clean

picture ffffound

notat til forrige innlegg:

Jeg sovnet med engang klokken 18.30 i går kveld. Dagen hadde virkelig tatt knekken på meg. Jeg sov uten å drømme i en dyp søvn. Jeg sov i 4 timer. Da jeg våknet var det enda lyst i rommet. Jeg blunket med øynene og kjente kroppen var helt uthvilt.Tankene og hodet mitt hadde roet seg. Dette må være slik det kjennes å ikke ha angst tenkte jeg for meg selv. Jeg ble liggende noen minutter å bare kjenne på følelsen av å være helt uthvilt. Helt fantastisk (dessverre tok det ikke lang tid før bekymringene stilte seg opp i kø igjen, men allikevel, det var et kvarter kanskje der jeg var helt avslappet og det var helt FANTASTISK!) Da jeg enda ikke hadde klart å spise noe denne dagen tuslet jeg ut på kjøkkenet og åpnet en yoghurt samtidig som jeg ringte min lillesøster. Jeg hadde en hyggelig prat med henne og prøvde å tvinge i meg yoghurten. Halsen min var så opphovnet at det var vanskelig å svelge. Jeg fikk nesten ikke  tannbørsten min eller en skje for å spise yoghurten inn i munnen. Er det mulig å hovne så mye opp? Tydeligvis. Jeg sovnet igjen etter jeg hadde spist yoghurten min. Denne søvnen ble mer urolig men allikevel, de 4 timene med god søvn, de er gull verdt. Jeg innser jeg kan sove godt. Jeg gleder meg til jeg gjør det oftere og oftere.

Ny dag, og jeg er ikke bedre vedr. tannhelvete. Knasker pencilin og drikker cola light og spiser rett i koppen kyllingsuppe. Ute skinner solen og det er kjempe varmt. Hva skal jeg finne på? Jeg klarer ikke å gå ut.  Jeg får smårydde litt (det jeg orker), lese litt blad og håpe på at tannpinen blir borte. Kanskje jeg kan sitte en time på balkongen i solen også..  

selv om jeg er sint på situasjonen min har jeg blitt flink til å ta tiden til hjelp. Jeg prøver ihvertfall å si dette til meg selv. Ta tiden til hjelp..med tiden vil alt ordne seg

alene med sykdommen min.

Klokken tikker seg forbi 18.00 og jeg har enda ikke fått i meg en matbit. Jeg klarer ikke spise. 

Det finnes nesten ingen livslyst igjen i meg. Jeg begynner å lure på hvorfor man skal holde ut det å leve. Jeg klarer virkelig ikke flere slag i ansiktet. Jeg føler meg som noe skittent noen har skrapt vekk under skoen. 

Jeg var ute på nok et lite legebesøk tokt i dag. Jeg bryter sammen før jeg går ut døren min, gråter i taxi ned til legen, tannlegen (!) (Våknet opp med opphovnet ansikt og enorme smerter, slitt med noen visdomstenner så lenge nå uten å få hjelp, men etter en intens rigerunde var det noen som faktisk tok meg i mot!!)  Etter tannlegebesøket kollapser jeg på en benk utenfor en kafe. Der blir jeg sittende å prøve å gjøre alt for kontrollere hulkende gråt! Jeg kjente jeg hatet alle mennesker som tuslet glade rundt. Jeg hatet og hatet og hatet og hatet.  Mest av alt hatet jeg meg selv. Jeg oser mislykket! Jeg virkelig oser mislykket! 

jeg får gå å legge meg. Og klokken er bare 18.30. Jeg er livredd for hva jeg kunne funnet på hvis ikke. Så mye hat mot verden og meg selv. Ensomhetsfølelsen som spiser meg levende. Den er værst på slike dager alle er ute å koser seg. Jeg har ikke mulighet til det for jeg er for svak. 

She’s a bit like a bird

She’s a bit like a bird – if you put something on top of her she thinks it’s night and falls asleep. 

