jeg skader meg selv ved å tro og håpe. jeg skader meg selv ved å kjenne på lykke når jeg vet , burde vite, at nye vonder venter rundt neste sving. mitt liv dreier seg om smerte. og jeg kan ikke trylle meg bort fra det. jeg er sliten nå. mer sliten enn noensinne...
de menneskene jeg elsker og bryr meg om, bryter meg ned. "hvorfor velger du å være i den situasjonen?" spør psykiateren min. som om det er noe jeg velger. jeg har ikke noe valg. jeg elsker de jo... det er familie, det er personer jeg har gitt mitt hjerte til... jeg klarer ikke gi slipp... for de er jo gode også. og da er de verdens beste... hvordan kan jeg gi slipp på det lille lykke jeg klarer å kjenne i denne kroppen? det er ingen som forstår meg...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar