Just put your paws up 'Cause you were born this way, baby'

"I wanna be your dog" Miss Kittin The hacker Vitalic

herregud jeg hadde en vanskelig dag på mandag. jeg sto opp klokken åtte. marerittene satt så hardt i kroppen jeg kjente meg ikke helt tilstede eller virkelig der jeg strevde med å komme til meg selv. smerten som jeg daglig bærer på satt i kroppen og hylte men jeg overhørte den så godt jeg kunne og i mekaniske robot lignende bevegelser gjennomførte jeg å dusje, finne frem klær jeg følte meg vel i , sminket meg litt og fikk ned litt frokost. så gikk jeg ut av døren. å herregud herregud herregud gikk på repeat i hodet mitt. jeg gruet meg så . få minutter senere sto jeg utenfor fastlege kontoret. jeg sa navnet mitt i resepsjonen og hun bak skranken lysnet opp, "ja det er du som skal i møte? bare sett deg å vent inne ved kontoret.. " ordet møte fikk det til å høres ut som jeg og var en lege og ikke galskappasienten de andre skulle møteprate rundt. psykiateren min satt allerede utenfor legekontoret og ventet. jeg var der presis klokken 10.00. ikke et minutt fortidlig. ikke et minutt forsent. jeg var så nervøs og følte meg så "lavmål" at tåken i hodet mitt var fullstendig. jeg strevde noen øyeblikk ved å faktisk kjenne igjen psykiateren min. var det virkelig henne som satt der? ja, skjerp deg det er jo det. hjertet hamret. dette er galt sa kroppen, dette er feil. 

 jeg kan ikke engang forklare galskapen som raste rundt i hodet mitt der jeg satt minutter senere og hørte på legene diskutere tilstanden min og at de måtte sette sammen en ansvarsgruppe. flere leger må samarbeide rundt meg. vi (de) kom frem til at jeg skal få en sykepleier som skal komme hjem å "lufte meg" på turer noen ganger i uken. Jeg satt der i stolen, kjempet mot tårer og holdt tårene og redsel utvendig under kontroll, jeg prøvde være tilstedet tross skammen. jeg prøvde å snakke min mening rundt det hele .. men det var vanskelig, jeg var livredd. absolutt livredd. jeg tror denne galskapsangen under kan forklare hvordan det bråket i hodet mitt der jeg satt og hørte på de omtalte meg som en skremt og glemt bikkje som måtte luftes. jeg må le og, nå i etterkant, litt nervøst og oppgitt og rett og slett lattermildt over hvor galskap denne "depresjonen min" begynner å utvikle seg. flere diagnoser dukker opp og jeg føler på meg at legene tror jeg rett og slett  er spikke gal! og jeg føler meg og gal til tider! for smerten min jeg bærer på er så vond! og den tærer og sliter og presser på...

vel, senere på dagen hadde jeg nok en legetime, dennegang med psykiateren min. jeg fordøyer enda at en ansvarsgruppe er i ferd med å bli satt sammen rundt meg....jeg får jatte med disse litt, bli med å tusle turer med en sykepleier etterhvert, selv om ikke jeg kan se nå at det vil hjelpe meg så mye. jeg har fått slik "hjelp" før.  og jeg sitter inne med skrekkminner fra den tiden. skrekk minner fra legebehandlingen jeg fikk. 

JEG savner trygghet i livet mitt. JEG satt inne på legekontoret og prøvde spakt å fortelle om de fysiske symptomene mine, men det ble overhørt. JEG prøvde få frem at innleggelse ikke var mulig for meg da jeg har et ansvar ovenfor familien (jeg stiller opp mye og hjelper til og besøker morfar, som betyr alt for meg). JEG har og pusene mine jeg elsker høyere enn høyest og som holder meg gående. JEG kan ikke bare reise i fra disse i 5 mnd. JEG kan godt reise på et korttidsopphold (eks. 3 uker) et sted, men forstår at slikt ikke finnes.. (?)

JEG trenger noen som hjelper meg igjennom kriser, JEG trenger hjelp til å lære å takle krisene jeg møter og jeg håper at etterhvert ved å gå i dybden denne gang ved en psykoanalyse at jeg kan finne ut hvorfor jeg sliter så...og blir handlingslammet/ frosset fast i skrekk etc etc. EN kognitiv terapi kan kanskje holde symptomene mine i sjakk.. kamuflert, endre de noe til det bedre. Men kognitiv terapi har ikke klart å røske opp roten til det vonde i meg. 

 alt hadde vært så mye tryggere hvis jeg kunne hatt ett eneste menneske i livet mitt jeg visste ville meg kun godt og som alltid ville være der, klok, fornuftig, rolig og kjærlig. ett menneske som ville forstå meg, være der når jeg trengte personen og som hadde elsket meg alltid. ikke bare en gang i blant. mormor var en slik person, men hun lever ikke lenger. herregud hvordan jeg savner henne. jeg har lillesøster. hun kan jeg åpne meg for. vi har vært igjennom tykt og tynt sammen. men jeg vil ikke pålegge henne mer smerte. jeg føler ikke at hun er sterk nok til å måtte bære min smerte sammen med meg.. så hvem skal jeg lene meg til andre enn meg selv? jeg må finne en styrke i meg selv. men hvordan?

lørdag 5 mars. tanker, ord og verdensmesterskap

Ski VM står på tv. Jeg misunner alle disse som koser seg oppe i Holmenkollen. Jeg hadde så lyst å klare å komme meg opp dit, men det skjer for mye på alle kanter i mitt liv til at jeg skulle få til det. Jeg klarer ikke komme meg ut stort sett annet enn til legebesøk.

Noe er "off" i kroppen min. Jeg vet det. Noe fysisk er galt. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne ut av hva som er galt?! Jeg krever nå at fastlegen min skal finne ut av det. Jeg har en lang ramse med fysiske symptomer som blinker rødt som jeg ikke tror kan skyldes en psykisk lidelse. Det er så tungt å måtte nærmest kjempe med alt en har for å bli hørt og trodd på hos legene. Jeg blir svimmel av alle lege historiene jeg sitter inne med  og ikke engang klarer å skrive ned for jeg blir så fortvilet... 

Jeg husker mormor fortalte om en sydentur hun hadde vært på. Der hadde hun blitt kjent med en hyggelig dame som var en del år yngre enn henne. Mormor var vel 60 år dengang og denne venninnen var rundt 40 årene. De dro på sightseeingturer sammen, spiste middager og pratet som de skulle kjent hverandre i alle år. Det eneste som var litt vondt å høre, sa mormor, var at denne kvinnen hele tiden klaget over at hun var syk. Og ingen trodde henne. Familien hennes bare blåste av henne. De som var med på sightseeing turene kalte henne "og der kommer hun som er så syk" . 

" å stakkars meg jeg er så syk og føler meg elendig" døde på denne sydenturen. Jeg husker ikke helt hvorfor hun døde, men hun hadde hatt en sykdom i lang lang tid. De fant henne død i sengen en morning. Jeg lurer på hva familien følte etter de hadde ignorert henne i alle år når denne kvinnen fortvilet hadde trasket fra legekontor til legekontor som alle hadde sagt til henne; du er ikke syk, det er kun innbilning. 

Mormor døde selv for noen år siden da legene hadde fokusert feil på symptomene hennes. Hun hadde kreft i magen. De trodde den elendige formen skyldtes brokk. Mormor var til og med med på et forskningsprosjekt for brokk pasienter der de undersøket alt det er å undersøke. Men legene har tydeligvis vært så fokuserte på brokk problemet at de overså kreftsvultsen som forårsaket brokket.. Så når de oppdaget dette var det forsent.. Dette hele spant seg over mange mange år og jeg forstår ikke enda hvorfor legene ikke så at hun hadde kreft tidligere.

Jeg har ingen mulighet til å leve godt fortiden. Jeg har en kropp som ikke fungerer på mange måter (fysisk) og jeg blir deprimert og trist over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker meg FORDI JEG NETTOPP FØLER MEG SLITEN I KROPPEN. Jeg sitter når jeg dusjer da jeg er så svimmel, kvalm/ har smerter i kroppen. Fortvilelse og angst over hvor forfallen jeg føler meg (fordi jeg er sliten i kroppen og ikke orker å ta vare på meg selv slik jeg ønsket jeg kunne) skaper angst og gjør det vanskelig å gå ut for å gjøre nødvendige ting som handle, gå ut med søppel etc. eller andre ting som å eks. å være litt sosial. 

Jeg får nå hjelp med de psykiske problemene mine som eks; usikkerheten min, redselen min jeg bærer på etc. Jeg ER I behandling for denne biten (veien dit var også lang) selv om jeg føler nå at behandlingen står litt i stampe. Men jeg trenger OG hjelp med det fysiske jeg sliter med. Hvorfor har jeg blodmangel? Hvorfor har jeg b12 mangel? etc etc. 

Jeg føler jeg driver med mitt eget verdensmesterskap i å overleve. Det blir ikke noe holmenkollenbesøk på meg, men jeg prøver å gjøre det koselig  her hjemme. Nyte litt kaffe og godteri og se på Norge ta gull etter gull på tv! Jeg prøver videre å sortere problemene mine, lage en plan for å løse de. Et viktig problem jeg må løse er ; hvordan overvinne de øyeblikkene det fullstendig svartner i sorg for meg? Jeg prøver å holde orden i leiligheten og skape det trygge hjemmet jeg så sårt trenger. Jeg prøver å ta vare på meg selv. Jeg presser meg til å gå ned til treningsstudioet ( jeg trener kun for å vinne utholdenhet og styrke- får jeg en litt mer spretten rumpe blir det bare en bonus):) Jeg prøver å holde manikyr og pedikyr vedlike, ta vare på huden min med deilige ansiktmasker og kremer. Jeg prøver å spise sunnere. I tillegg til alt annet usunt jeg spiser. Mannen i mitt liv har alltid sagt det er så urettferdig jeg bare kan stappe i meg det ene usunne etter det andre uten å legge på meg særlig. Men nå prøver jeg altså å spise sunnere. For å vinne energi!! Jeg prøver å spise på de dagene matlysten er fullstendig borte. Jeg prøver og få til rutiner.  Jeg trasker til og fra legen. Jeg prøver og prøver og prøver. Jeg kjemper!!

 Jeg vil så gjerne klare å vinne jeg også, 

over dette sykdomshelvetet mitt.