Ann-Sofie Back, talking about her Boston Terrier (eller meg?)

5 t. søvn. Jeg har grått en hel natt. Kaffe på kaffe på kaffe nå, på tom mage. Jeg kommer til å brenne hull på magesekken en vakker dag. Men jeg later som det er angstdempende. Jeg må ut av leiligheten. Jeg har saker som må gjøres i dag. Faen ta alle disse vonde følelsene og angsten. Tårene som presser. Kroppen som er så sliten så sliten.

Ute skinner solen. Jeg skammer meg sånn over meg selv. At jeg ikke klarer å ta vare på meg selv lenger eller de rundt meg.

Hold ut, hold ut sier jeg til meg selv

hvite skyer

' i know that you believe you understand what you think i said, but i'm not sure you realize that what you heard is not what i meant. '

by anonymous.

mitt kjærlighetseventyr er ikke over. jeg har fått snakket masse med mannen i mitt liv. mye har blitt oppklart. vi skal gi oss et forsøk til. dessuten blir det noe av ferien vår. hvem hadde trodd? lykke følelse inne i meg!  

tanker om terapi/ sommerpause

Jeg kan begynne med å fortelle jeg kom meg til terapien i går. Jeg er nesten imponert over meg selv hvordan jeg klarer å trosse angst og redsel fortiden. Jeg vet at terapien er livssviktig for meg, så jeg gjør alt jeg kan for å klare møte til alle timer. 

Jeg er selvfølgelig livredd for å miste plassen min siden jeg går i midlertidig terapi. Det er ingen ledige plasser, men jeg står på ventelister og er heldig og har blitt tatt inn til hun jeg går hos nå, enn så lenge. Jeg merker jeg får enormt mye ut av timene!

Vi jobber nå mye med søvnproblemene mine samt angsten min. Jeg føler det hjelper. At jeg er på vei et sted. Jeg ser for meg problemene mine som et stort garnnøste med mange knuter. Jeg og terapauten min løser opp en knute om gangen. 

Nå er det sommerpause. Det kjennes ikke skummelt, men nesten litt godt. Jeg får en liten pause til å fordøye timene vi har hatt i det siste. 

Jeg merker veldig godt jeg går på en lav dose av efexor. Jeg skal nå ned på 37.5mg i august. Jeg velger å stå på 75mg til august da jeg merker en enorm endring i hele i meg. Jeg har jo tatt medikamentet siden jeg var 16 år og har vært oppe i doser på 300 mg på det meste.  Følelsene står nærmest i kø og vil ut av kropp og sinn. Så lenge jeg ikke skader meg selv eller de rundt meg må jeg bare la følelsene komme. Det er ikke lett. Men jeg skriver. Skriver og skriver for å få et overblikk.  

Ute bryter solstråler gjennom mørke skyer. Det pøsregnet når jeg våknet i dag. Slike regndager kan man nyte inne uten dårlig samvittighet. Jeg skal prøve å få gjort unna litt vask av leilighet i dag. Ikke tenk for mye prøver jeg å si til meg selv. Allikevel står bekymringene mine i kø. 

bildet tatt med mitt mobilkamera. 

en stol på et venterom... 

(hvorfor ikke gjøre venterommene litt varmere? en liten radio, sammensatte enkle farger med et maleri som bryter litt opp? 

en enkel blomst i vindusposten for eksempel? jeg blir aldri klok på dette. hvorfor de fleste venterom må være så kalde

jeg vet det er mange som skjelver av skrekk når de skal møte til en time hos en psykiater/psykolog. da hadde det hjulpet med en varm velkomst i form av et innbydende venterom. kanskje en te/kaffe kanne der man kan få seg en kopp kaffe eller te for å  roe nervene litt.) 

