Jeg prøver igjen... I går slettet jeg forrige innlegg. Jeg tør nesten ikke skrive fortiden da jeg bærer på et buldrende sinne.. Når jeg legger fingrene på tastaturet eller plukker opp papir og blyant vet jeg ikke hvilke tanker eller følelser som vil ut. Alt for mange tanker vil ut av dette hodet mitt. Legger jeg fingrene på tastaturet kjenner jeg at tanker og følelser strømmer på og vil så gjerne bli hørt, gjerne samtidig. Det kjennes ut som fingrene vil eksplodere i bokstaver og tegninger, de har så mye de vil si som jeg ikke klarer å snakke ut med munnen. Ordene sitter fast i halsen min. Og de få ordene som kjemper seg forbi blokkeringen i halsen møter på en lam tunge. Å skulle snakke med stemmebånd og det hele er fullstendig katastrofe for meg. Tungen er vel lammet av en grunn. Den er vel like livredd for ordene mine som det jeg er.
I forrige innlegg ville følelsene ut i ett eneste stort kaos i gjennom fingre og blogg. Jeg slettet hele innlegget! Å trykke på delete ble nesten som jeg plukket opp frustrasjonen min ,som jeg endelig hadde klart å få ut på print, for å så trykke hele greia tilbake inn i kjeften. Jeg plukket rett og slett opp litt giftig oppkast og svelget det ned igjen og nå kjenner jeg det bølge som ekkelt slum nede i magesekken.
Så hva gjør jeg?
Løpingen min har stagnert. Det er i hvert fall katastrofe. Jeg kjenner at ingen løping har blitt som å stenge en livsviktig-ventil der frustrasjon, sorg og sinne har fått litt utløp... Jeg må virkelig finne styrke til å begynne å løpe igjen. Men jeg må også finne andre måter og få ut sinne og sorg på. Å gråte er en en ting. Å skrike er en annen. Men man kan jo ikke gjøre det i en leilighet i Oslo? Kropp og hodet kjennes utømmelig for sinne, sorg og frustrasjon. Det blir for galskap å skulle skrike og gråte det ut dag og natt. Dessuten er jeg absolutt livredd for høye lyder. Så jeg gjør hva jeg kan best, jeg skriker og hyler innvendig. Og leter etter sunnere måter og ventilere ut all smerten på. Men å holde alt inne går heller ikke.
Løpingen min har stagnert. Det er i hvert fall katastrofe. Jeg kjenner at ingen løping har blitt som å stenge en livsviktig-ventil der frustrasjon, sorg og sinne har fått litt utløp... Jeg må virkelig finne styrke til å begynne å løpe igjen. Men jeg må også finne andre måter og få ut sinne og sorg på. Å gråte er en en ting. Å skrike er en annen. Men man kan jo ikke gjøre det i en leilighet i Oslo? Kropp og hodet kjennes utømmelig for sinne, sorg og frustrasjon. Det blir for galskap å skulle skrike og gråte det ut dag og natt. Dessuten er jeg absolutt livredd for høye lyder. Så jeg gjør hva jeg kan best, jeg skriker og hyler innvendig. Og leter etter sunnere måter og ventilere ut all smerten på. Men å holde alt inne går heller ikke.
Jeg må prøve sortere. Ventilere ut smerten. Finne løsninger på skrekk og fortvilelse.
