Ski VM står på tv. Jeg misunner alle disse som koser seg oppe i Holmenkollen. Jeg hadde så lyst å klare å komme meg opp dit, men det skjer for mye på alle kanter i mitt liv til at jeg skulle få til det. Jeg klarer ikke komme meg ut stort sett annet enn til legebesøk.
Noe er "off" i kroppen min. Jeg vet det. Noe fysisk er galt. Hvorfor skal det være så vanskelig å finne ut av hva som er galt?! Jeg krever nå at fastlegen min skal finne ut av det. Jeg har en lang ramse med fysiske symptomer som blinker rødt som jeg ikke tror kan skyldes en psykisk lidelse. Det er så tungt å måtte nærmest kjempe med alt en har for å bli hørt og trodd på hos legene. Jeg blir svimmel av alle lege historiene jeg sitter inne med og ikke engang klarer å skrive ned for jeg blir så fortvilet...
Jeg husker mormor fortalte om en sydentur hun hadde vært på. Der hadde hun blitt kjent med en hyggelig dame som var en del år yngre enn henne. Mormor var vel 60 år dengang og denne venninnen var rundt 40 årene. De dro på sightseeingturer sammen, spiste middager og pratet som de skulle kjent hverandre i alle år. Det eneste som var litt vondt å høre, sa mormor, var at denne kvinnen hele tiden klaget over at hun var syk. Og ingen trodde henne. Familien hennes bare blåste av henne. De som var med på sightseeing turene kalte henne "og der kommer hun som er så syk" .
" å stakkars meg jeg er så syk og føler meg elendig" døde på denne sydenturen. Jeg husker ikke helt hvorfor hun døde, men hun hadde hatt en sykdom i lang lang tid. De fant henne død i sengen en morning. Jeg lurer på hva familien følte etter de hadde ignorert henne i alle år når denne kvinnen fortvilet hadde trasket fra legekontor til legekontor som alle hadde sagt til henne; du er ikke syk, det er kun innbilning.
Mormor døde selv for noen år siden da legene hadde fokusert feil på symptomene hennes. Hun hadde kreft i magen. De trodde den elendige formen skyldtes brokk. Mormor var til og med med på et forskningsprosjekt for brokk pasienter der de undersøket alt det er å undersøke. Men legene har tydeligvis vært så fokuserte på brokk problemet at de overså kreftsvultsen som forårsaket brokket.. Så når de oppdaget dette var det forsent.. Dette hele spant seg over mange mange år og jeg forstår ikke enda hvorfor legene ikke så at hun hadde kreft tidligere.
Jeg har ingen mulighet til å leve godt fortiden. Jeg har en kropp som ikke fungerer på mange måter (fysisk) og jeg blir deprimert og trist over at jeg ikke klarer å leve det livet jeg ønsker meg FORDI JEG NETTOPP FØLER MEG SLITEN I KROPPEN. Jeg sitter når jeg dusjer da jeg er så svimmel, kvalm/ har smerter i kroppen. Fortvilelse og angst over hvor forfallen jeg føler meg (fordi jeg er sliten i kroppen og ikke orker å ta vare på meg selv slik jeg ønsket jeg kunne) skaper angst og gjør det vanskelig å gå ut for å gjøre nødvendige ting som handle, gå ut med søppel etc. eller andre ting som å eks. å være litt sosial.
Jeg får nå hjelp med de psykiske problemene mine som eks; usikkerheten min, redselen min jeg bærer på etc. Jeg ER I behandling for denne biten (veien dit var også lang) selv om jeg føler nå at behandlingen står litt i stampe. Men jeg trenger OG hjelp med det fysiske jeg sliter med. Hvorfor har jeg blodmangel? Hvorfor har jeg b12 mangel? etc etc.
Jeg føler jeg driver med mitt eget verdensmesterskap i å overleve. Det blir ikke noe holmenkollenbesøk på meg, men jeg prøver å gjøre det koselig her hjemme. Nyte litt kaffe og godteri og se på Norge ta gull etter gull på tv! Jeg prøver videre å sortere problemene mine, lage en plan for å løse de. Et viktig problem jeg må løse er ; hvordan overvinne de øyeblikkene det fullstendig svartner i sorg for meg? Jeg prøver å holde orden i leiligheten og skape det trygge hjemmet jeg så sårt trenger. Jeg prøver å ta vare på meg selv. Jeg presser meg til å gå ned til treningsstudioet ( jeg trener kun for å vinne utholdenhet og styrke- får jeg en litt mer spretten rumpe blir det bare en bonus):) Jeg prøver å holde manikyr og pedikyr vedlike, ta vare på huden min med deilige ansiktmasker og kremer. Jeg prøver å spise sunnere. I tillegg til alt annet usunt jeg spiser. Mannen i mitt liv har alltid sagt det er så urettferdig jeg bare kan stappe i meg det ene usunne etter det andre uten å legge på meg særlig. Men nå prøver jeg altså å spise sunnere. For å vinne energi!! Jeg prøver å spise på de dagene matlysten er fullstendig borte. Jeg prøver og få til rutiner. Jeg trasker til og fra legen. Jeg prøver og prøver og prøver. Jeg kjemper!!
Jeg vil så gjerne klare å vinne jeg også,
over dette sykdomshelvetet mitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar