herregud jeg hadde en vanskelig dag på mandag. jeg sto opp klokken åtte. marerittene satt så hardt i kroppen jeg kjente meg ikke helt tilstede eller virkelig der jeg strevde med å komme til meg selv. smerten som jeg daglig bærer på satt i kroppen og hylte men jeg overhørte den så godt jeg kunne og i mekaniske robot lignende bevegelser gjennomførte jeg å dusje, finne frem klær jeg følte meg vel i , sminket meg litt og fikk ned litt frokost. så gikk jeg ut av døren. å herregud herregud herregud gikk på repeat i hodet mitt. jeg gruet meg så . få minutter senere sto jeg utenfor fastlege kontoret. jeg sa navnet mitt i resepsjonen og hun bak skranken lysnet opp, "ja det er du som skal i møte? bare sett deg å vent inne ved kontoret.. " ordet møte fikk det til å høres ut som jeg og var en lege og ikke galskappasienten de andre skulle møteprate rundt. psykiateren min satt allerede utenfor legekontoret og ventet. jeg var der presis klokken 10.00. ikke et minutt fortidlig. ikke et minutt forsent. jeg var så nervøs og følte meg så "lavmål" at tåken i hodet mitt var fullstendig. jeg strevde noen øyeblikk ved å faktisk kjenne igjen psykiateren min. var det virkelig henne som satt der? ja, skjerp deg det er jo det. hjertet hamret. dette er galt sa kroppen, dette er feil.
jeg kan ikke engang forklare galskapen som raste rundt i hodet mitt der jeg satt minutter senere og hørte på legene diskutere tilstanden min og at de måtte sette sammen en ansvarsgruppe. flere leger må samarbeide rundt meg. vi (de) kom frem til at jeg skal få en sykepleier som skal komme hjem å "lufte meg" på turer noen ganger i uken. Jeg satt der i stolen, kjempet mot tårer og holdt tårene og redsel utvendig under kontroll, jeg prøvde være tilstedet tross skammen. jeg prøvde å snakke min mening rundt det hele .. men det var vanskelig, jeg var livredd. absolutt livredd. jeg tror denne galskapsangen under kan forklare hvordan det bråket i hodet mitt der jeg satt og hørte på de omtalte meg som en skremt og glemt bikkje som måtte luftes. jeg må le og, nå i etterkant, litt nervøst og oppgitt og rett og slett lattermildt over hvor galskap denne "depresjonen min" begynner å utvikle seg. flere diagnoser dukker opp og jeg føler på meg at legene tror jeg rett og slett er spikke gal! og jeg føler meg og gal til tider! for smerten min jeg bærer på er så vond! og den tærer og sliter og presser på...
vel, senere på dagen hadde jeg nok en legetime, dennegang med psykiateren min. jeg fordøyer enda at en ansvarsgruppe er i ferd med å bli satt sammen rundt meg....jeg får jatte med disse litt, bli med å tusle turer med en sykepleier etterhvert, selv om ikke jeg kan se nå at det vil hjelpe meg så mye. jeg har fått slik "hjelp" før. og jeg sitter inne med skrekkminner fra den tiden. skrekk minner fra legebehandlingen jeg fikk.
JEG savner trygghet i livet mitt. JEG satt inne på legekontoret og prøvde spakt å fortelle om de fysiske symptomene mine, men det ble overhørt. JEG prøvde få frem at innleggelse ikke var mulig for meg da jeg har et ansvar ovenfor familien (jeg stiller opp mye og hjelper til og besøker morfar, som betyr alt for meg). JEG har og pusene mine jeg elsker høyere enn høyest og som holder meg gående. JEG kan ikke bare reise i fra disse i 5 mnd. JEG kan godt reise på et korttidsopphold (eks. 3 uker) et sted, men forstår at slikt ikke finnes.. (?)
JEG trenger noen som hjelper meg igjennom kriser, JEG trenger hjelp til å lære å takle krisene jeg møter og jeg håper at etterhvert ved å gå i dybden denne gang ved en psykoanalyse at jeg kan finne ut hvorfor jeg sliter så...og blir handlingslammet/ frosset fast i skrekk etc etc. EN kognitiv terapi kan kanskje holde symptomene mine i sjakk.. kamuflert, endre de noe til det bedre. Men kognitiv terapi har ikke klart å røske opp roten til det vonde i meg.
alt hadde vært så mye tryggere hvis jeg kunne hatt ett eneste menneske i livet mitt jeg visste ville meg kun godt og som alltid ville være der, klok, fornuftig, rolig og kjærlig. ett menneske som ville forstå meg, være der når jeg trengte personen og som hadde elsket meg alltid. ikke bare en gang i blant. mormor var en slik person, men hun lever ikke lenger. herregud hvordan jeg savner henne. jeg har lillesøster. hun kan jeg åpne meg for. vi har vært igjennom tykt og tynt sammen. men jeg vil ikke pålegge henne mer smerte. jeg føler ikke at hun er sterk nok til å måtte bære min smerte sammen med meg.. så hvem skal jeg lene meg til andre enn meg selv? jeg må finne en styrke i meg selv. men hvordan?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar