i disse dager kjemper jeg hardt for å ikke ta mitt eget liv... opp og ned. evig berg og dalbane av å holde ut smertepumpen inne i meg/ kjempe / for å så miste mot og kontroll og forvinne inn i mitt forhatte mørke..
jeg drikker litervis med kaffe. kveler bekymringene mine som raser rundt i kroppen og prøver å finne måter å h o l d e u t. jeg titter ut på solen og lurer på hva som skjer i verden der ute... alltid fanget her inne i leiligheten. jeg føler leiligheten er både min frihetssone og tvangstrøye på en og samme tid...
jeg hadde gledet meg til en hyttetur denne helgen. bare tanken på å gå på ski, kjenne frisk luft i lungene, rulle i snøen og le. drikke et godt glass rød vin. drikke kakao, kamille te, se filmer på kvelden tullet inn i ulltepper på en hytte på fjellet... peis, en god bok, min kjære... jeg virkelig trenger en positiv opplevelse, jeg trenger å gjøre noe for meg, en oppmuntring av noe slag. for nå er det bekmørkt rundt meg. hytte turen ble ikke noe av, ikke på grunn av meg denne gang, men jeg nekter å pakke ut av kofferten. det skal bli noe av en annen helg.
jeg har hatt vanskelige terapi timer i det siste.. jeg føler det hele står i stampe. jeg føler det er fokus på feil områder i livet mitt.
jeg vet jeg bare må kravle meg oppover igjen. løse et problem av gangen. en bekymring av gangen.
jeg får begynne med her . meg. nå. jeg begynner med å pakke ut av koffert nummer 3 fra jul. jeg fikk masse flotte gaver til jul. jeg har ikke engang rukket å glede meg over de. jeg skal prøve å glede meg over de nå. jeg er jo heldig på mange måter! først må jeg bare samle litt krefter til å reise meg. og drikke litt mer kaffe.
