the masked guest

2 timer urolig søvn. Panisk pakkig klokken 04.30 om morningen. Ordene ’jeg klarer det ikke, jeg klarer det ikke. Jo jeg skal klare det', rasende gjennom hodet. 

Toget rullet ut fra stasjonen klokken 06.16 den 27.12.2008. Jeg og angsten min var kommet oss ombord. Jeg vinket hadet til min lille mamma gjennom togvinduet. Hadde virkelig dagene gått så fort? Inntrykk, følelser og tanker har enda ikke rukket og blitt sortert. Toget var fullt. Jeg hadde følelsen av at vi nærmest satt oppå hverandre. Hunder, katter og bagasje høyt og lavt sammen med julepakker som enda ikke var blitt levert. En forvirret ung dame lette etter sitteplassen sin. Hun hadde tatt feil av dagene. Det var visst dagen etterpå hun skulle reise. Hun måtte sitte på kofferten sin. Jeg prøvde å døse av litt men var våken hele reisen. Helt til jeg tumlet sliten ut av toget og inn i armene til kjæresten min med et jeg klarte det. 

For en liten stund siden kolliderte jeg med julaften, nå er jeg på kollisjonskurs inn i det nye året. Heldigvis er det veldig koselig her hos familien til kjæresten. Fantastiske mennesker, fantastisk landlig plass med masse natur og søte katter. Angsten ligger på lur i kroppen men jeg prøver så godt jeg kan å overse den. I kveld skal jeg forestille meg at angst og depresjon skytes til himmels med alt fyrverkeriet og forsvinner.

Godt Nyttår

tikking crocodile

I morgen skal jeg opp grytidlig. Jeg skal være ombord på et tog klokken 06.16. Jeg skal besøke kjæresten min hos familien hans. Jeg sitter i morgenkåpe og drikker grønn te med mynte. Jeg ser på Finding Neverland. 

Etterpå må koffert pakkes. Jeg blokkerer tankene mine. Jeg holder nesten pusten. Jeg er redd for at hvis jeg senker skuldrene, bare bittelitt nå, så vil alt bli mørkt.

Jeg blir så trist over at kroppen min ikke fungerer. 

picture from bergdorf's store window NYC

Julaften

I år kolliderte jeg med julaften. 

Jeg ser for meg et crash der håret mitt virvler til alle  kanter og gavepapir flyr opp i luften sammen med følelser, tanker og hendelser i et ubeskrivelig kaos.

Jeg kom meg hjem til familien min. Hvem hadde trodd det. Ikke jeg.

For mindre enn to dager siden så jeg for meg en jul alene i leiligheten min sammen med pus. Jeg trodde ikke at jeg skulle klare å reise hjem. Men jeg klarte det. Mye på grunn av støtte fra kjæresten min som trøstet meg når jeg panikkerte timer før avreise til gardemoen. 

Jeg leste kommentarene deres på mitt forrige innlegg. Jeg ble nesten helt stum når jeg leste. Dere er SÅ snille som bare sender meg noen ord. Og Vikkan som nevner meg i bloggen sin. Jeg har ikke ord jeg. Jeg vil svare dere så snart jeg har samlet meg litt. Vit at jeg ser på svarene deres som små julegaver.

 Jeg valgte å la meg intervjue i MAG (anonymt) fordi jeg ønsket fokus på hvor dårlig hjelpeapperatet er i dag for oss som sliter med en psykisk lidelse. Vi er så mange. Og vi er så mange som bare blir satt til å "klare oss selv". Jeg føler hjelpeapperatet nærmest stuer oss bort og ut av synet. Vi er jo ikke skadedyr. Vi fortjener hjelp vi også. Jeg håpet at ved å la meg intervjue av MAG kunne jeg nå ut til mange og 

si IKKE GI OPP 

Jeg vet julen kan bli en vanskelig tid for mange. Jeg håper allikevel at dere kan finne noen gode øyeblikk. Nyt en sjokoladebit. Les en god bok. Skriv en liste over alt du har lyst til å oppnå her i livet og si til deg selv at du ikke skal gi opp. 

Ønsker dere alle en God Jul. 

Kanskje 2009 bringer små mirakler?

picture unknown

et glass iskaldt hvitvin en iskald vinternatt.

Jeg var invitert til 1 julebord/30 årslag med kjæresten og en venninnekveld i dag. Jeg hadde vært spent lenge og nesten gruet-gledet meg. Jeg hadde håpet, da jeg ikke kommer meg ut av døren så tidlig grunnet angst,  så kunne jeg kombinere begge avtaler. En venninnedate her først. Så kunne vi møtt julebordet senere. Jeg foreslo dette for kjæresten min og håpet han forsto. Det gjorde han ikke. Han klikket. Vi sloss nesten. Han sa masse stygt. Jeg satt i sofaen og han sto. Øynene hans lynte. Han sa en veldig vond sak til meg og rev i sunn et skriv som betydde mye for meg. Ordene såret så mye jeg prøvde å slå.  Jeg sparket etter han.  Han dro meg ut av sofaen.  Jeg har blåmerker på albuene samt korsryggen. I dag er han så lei seg. Jeg også. Denne gangen overreagerte han. Jeg har overreagert andre ganger. Hvor er vi på vei? Jeg forstår man blir mye skuffet når man er sammen med en som har angst og ikke har mulighet til å bli med på alt mulig. Men i det siste har kjæresten min blitt så fryktelig sint på meg. Det skremmer meg. 

 Jeg er ikke klar for julen i hele tatt. Jeg har tatt meg et glass hvitvin og ser på pakkepapir som ligger dandert utover gulvet. Jeg vil så gjerne forklare til kjæresten min hvorfor jeg ikke klarer alt sammen. Men jeg klarer ikke det engang. Og nå er kjæresten på julebord. Jeg sitter hjemme. Alene.

Det er 4 dager til jul.

picture unknown

PS. Jeg lot meg intervjue i magasinet MAG som er ute nå. Artikkelen heter 'Mie (25) er trygdet UNG OG UFØR'. (Navn og alder er ikke korrekt). 

6 dager til jul.

Jeg sitter enda i morgenkåpe. En dokumentar om Eileen Gray ruller på nrk. Jeg føler meg litt som en gammel dame her jeg sitter og drikker kaffe. Jeg prøver å riste av meg marerittene jeg hadde forrige natt, hver natt. Kroppen min føles som kald betong. Det er nesten som jeg lurer på, om noen hadde kakket meg litt i hodet, kanskje hadde jeg bare smuldret opp og blitt borte? 

Julen nærmer seg og jeg prøver å tvinge tankene bort fra angst, depresjon og en evig kamp mot leger. Jeg prøver å ha litt fokus på hyggelige ting. Det er ikke helt lett, tankene er kaos. Julen bringer mange vonde minner for meg. Allikevel, skal jeg snike meg ut i julekaoset nå om få timer. Se etter litt gaver og unne meg noen gaver selv også. 

Det henger regn i luften. Ute er det mørkt,vått og kaldt. Det passer meg fint. Da kan jeg gjemme meg godt inne i en stor jakke og under en paraply. 

klokken 15.01: Jeg klarer ikke gå ut i dag heller. Jeg har grått og grått og grått nå. At det skal være så vanskelig å gå ut av døren? Kan jeg ikke bare slenge på meg noen klær og gå ut? Men det fungerer ikke slik. Kroppen skjelver. Jeg hiver etter pusten. Forbanna angst. Jeg har sjenket meg et glass rødvin og innsett at det går ikke i dag. I morgen er det 5 dager igjen til jul. Jeg får prøve på nytt da. 

 picture; unknown

tre nøtter til askepott

mine 3 juleønsker

* et tilbud om hjelp/ psykolog tilbud

*å kunne få sove en natt uten mareritt

* gode stunder i 2009 og fremover for alle trengende mennesker og dyr

picture from
Tři oříšky pro Popelku

mitt neste møte med fastlegen:

(min tolmodighet begynner å bli veldig tynnslitt)

i går. i dag. i morgen.