 

ny dag

(picture ffffound)

jeg er så kvalm etter alt for mange drinker i går. jeg hadde fått en veldig dårlig nyhet i løpet av dagen og jeg ville glemme. glemme glemme glemme glemme. jeg og bestevenninnen min drakk drinker til vi nesten sovnet. når jeg la meg rant tårene. Å nei! jeg forsto jeg hadde drukket for mye. selvhatet veltet over meg og ble med meg inn i drømmene.

 jeg skal snart i terapi. 2 gang denne uken. jeg prøver hente fram en styrke, et forsvar og rette mot verden. jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å bevege meg ut av leiligheten men jeg MÅ. Jeg er så nedbrutt. i dag kunne jeg godt skutt meg selv.

hvordan skal jeg klare meg igjennom dagen? jeg får tusle ned til terapien, ekkel og med hodet bøyd. det er nesten så jeg bare vil surre meg inn i et teppe og ta taxi med et se vekk jævla normale mennesker. jeg har det vondt. så da går jeg nemlig ikledd teppet mitt for jeg orker ikke kle på meg! så sliten går det nemlig ann å være!! men jeg kan jo ikke gjøre det. 

gud jeg hater meg selv. 

planlagt driftsstans

jeg har lagt meg for å sove. jeg har ikke engang giddet å tatt av meg klærne. jeg måtte smile av beskjeden her inne på blogger; planlagt driftsstans klokken 12:00AM PDT on Monday 15/6. Jeg følte det gjaldt meg. Da skrur kroppen min seg av. Da gidder jeg ikke mer. 

er det mulig å gråte så mye som jeg gjør?

klarer jeg ikke møte til terapi i morgen er det stor fare for at plassen min ryker. jeg har enorme menssmerter og angst i dag og klarte ikke komme meg tilbake til oslo. jeg får prøve på nytt i morgen tidlig. 

jeg er ute hos min bestefar som betyr alt for meg. jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe han på alle mulige måter og besøker han ukentlig. kommunen er helt utrolige og gir ingen form for hjelp. jeg har tatt med meg pusen min som nå får leve litt landliv i sommer. jeg har mine to kjæreste samlet så pendler jeg oslo og dette stedet.  med angst, depresjon og en kropp som ikke fungerer er disse reisene fram og tilbake et rent lite helvete.  den dagen jeg mister min bestefar og pusekatt orker jeg ikke leve mer. da gir jeg opp. jeg lever for disse to. de betyr alt i hele verden for meg og jeg hater meg selv, virkelig hater meg selv for at jeg ikke er sterkere. 

jeg er alene. jeg håper jeg klarer komme meg til legen i morgen. ryker plassen min som jeg har kjempet for så lenge så vet jeg ikke hva jeg gjør . jeg er ustabil som et helvete, livredd og gråter i ett for meg selv. 

faen ta hele livet og ensomhet.

lørdag.

 en spyflue virrer under taklampen. en halv flaske hvitvin ved sengen. en halvlest krimbok. 

så fort jeg lukker boken er tankene der.... ensomhet og vonde tanker.  det er meg og mitt, også i natt. 

psykiateren vil ha meg helt av efexor nå. selv føler jeg ingen virkning av den lille dosen jeg tar i dag. helvete det er mye smerter i denne kroppen. jeg får fortsette å holde ut.  jeg er livredd for en kollaps. det må ikke skje. jeg gir meg ikke selv lov. noe må jeg da kunne kontrollere. 

jeg prøver å være mest mulig stille. stille og gjøre det som skal gjøres i hverdagen. 

jeg skulle ønske noen passet på meg når jeg var i så dårlig stand som i dag. 

pusen min passer på meg. og jeg passer på han. vi passer på hverandre. 

sov godt dere der ute,

 som titter innom bloggen min. 

jeg trenger sårt en pause

picture ffffound

avhengigheter

Jeg er vel typen som veksler det å bedøve smerter forskjellig. Mat, medisiner, alkohol, selvskading etc. Mine besettelser viser seg i perioder. Siste uken har jeg spist og spist. Selv om jeg var kvalm. Dette slutter i dag. Sykelig. Sykelig. 

