Jeg har krøllet meg sammen under et stort teppe. Jeg fryser over hele meg. Varmeovnen står på fullt. Ute er det iskaldt. Jeg liker litt at det er kaldt. Det får meg til å skjerpe meg. Jeg føler meg mer våken. Mer tilstedet.
Jeg klarer så vidt å få i meg noen matbiter om dagen. Det er ikke det at jeg ikke er sulten. Bare tanken på å lage seg litt mat får meg til å grøsse. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg orker ikke tanken på å tygge heller. Jeg tvinger i meg litt mat daglig samt jeg drikker masse kaffe og te. Det får holde. Inntil videre. Før så druknet jeg følelsene mine i mat. Slukte det jeg kom over til jeg sovnet i mitt eget utslitte meg. Dette har snudd rundt 360 grader den siste tiden. Jeg beveger meg sakte men sikkert mot å ikke kunne klare å ta vare på meg selv igjen.
Jeg klarer så vidt å få i meg noen matbiter om dagen. Det er ikke det at jeg ikke er sulten. Bare tanken på å lage seg litt mat får meg til å grøsse. Jeg orker rett og slett ikke. Jeg orker ikke tanken på å tygge heller. Jeg tvinger i meg litt mat daglig samt jeg drikker masse kaffe og te. Det får holde. Inntil videre. Før så druknet jeg følelsene mine i mat. Slukte det jeg kom over til jeg sovnet i mitt eget utslitte meg. Dette har snudd rundt 360 grader den siste tiden. Jeg beveger meg sakte men sikkert mot å ikke kunne klare å ta vare på meg selv igjen.
Jeg har også blitt mye dårligere. Angsten er så ille fortiden at jeg føler meg fanget i min egen kropp. Jeg sliter med å bevege meg rundt i min egen leilighet. Depresjonen tapper meg for alt av krefter. Allikevel, har jeg øyeblikk der jeg føler meg mer ”meg selv” og orker å gjøre litt. Være seg å gå en tur i parken med en venninne eller rydde litt hjemme. Dette svinger veldig. Jeg vet aldri hva som venter rundt neste sving. Det blir håpløst å planlegge noe for meg. Jeg vet aldri når angsten ”lammer” meg. Dette gjør at jeg isolerer meg mer og mer.
Jeg ligger også mer og mer i sengen. Noen netter sover jeg ingenting. Da ligger jeg i sengen med lukkede øyne og vrir meg. Jeg tør ikke stå opp. Angsten er så sterk at jeg ikke engang tør å røre meg. Andre netter sover jeg og sover jeg og klarer nesten ikke våkne igjen. Jeg kommer meg ikke ut av marerittene og bruker timer på å ”komme til meg selv” Hvis jeg etter hvert får stablet meg ut av sengen, kan jeg gråte så det rister. Kroppen skjelver. Jeg er livredd og utslitt. Jeg klarer rett og slett ikke å tenke eller fungere. Hvor lenge skal jeg måtte leve med denne sykdomsfølelsen i kroppen?
Legene mine jobber i mot meg! Problemstillingen er fortsatt at jeg ikke er ”syk nok” til å ha noe nytte av et kort opphold på en akuttpost. Jeg er heller ikke ”frisk nok” til å møte til alle forskjellige tider legene setter opp til meg. Det er ofte 3 uker eller 2 uker mellom hver time. Det har også drøyd opp til en måned og mer. Jeg trenger en trygg oppfølging. En rutine. Jeg blir utslitt av å bli kastet i mellom leger uten mål og mening. Bare det å sjonglere en fastlege som skal skrive sykemeldinger og en poliklinikk som ikke vet hvor de skal gjøre av meg får meg til å ville kaste opp. Jeg vil så gjerne bli frisk. Jeg vil gå til en psykolog (jeg kan bli trygg på) kanskje 2 ganger i uken og jobbe mot å bli frisk.
Skal det virkelig være så vanskelig?
picture;unknown
2 kommentarer:
Det skal ikke være så vanskelig. Jeg kan kjenne følelsene dine når jeg leser innlegget ditt, det gjør så vondt. Å ha en så tung depresjon at ingenting av stabilitet hjelper deg lenger, og dagene bare går uten noe glede er jævlig. Man bare sitter å venter på at dagen skal gå over, at du skal sovne, at dagen skal begynne igjen for så å gå over. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg hadde det sånn for mindre enn en uke siden, og det lille håpet, det jeg har å se fram til nå gjør at jeg igjen fungerer litt bedre i hverdagen. Noen ganger har man bare lyst å legge seg ned og blø ihjel. Det er vel det du gjør nå. Men man dør ikke av depresjon, uansett hvor mye man føler at man gjør det. Jeg håper kanskje du blir innlagt på en akkuttpost, det kunne hulpet deg. Dem sier bare du ikke er syk nok siden du ikke er døeende enda. Men egentlig er du det, dem kan bare ikke ha blodprøver som beviser det, derfor er du liksom ikke "syk" nok. Jeg er redd for at man synker ned i graven før man får skikkelig hjelp.
Ønsker deg alt godt!
Klem fra Vikkan.
Hei,
jeg skrev et svar på innlegget ditt i natt, men har klart å slette det. Var på en rødvinsnurr etter en kjempe krangel med kjæresten.
Du forstår meg. Det kjennes kjempe godt.
Vi får prøve å stå sterke mot legene. Når alt av krefter er borte, får vi ta en liten periode og samle kreftene igjen. Jeg sier dette til meg selv hele tiden. Ikke gi opp! Ikke gi opp! Prøver å finne fram alt jeg har av fornuft. Men ikke lett.
Takk for at du er der:)
Klem
Legg inn en kommentar