Klokken: 10.22
Jeg sitter ute på verandaen og drikker morgenkaffe. Pus ligger på stolen vedsiden av inntullet i teppe. Det begynner å bli kaldt ute.. Høstlukt henger i luften..
I dag våknet jeg klokken 8, men jeg klarte ikke stå opp før klokken 9. Marerittene sitter fortsatt i kroppen… Jeg er allikevel stolt av at jeg klarer å karre meg opp litt tidligere.. Jeg var på en ferie for en liten stund siden som krevde tidlige morninger hver eneste dag, jeg klarte også å spise jevnligere da og jeg tror ferien rettet litt opp i både døgnrytme og spisemønster. For meg er rutiner viktig, sunt og godt. Jeg må prøve å klare å holde på dette… selv om jeg merker at her hjemme er det ikke like lett… Under ferien måtte jeg opp alt fra 4- 6 norsk tid. Og når jeg kom hjem fortsatte jeg denne rutinen og spratt opp klokken 6, halv 7. At kroppen min klarte dette! Det kjentes fantastisk. Men det å klare og stå opp klokken 8 og 9 blir også bra her hjemme, jeg skal være kjempe fornøyd med det, bare det ikke blir senere igjen…
Jeg sitter iført treningstøy og tenkte meg ut å jogge etterpå. Jeg er så glad for at kroppen min i hvert fall klarer joggeturene! De gir meg mye! Jeg klarer å stå opp tidligere og jeg klarer å jogge. Noe er jo på plass!
Jeg hører samtaler hviske fra verandaene rundt meg.. Jeg ser folk som beveger seg forbi vinduene som er svakt opplyst; det er ikke bare jeg som er hjemme og ikke er på jobb. Jeg føler ofte det lyser av meg at jeg er sykemeldt her jeg sitter og ikke foretar meg det store.. jeg føler det står i pannen min; blir utslitt av ingen ting. pass opp. faller snart om. Men selv om jeg er sykemeldt må jeg prøve å huske at ingen vet dette.. jeg må prøve å ikke skamme meg så mye at jeg ikke tør å bevege meg ute…
Jeg har snublet inn i nye helveter.. men jeg er i hvert fall ikke like "psykisk syk" som før. Husk det da, sier jeg til meg selv, i de øyeblikkene jeg kjenner meg litt mer "klar i hodet" og ikke helt nedgravd i sorg og redsel….