Uff ,full nå. Men spisingen setter meg litt ut. hvordan jeg en stund ikke får lyst på mat i det hele tatt for  det kan virke som et ork å bare tygge.  og så kan jeg en dag kaste meg over maten som jeg ikke har spist på mange år.

jeg forstår ikke. jeg har ikke kontroll over noe. 

(måtte redigere dette innlegget. ble skrevet når jeg var full. )

champagne og klesvask

Tankene rundt terapien min holder meg i et kvelertak. Jeg sitter i leiligheten min, drikker champagne og vasker klær.  Vaskemaskin på vaskemaskin. Jeg prøver å holde en eller annen form for kontroll over følelsene mine. Jeg prøver være sint på livet.  Sinne = Energi. Men jeg er svak. Jeg klarer så vidt å bare hente opp litt sinne for noen minutter om gangen. Små doser som skyver energinivået mitt opp noen hakk før det raser nedover igjen.

I dag har jeg vært på 2 legetimer. I går var jeg på en legetime. I morgen skal jeg på legetime. Tungen rett i munnen nå. MÅ klare dette. 

Terapien min er blitt en stress faktor. Jeg går nå til en privatpraktiserende psykiater. Hun har meg i midlertidig terapi. Jeg får veldig mye ut av timene hos henne, selv om det tok en stund før jeg følte meg trygg nok på henne som terapaut. Jeg har forholdt meg til 3 stk. leger. 1. psykiater på en DPS poliklinikk som har hatt ansvar for sykemeldinger og medisinsk rådgivning. 2. En psykiater der jeg går i midlertidig terapi. 3. Fastlegen som skal følge opp alle fysiske plager etc. 

Problemet, som stresser meg noe enormt, er at ingen har tatt fullstendig ansvar for meg. I dag ble jeg skrevet ut av poliklinikken da behandleren min slutter å jobbe der. Jeg fikk ikke noe informasjon om en eventuell overføring til en annen behandler. Han vil at den andre psykiateren skal ta fullstendig ansvar. Han ønsket meg lykke til med livet (her lo jeg litt inne i meg selv) og mente det var  bare var tull jeg skulle gå i behandling to steder. Dette siste er jeg forsåvidt enig i. Min andre behandler på en annen side er usikker på om hun kan ha meg i terapi og masse om og men, men jeg er heldigvis der inntil videre. Å komme meg til disse timene har blitt noe jeg må klare, det står nesten om død og liv for meg å klare å møte.  Jeg prøver å si til meg selv; ork litt mer, dette klarer du, ikke gi opp

, ikke gi opp. 

Jeg og psykiateren som har meg i midlertidig terapi har satt opp en liste som vi jobber med. Nr. 1 på denne listen er søvnproblemene mine. Jeg må få kontroll over søvnen min. Marerittene mine jeg har hver eneste natt sitter så hardt i kroppen og ødelegger dagene mine. Det kjennes ut som jeg lever to liv. Begge livene er like virkelige. Det ene livet er marerittene jeg har når jeg sover. Det andre livet er når jeg er våken. Det er vemmelig at drømmer kan være så realistiske at de ødelegger for en også når man er våken. 

Jeg kjøpte meg en lekker strandbag i dag på vei hjem fra den ene legetimen. Den står nå i stuen og oser beach og sommer! Jeg har bestemt meg for å gi alt for terapien i juni måned så får vi se hva som skjer i juli måned. Da tar helse norge ferie. Kanskje jeg også skal gjøre det! 

picture ffffound

time for anything to take the pain away

Det er slutt 

mellom mannen min jeg elsker så høyt og meg. 