Jeg har krøllet meg sammen under et stort teppe. Jeg fryser over hele meg. Varmeovnen står på fullt. Ute er det iskaldt. Jeg liker litt at det er kaldt. Det får meg til å skjerpe meg. Jeg føler meg mer våken. Mer tilstedet.

Jeg klarer så vidt å få i meg noen matbiter om dagen. Det er ikke det at jeg ikke er sulten. Bare tanken på å lage seg litt mat får meg til å grøsse. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg orker ikke tanken på å tygge heller. Jeg tvinger i meg litt mat daglig samt jeg drikker masse kaffe og te. Det får holde. Inntil videre. Før så druknet jeg følelsene mine i mat. Slukte det jeg kom over til jeg sovnet i mitt eget utslitte meg. Dette har snudd rundt 360 grader den siste tiden. Jeg beveger meg sakte men sikkert mot å ikke kunne klare å ta vare på meg selv igjen. 

Jeg har også blitt mye dårligere. Angsten er så ille fortiden at jeg føler meg fanget i min egen kropp. Jeg sliter med å bevege meg rundt i min egen leilighet. Depresjonen tapper meg for alt av krefter. Allikevel, har jeg øyeblikk der jeg føler meg mer ”meg selv” og orker å gjøre litt. Være seg å gå en tur i parken med en venninne eller rydde litt hjemme. Dette svinger veldig. Jeg vet aldri hva som venter rundt neste sving. Det blir håpløst å planlegge noe for meg. Jeg vet aldri når angsten ”lammer” meg. Dette gjør at jeg isolerer meg mer og mer. 

Jeg ligger også mer og mer i sengen. Noen netter sover jeg ingenting. Da ligger jeg i sengen med lukkede øyne og vrir meg. Jeg tør ikke stå opp. Angsten er så sterk at jeg ikke engang tør å røre meg. Andre netter sover jeg og sover jeg og klarer nesten ikke våkne igjen. Jeg kommer meg ikke ut av marerittene og bruker timer på å ”komme til meg selv” Hvis jeg etter hvert får stablet meg ut av sengen, kan jeg gråte så det rister. Kroppen skjelver. Jeg er livredd og utslitt. Jeg klarer rett og slett ikke å tenke eller fungere. Hvor lenge skal jeg måtte leve med denne sykdomsfølelsen i kroppen?

Legene mine jobber i mot meg! Problemstillingen er fortsatt at jeg ikke er ”syk nok” til å ha noe nytte av et kort opphold på en akuttpost. Jeg er heller ikke ”frisk nok” til å møte til alle forskjellige tider legene setter opp til meg. Det er ofte 3 uker eller 2 uker mellom hver time. Det har også drøyd opp til en måned og mer. Jeg trenger en trygg oppfølging. En rutine. Jeg blir utslitt av å bli kastet i mellom leger uten mål og mening. Bare det å sjonglere en fastlege som skal skrive sykemeldinger og en poliklinikk som ikke vet hvor de skal gjøre av meg får meg til å ville kaste opp. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg vil gå til en psykolog (jeg kan bli trygg på) kanskje 2 ganger i uken og jobbe mot å bli frisk.

Skal det virkelig være så vanskelig?

picture;unknown

onsdag

noen tanker:

Jeg har ødelagt hånden min. Uhell. Måtte sy. Og operere. Kommer kanskje aldri til å få følelsen igjen. 

Jeg skulle bare lage middag. 

Jobben min har også sagt opp kontrakten min på grunn av at jeg er blitt langtids sykemeldt. 

Legene jobber i mot meg. HVORFOR? Jeg blir gal. 

bilde; eget/ pencilin/ smokebleu)

motivasjon.

