søndag 14. juni 2009

planlagt driftsstans

jeg har lagt meg for å sove. jeg har ikke engang giddet å tatt av meg klærne. jeg måtte smile av beskjeden her inne på blogger; planlagt driftsstans klokken 12:00AM PDT on Monday 15/6. Jeg følte det gjaldt meg. Da skrur kroppen min seg av. Da gidder jeg ikke mer. 

er det mulig å gråte så mye som jeg gjør?

klarer jeg ikke møte til terapi i morgen er det stor fare for at plassen min ryker. jeg har enorme menssmerter og angst i dag og klarte ikke komme meg tilbake til oslo. jeg får prøve på nytt i morgen tidlig. 

jeg er ute hos min bestefar som betyr alt for meg. jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe han på alle mulige måter og besøker han ukentlig. kommunen er helt utrolige og gir ingen form for hjelp. jeg har tatt med meg pusen min som nå får leve litt landliv i sommer. jeg har mine to kjæreste samlet så pendler jeg oslo og dette stedet.  med angst, depresjon og en kropp som ikke fungerer er disse reisene fram og tilbake et rent lite helvete.  den dagen jeg mister min bestefar og pusekatt orker jeg ikke leve mer. da gir jeg opp. jeg lever for disse to. de betyr alt i hele verden for meg og jeg hater meg selv, virkelig hater meg selv for at jeg ikke er sterkere. 

jeg er alene. jeg håper jeg klarer komme meg til legen i morgen. ryker plassen min som jeg har kjempet for så lenge så vet jeg ikke hva jeg gjør . jeg er ustabil som et helvete, livredd og gråter i ett for meg selv. 

faen ta hele livet og ensomhet.

3 kommentarer:

Beste vennen din sa...

du er ikke alene vennen..du har meg for alltid. jeg vil alltid være din beste venn.
sammen skal vi klare livet!!!! DET SKAL VI!!!
IKKE gi opp.
stor klem

Miriam Lilliana Sundsrud Jensen sa...

Ja, ikke gi opp. <3 Det kommer bedre tider, det må vi tro på..

Anonym sa...

Takk for en god kommentar på bloggen min:)

Ang. driftstansen, hvorfor ikke? Alle har vell godt av å koble av en gang i blandt?:) Trenger ikke være noe negativt det vet du!

Det med gråtingen forstår jeg. Selv gråter jeg ikke mye, selv om jeg skulle ønske det. Du bør faktisk være glad du klarer det, mener vertfall jeg. Er det ikke bedre å få gråte ut, i stedet for å ha følelsen av at du blir kvelt fordi gråten i halsen er så stor?

Dette med bestefaren og katten din er viktig. De er de to største ressursene(?)/motivasjonen i ditt liv, og de bør du fortsette å være med. Ikke gå å tenk; Jeg orker ikke mere når de dør. For når den tid kommer, har du kanskje en annen person i livet som er minst like motiverende og god?:) Ikke ta sorgene på forskudd, er det jeg vil frem til :)

Forstår dog at du er sliten, livet er utrolig hardt og vanskelig. Men jeg er sikker på at du er en flink og kjekk jente som kommer til å få det bedre om litt. Forstår godt om du ikke tror på at du vil få det godt. Samme tenkte jeg når en person sa det til meg. Men vet du hva? Jeg har det faktisk bedre nå enn jeg hadde for noen år siden, så tydeligvis finnes det håp og lyse dager, du må bare åpne øynene og lete etter dem :)

God natt :)