Jeg hadde drømt om at han og jeg skulle bygge hus sammen, gifte oss, få søte unger og nyte livet på alle måter. Denne drømmen er nå i tusen knas. Dette gjør så alt for vondt. Jeg har ventet på denne dagen, men jeg hadde håpet han hadde innsett hvorfor jeg hadde vondt og at han skulle løftet meg opp i luften, kysset meg og ryddet opp i all smerten han har laget.  Jeg har godtatt og godtatt. 

Hvorfor kunne han ikke bare godta meg for den jeg er? Hvorfor måtte han alltid gjøre meg usikker ved disse slemme, spydige kommentarene sine?  

Han har brutt ned selvtilliten min så alt for lenge ved å veklse mellom å behandle meg vondt og så har han behandlet meg enormt bra for å så plutselig slå over til en vond væremåte igjen. Det har blitt så ille jeg ikke klarer å nyte et kyss uten å være usikker, for jeg sitter å stålsetter meg til neste vonde kommentar. Det gjør så fryktelig vondt dette. Jeg ga han en siste sjanse til å vise meg hva han egentelig vil med oss .  Uff, jeg orker ikke engang å skrive om dette kjenner jeg. Jeg gjorde det slutt. Jeg klarer ikke mer smerte. 

En nydelig venninne av meg overtalte meg til å bli med ut å bade i sjøen. Det var helt fantastisk tempratur i vannet.  Det var herlig å kjenne sand under føttene, og leke seg rundt i vannet sammen med venninnen min og  hunden hennes. Jeg følte styrke når jeg kastet meg ut i vannet med henne.  

Jeg satt før i dag og ønsket og dø. Jeg ønsket og dø fordi kjæresten min har virkelig gjort meg vondt. Jeg har ikke mange mennesker rundt meg i livet  som virkelig kjenner meg og de jeg har ser jeg på som familie. Derfor gjør det så fryktelig vondt å miste han. Han var min framtidige ektemann... min framtid...Vel jeg lever som regel i drømmeverden. Livet river meg til stadighet ut av drømmeland og tilbake til virkeligheten. 

jeg vil ikke leve mer...

...men jeg må leve videre. 

følelser må ut! jeg skriver og skriver. litt her men også mye i dagboken min. 

jeg føler vel jeg er i en slags livskrise/ epoke skifte, igjen.  

valg må taes.  problemet mitt er vel at jeg håper jeg skal få det bra, og jeg blir så enormt skuffet når jeg opplever vonde ting på rekke og rad.

chillout musikk strømmer ut igjennom høytalerene

jeg har på meg bikini men orker ikke sitte på verandaen allikevel, jeg er for sint.

jeg er full av angst og stress. sorg sinne sorg sinne. jeg ber om at sinnet mitt vil ta full kontroll over sorgen. jeg orker ikke mer sorg.  

pacer rundt i leiligheten min og vil mest av alt knuse ting. 

herregud jeg hadde trengt en drink eller noe

det er juni,

jeg gråter og gråter og gråter

 

alt gjør så enormt vondt jeg ikke vet hvor jeg er på vei lenger 

en fot foran den andre

rundt og rundt i mitt eget tankesurr

i min egen leilighet

jeg faller sammen på gulvet i en bylt

og gråter mer. 

hvor er kjæresten min? han er ute å pilser. han vet jeg har det vondt. han vet jeg har det vondt på grunn av måten han viser varme og og i det neste kulde adder ikke opp . jeg forstår ikke mer. 

jeg prøver å fokusere på det vi jobber med i terapien. men jeg føler jeg ikke klarer å verken prate, handle eller tenke. 

jeg laget meg en liten middagsrett i dag. 

maten vokste i munnen. kvalm fra morgen til kveld. 

jeg føler jeg trasker rundt i mitt eget oppkast. jeg klarer jo for faen ikke holde nede maten jeg spiser engang. 

jeg tør ikke slippe ut hatet, sinnet mitt. jeg svetter, 

det er vanskelig å holde seg rolig. 

hold ut hold ut

                                            .........