(jeg trenger det). 

picture from flickr

sliten. dag. natt.

picture ffffound

Jeg teller timer til morgendagen. II

I morgen venter en vanskelig dag. Jeg skal inn til 4. "vurderings" time på et behandlingssted. Jeg kommer til å nekte å gå der i fra, før jeg får fram at jeg må få hjelp snart. Jeg kan ikke la livet mitt falle fra hverandre mer. Jeg har enda et lite håp om å bli frisk. Jeg vet hvor fort dette lille håpet kan forsvinne. Slukne.

Vær så snill la meg ha et behandlingstilbud innen jul. Det er mitt største ønske.

Jeg teller timer til morgendagen. I

Går du din vei alene i natten?

Vil du ikke møte dagen?

Ikke vite hvor du skal.

Bare dyrke mørket.

Da går jeg med deg.
Jeg som kjenner natten.

Jeg vil dedikere diktet (over) til Vikkan og til alle andre der ute som sliter med vanskelige tanker og følelser. Diktet er skrevet av Jan- Ove Hansen

see more pictures here

.exhausted

i det siste har det virkelig vært svart rundt meg. 

jeg kan innrømme at jeg er livredd.

dagene mine smuldrer opp i uvissheter. 

 

picture

SNEGLESVEV

Dagen sneglet seg 

Umerkelig 

Forbi 

Før den brått 

Krøllet seg 

Sammen 

(dikt av anita orheim)

Jeg har veldig få ord om dagen. 

Jeg har forelsket meg i en bok; Utsikt til solen (dikt og prosatekster) Jeg kommer nok til å presentere litt dikt i fra denne boken framover.  Det er lørdag i dag. Igjen. Jeg vil ikke engang tenke på alt det som har skjedd i dag. Jeg bare lukker øynene. Tar en pils til. 

Nietzsche, Kant & Sinatra

Det går rett og slett litt rundt for meg om dagen .

Jeg har ikke gitt opp livet! 

Det er vel noe.

Picture

vær så snill

Picture

"På grunn av stor trafikk, vennligst vent"

Jeg hører telefonsvareren til fastlegekontoret før den i hele tatt klikker seg inn. Så venter jeg. Resepsjonsdamen nærmest bjeffer at legen ikke har mulighet til å treffe meg før da og da. Det blir 2 uker å vente. Jeg skal bare ha forlenget sykemeldingen min, forklarer jeg forsiktig. Jeg trenger ikke engang å komme inn til legen min. Hun vet dette, sier jeg. Nei, det var ikke mulighet før måtte jeg vel skjønne. 

Vente. Vente. Vente. Også på disse andre behandlingsstedene som jeg er under "vurdering" hos. Hvorfor får jeg ikke hjelp snart? Jeg klarer snart ikke mer!


Psykisk Helsevern slaktes i rapport

Avslag på psykologhjelp

another day another cup of coffee

To be continued...

Picture by the imagist

labyrinth

Jeg drikker te kopp på te kopp. Igjen har det blitt kveld. Jeg vet at jeg må prøve og få sove. Jeg må prøve og få orden på søvnmønsteret mitt. Kveld, morning, dag, kveld, natt, morning. Det går rundt for meg.

Jeg har funnet ut at jeg skriver denne bloggen like mye for meg selv, som for andre. For meg har bloggen blitt en slags bekreftelse på at jeg ikke har gitt opp livet. For meg er den blitt en bekreftelse på at jeg i det hele tatt eksisterer. Tanken på at et annet menneske faktisk vet at jeg ér. Tanken på at et annet menneske vet at jeg daglig kjemper for å få hjelp, for å bli frisk, i stedet for at jeg ikke bare kaster inn håndkle og tar den lette veien ut av alt- Det gir meg noe.

Som noen av dere vet jeg har jeg lenge beveget meg i en ond sirkel. Jeg har vært igjennom åtte år med noe behandling, avbrutt behandling, feilbehandling og så ingen behandling. Jeg vet at veien til å få hjelp og bli frisk ikke er lett. For meg er den ikke engang synlig. Men det at jeg tegner den opp her inne hjelper meg et skritt i riktig retning. Det blir en slags form for selvhjelp.

Jeg har enda ikke klart å skrive om årsakene til at jeg lider av depresjon og angst. Jeg har opplevd så alt for mye vondt her i livet, men jeg har enda vanskelig for å forstå hvorfor disse opplevelsene skal sette meg helt ut av spill. Psykologiens verden. Jeg blir svimmel bare ved å skrive de to ordene.

Jeg vil så gjerne være sterk. Jeg finnes ikke sterk. Jeg gir opp hele tiden. Allikevel prøver jeg å stable meg opp på bena igjen. Gang på gang. At jeg klarer dette, blir takket være et faen ta at det skal være så vanskelig sinne som ligger dypt nede i meg.

Hendene mine kjennes tunge mot tastaturet men allikevel gjør det godt å se tankene mine nedskrevet.

Jeg klamrer meg til disse ordene mine.


picture via ffffound

!! ny dag

picture via etsy.com

nattergal

Ordet mareritt kommer fra vesenet MARE som rider over den som sover om natten. Jeg ser for meg dette vesenet, plage meg natt etter natt, for å så jage etter meg innover i sollyset av dagene.

I dag våknet jeg opp klokken 17.00. Skjelven tok jeg på meg tøfler og tuslet ut på badet. Jeg lot vannet fra springen renne samtidig som jeg støttet meg til vasken. Marerittene, like klare som speilbildet mitt, hang over meg. Dagen var ødelagt før den i hele tatt hadde begynt. Kvelden luret bare noen timer unna. Jeg gruet meg allerede.

Tidligere skrev jeg ned marerittene mine på papiret i et håp om å forstå. Selv om det ofte er samme mareritt som går igjen, ble det raskt bøker på bøker. Selv om notatene mine ga meg en forståelse for hva og hvorfor jeg drømte så grusomt, og hvorfor det er så vanskelig å våkne, så ville allikevel ikke marerittene slutte. Jeg har latt bøkene og forståelse støve ned i esker sammen med annet rot.

Jeg vet at enkelte personer sjelden husker hva de drømte. Jeg ønsket dette også gjaldt meg. Jeg husker alle mareritt jeg noengang har hatt. Og jeg husker de som det var en virkelig hendelse. Marerittene sitter låst fast i kropp og sjel, i form av psykisk og fysisk smerte. Noen ganger lurer jeg på hva som er virkelighet, og hva som bare var en drøm. Hvor mange ganger har jeg ikke tatt opp telefonen, slått nummeret til familien og lurt på hvordan det er med den og den personen, kun fordi jeg var usikker på om personen i hele tatt var i livet lenger.

Hver morning er en kamp for å våkne, for å "komme til seg selv". Marerittene spiser seg inn i dagene mine. Timer går med på og forstå at det bare var en drøm, at det ikke var virkelig.

Natt etter natt våkner jeg gjennomsvett, andpusten og livredd.

Herregud jeg er sliten!

Pictures via ffffound

Barnas Spørretime på Stortinget 2008

All respekt til de som viste masse mot ved å stille opp på dette. Les artikkel i VG.

I år var temaet som ble tatt opp 'vold mot barn', og over 50 barn og unge og tre statsråder var til stede.

november blues

Kjære lesere.

Disse dager, er det mange tanker som fyller hodet mitt.

Jeg er livredd for å gi opp.

Jeg sender varme klemmer til alle andre der ute som kjenner det likedan.

Ordene vil rett og slett ikke komme i dag.

It's Monday. I Need a Drink.

“Waiting is painful. Forgetting is painful. But not knowing which to do is the worse kind of suffering.” Paulo Coelho quote

(ice sculptures by artist Nele Azevado)

There's nothing much I feel like doing tonight...

jeg lar dette bildet snakke for seg selv. God helg til alle som titter innom den lille bloggen min. 

(picture unknown)

Tapping my fingers up and down on the table.

Dagene flyter sammen fortiden. Jeg føler jeg virrer rundt i en tåke.  Det er helg. Det vet jeg. 

Forrige natt sovnet jeg ikke før 04.00 tiden. Jeg lå og hørte på kjæresten min snorke. Vri meg fram og tilbake. Forsiktig selvfølgelig, så jeg ikke vekket han.  Lukke øynene, åpne de igjen. Lyst til å stå opp, sette på litt te. Ombestemme seg. Bli liggende. Og når jeg først sovner; mareritt. Intense mareritt som nesten er umulige og våkne fra. Og når man først våkner igjen, så sitter marerittene i deg  og forurenser dagen. Er jeg ikke blitt gal allerede, er jeg på god vei.  Jeg har et sinne som buldrer under overflaten. Jeg har en dyp sorg som jeg holder nede med makt.  Jeg overdøver vanskelige tanker med distraksjoner. Jeg befinner meg i en dvale lignende situasjon. 

Skal det være så vanskelig å plassere meg i rett behandling?  Jeg er ikke gal (enda). Jeg lider av depresjon og angst. Legene opererer med sitt kaotiske køsystem. Jeg plasserer meg selv på vent. Åtte år med noe behandling, avbrutt behandling,  feilbehandling, ventelister og ingen behandling.  

Man føler at man kjemper alene, men jeg er sikker på det er mange flere der ute som kjemper like hardt som meg, om ikke hardere. Jeg ser for meg en spredt hær av slitne krigere. Medaljer skulle vi ha hatt. 

Picture unknown

It is early morning when I finally lie down to sleep

Jeg kan skrike, men ordene sitter fast i halsen. 

 Kan noen være så snill å fryse tiden? Dager, til og med År forsvinner mellom fingrene mine. Nei, jeg har ikke tid til å vente. Jeg finner meg ikke lenger i og bli behandlet dårlig. 

Jeg skal ikke måtte godta feilbehandling og annet som er uakseptabelt, bare fordi hjelpeapperatet har store mangler. Jeg har vært syk i snart åtte år. Åtte år der jeg ikke har fungert 100%.  Jeg orker ikke engang å begynne og fortelle hva dette har hatt å si for karrieren jeg drømte om fra ung alder. 

Bildet er i fra The Ice Gallery

tick- tack- tip-tap-click-cläck

De siste dagene har jeg forsøkt å sette verden og tiden på pause. Jeg har lukket vanskelige tanker ned i en skuff og håpet de ble borte. Jeg ønsket det var mulig å arkivere og sortere tanker, men når jeg åpner skuffen min så flyr alt ut i kaos. Allikevel må jeg prøve å holde fokus nå, først og fremst, på å komme inn i rett behandling. Dette er lettere sagt enn gjort. Jeg er én av altfor mange pasienter som trenger hjelp. Strekker jeg ikke ut hånden synlig nok denne gangen, vil jeg igjen falle ut av hjelpeapperatet. Det finnes ikke rom for nøling; Vinn eller Forsvinn.

Det var etter forrige time (time nummer 2 hos behandlingssted nummer 1 som jeg kaller det) jeg forsøkte å sette verden på pause. Bare den setningen (over) gjør meg lettere svimmel. Jeg føler jeg og legen jeg er tildelt fortsatt stanger, uten at noe skjer.

Round 2
Jeg skrittet selvsikker over venteværelset og bort til damen i skranken for å melde i fra om at jeg var kommet. ”Navnet mitt, jeg har time hos doktor det og det klokken 14.00”. ”Det er bare å sette seg ned å vente” kvitret damen bak glassruten tilbake. Ikke fullt så selvsikker lenger, sank jeg utmattet ned i en av stolene. Jeg misliker de fleste venteværelser. Hvorfor må de være så kalde? Det kan ikke koste mye mer å innrede et venteværelse litt varmere?

15 minutter sneglet seg av gårde før legen jeg var blitt tildelt skrittet inn i rommet. Han så meg, nikket til meg og snudde seg og gikk. Jeg rasket med meg vesken og prøvde og holde følge. Han kunne vel sagt navnet mitt? Har de så dårlig tid at de ikke smiler engang? Jeg kjente jeg ble irritert der jeg hastet igjennom korridorene etter han. Han viste meg inn på kontoret hans. Jeg satte meg ned på samme plass som sist. Rommet var innredet like kaldt som venteværelset. Dette er stedet de tar i mot nye pasienter, tenkte jeg. Slitte stoler rundt et alt for lavt bord, et kaldt gult lysrør i taket. Det minnet meg om et grupperom fra ungdomsskolen. Legen tittet ned i papirene sine. ”Skal vi se” begynte han. ”Hvor var vi..” ”Vi avsluttet sist time ved at du skulle kontakte det andre behandlingsstedet jeg har blitt hevist til. Du ville undersøke hvor det blir mest riktig at jeg får korrekt behandling. Og dette over tid”. Jeg satte to streker under siste setning.

Jeg prøvde å skjerpe meg, samle tankene, lytte, deretter svare. Han gjentok spørsmål. Jeg serverte de samme svarene. Testet han meg? Samtalen gikk fram og tilbake. Dette har jeg vært igjennom før. Vet han hvor vanskelig det er å snakke så åpent, så raskt om veldig vonde ting til et totalt fremmed menneske? For å så bli henvist videre og måtte begynne helt på ny igjen og igjen? "Det var viktig at jeg skulle komme inn i rett behandling denne gangen" sa han. "Ja", sa jeg. Timen avsluttet med at han skulle igjen kontakte det andre stedet han mente kanskje var mer riktig for meg. Han skulle rådføre seg med en gruppe leger sa han. De hadde jevnlige møter vedrørende pasienter. ”Ja”, sa jeg. ”Det hørtes bra ut”. ”Vil dette ta lang tid” Vi skulle møtes igjen om to uker. Han ville også ha meg her (ved sted nummer en) for å gjennomgå en rekke spørreskjema tester og for å gi meg råd vedrørende medisiner samt stille rett diagnose. "Jeg har fått diagnose stilt mange ganger før" sa jeg. "Jeg orker ikke en ny runde med medisinprøving. Jeg trenger samtaleterapi over tid". Dette er jo nettopp det det andre behandlingsstedet bedriver. "Han skulle ta opp dette i gruppen sin "sa han. Sliten skrittet jeg ut av kontoret. ”Utgangen er til venstre” sa han. Jeg takket og gikk i riktig retning og ut i frisk luft. Det hang regn i luften. Jeg pakket jakken godt rundt meg og bestemte meg for å gå veien hjem. Jeg tok ikke taxi.

Bonjour Docteur

Round 2

Picture by the Frankfurt-born photographer Karen Knorr

1000 days is not enough

Driving directions to Oslo, Norway

1060 mi- about 19 hours 44 min 

Kjæresten min er på en weekendtur med kamerater. 

Han reiste i dag tidlig uten å gi meg en klem. 

Han orker ikke spøkelsene mine sier han.  

Det er fredag kveld.

 Jeg håper dere alle har en fin halloween. 

Picture is from the lovely blog of Pia Jane Bijerk

uten tittel

dikt av Cindy Haug

Jeg prøvde å stå opp  Forflytte angsten

fra et rom til et annet  Utenfor

verden avisen vinduet  Noen går

omkring i gatene som om ingenting har skjedd

Jeg sier: INGENTING HAR SKJEDD

Jeg begynner å gå fra vegg til vegg

må holde meg i gang så ikke luften tomheten

presser meg flat  Skrittene sier: INGENTING VIL SKJE

Jeg legger meg ned og klorer i gulvet

picture by La Porte Rouge 

lounging around in my apartment

jeg har ikke vært ute av leiligheten på over en uke,

 ikke for å hente posten engang/ 

 jeg kjenner tårer velte opp bak øynene mine, 

men jeg er for sliten til å gråte/ 

 jeg knasker antibiotika på grunn av halsinfeksjon/ 

orker ikke tanken på mat/ kvalm / 

jeg har utsatt legetimer/ bekymret for framtiden/ vente vente vente 

mest av alt vil jeg bare skrike. jeg trenger noen som drar meg etter håret 

picture link