaen. jeg har grått. uten lyd. men med tårer som fosser og en kraft inne i meg som presser som et helvete på innsiden av kroppen. hodet i hendene mine, holde fast på sidene av hodet, skrike. ingen lyd. Smerte i hele meg.
Jeg sitter i treningstøy. Jeg vil ut å løpe. Men jeg tør ikke. Angst for å stikke ned på treningsstudioet for der ville jeg følt meg utrolig innesperret i dag. Jeg hadde ikke orket å møte et eneste blikk. Angst for å løpe ute.. jeg orker ikke at noen ser meg. håpløst. så jeg sitter bare her.. og ser i veggen. og prøver å få smerten under kontroll. men jeg må ut å løpe. jeg trenger å klarne tankene.
Jeg hadde en terapitime i dag som sendte meg rett ut i ny fortvilelse. Det vil si; jeg har bare ventet på denne timen. Det kom ikke som noe sjokk. Terapien vår har lenge stått i stampe. Jeg blir jo ikke bedre. Dessuten så føler jeg vi jobber helt feil. Eller, jeg føler vel vi ikke jobber i det hele tatt...Det vil si; jeg møter som en nazi det jeg klarer, men vi kommer ingen vei i disse timene.
Jeg mister plassen min... Så hva gjør jeg nå. Det var snakk om tusen ulike forslag som overføring tilbake til dps, dobbel terapi her og der, grupper, kurs. Men så er jo problemet at; jeg er jo ikke frisk nok til å klare å møte alle disse stedene til alle de ulike klokkeslettene... jeg kjenner også at jeg orker virkelig ikke å begynne i ny terapi , åpne meg opp for X antall gang for nok et fremmed menneske og for hva? Terapeuten min sa i dag; jeg husker når du kom til meg første gang, da sa du at jeg var din siste sjanse... husker du det? jeg nikket og tenkte på det brevet jeg sendte henne dengang, "søknaden min", der jeg ba på mine knær om å få hjelp. videre snakket hun om at det og er hennes feil at hun ikke har reagert før.. og at det er viktig jeg må annen hjelp. ny hjelp.. jeg mistet henne ett øyeblikk. jeg forsvant tilbake til den håpefulle men skeptiske jenta jeg var første gangen jeg møtte opp hos henne. ..
Jeg mister plassen min... Så hva gjør jeg nå. Det var snakk om tusen ulike forslag som overføring tilbake til dps, dobbel terapi her og der, grupper, kurs. Men så er jo problemet at; jeg er jo ikke frisk nok til å klare å møte alle disse stedene til alle de ulike klokkeslettene... jeg kjenner også at jeg orker virkelig ikke å begynne i ny terapi , åpne meg opp for X antall gang for nok et fremmed menneske og for hva? Terapeuten min sa i dag; jeg husker når du kom til meg første gang, da sa du at jeg var din siste sjanse... husker du det? jeg nikket og tenkte på det brevet jeg sendte henne dengang, "søknaden min", der jeg ba på mine knær om å få hjelp. videre snakket hun om at det og er hennes feil at hun ikke har reagert før.. og at det er viktig jeg må annen hjelp. ny hjelp.. jeg mistet henne ett øyeblikk. jeg forsvant tilbake til den håpefulle men skeptiske jenta jeg var første gangen jeg møtte opp hos henne. ..
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå.
Jeg må ut å løpe.
Jeg får løpe i mørket. Da er det i hvert fall ingen som ser meg.
Angsten for å bli overfalt... den får jeg bare løpe sammen med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar