et lite dykk i sannheter

snøkaos. blå himmel. minusgrader. varmt visakort.

jeg og moren min går mot bilen i garasjeannlegget til et kjøpesenter. lysene i taket har gått og vi er omgitt av bekmørke. lyden av stilletthælene til mamma lager en skarp lyd i det de smeller mot bakken. noe inne i meg skulle gjerne ha dempet denne lyden. jeg er på vakt og blikket mitt flakker fra venstre til høyre. samtidig trekker jeg pusten og sier til meg selv at jeg skal slappe av. "uff, jeg er glad jeg ikke går her alene", sier jeg og titter rundt meg som et engstelig byttedyr. "hvorfor det?" spør moren min. "jeg er så mørkredd blitt". svarer jeg og angrer med engang at jeg åpnet for denne samtalen. "jeg finnes ikke mørkredd" svarer hun. Stillhet. "nei men det er noe med at kroppen min ikke glemmer" svarer jeg... lysene på bilen blinker i det den låses opp fra avstand. moren min vet. hun forstår hvorfor jeg er mørkredd. men vi begge later som samtalen ikke skjedde. 

"hjemme" notatskriblerier i mørket...

Det kjennes ut som at jeg har spist en tube kuldekrem. Og denne kremen har blitt til en stor klump is i magen min. Og det brenner, slik bare kulde kan brenne. Jeg får så klart ikke sove.

 Jeg har svelget en imovane og ligger å venter på den vante metallsmaken som vitner om at NÅ begynner jeg snart å bli søvnig. Men jeg kjenner ingen metallsmak lenger... Tar jeg imovane fast over tid forsvinner denne betryggende smaken, denne ene lille bivirkningen som jeg faktisk liker, og etter hvert må jeg ta 2 stk tabletter for å få samme virkning som jeg fikk før på 1stk. tablett.  Men skal jeg komme meg i gjennom denne julen er jeg veldig glad for at sovetablettene ble med i reisekofferten.

Jeg er hjemme hos familien. Eller, hjemme hos den ene delen av familien min. I huset til moren min. Jeg ligger i sengen. Ut igjennom vinduet ser jeg nabohuset glane mot meg. Hvite trevegger og to sorte firkantede øyne. Og rødt tak med sne på takstenene. Noe som får det hele til å se ut som et ondt, uferdig pepperkakehus. Jeg orker ikke trekke for gardinene. Selv om himmelen er mørk ute så sender sneen på bakken et svakt lys inn i soverommet. Jeg er jo avhengig av disse ”nattlampene” mine... og er lyskilden naturlig og ikke et faktisk lys jeg har skrudd på i rommet mitt kjennes det litt mer ”ok”/ ”normalt” ut. Jeg irriterer meg veldig over mørkredselen min. Den er faktisk verre enn jeg trodde den var.

Jeg er hjemme. Og det er vel her hjemme mye av mine ”symptomer (eksempel: angst, fortvilelse,redsel)”og sykdom” har røtter. og føtter. og stemmer. Smerten innvendig har høynet med 300%. Jeg VET at det ligger mange svar her hjemme til smertekaoset som herjer inne i meg.  Jeg opplever at tanker som lenge har ligget begravd inne i meg titter frem nå på en annerledes måte etter jeg har sluttet med anti dep. Noe i meg prøver allikevel å lukke dørene som vil åpnes inne i meg. Og samtidig prøver jeg det jeg kan for å lese/ forstå / føle på alt dette glemte, gjemte, utydelige.... For første gang skulle jeg ønske terapien ikke hadde en pause. Jeg har lenge ikke vært i stand til å snakke om ting / detaljert/ ”gå inn i ting” men nå tror jeg at jeg kunne snakket veldig mye. Kanskje jeg skal skrive en form for kort dagbok hun kan titte på senere?  Jeg kunne notere det viktigste med sykdommen min jeg opplever hver dag. Samt notere koselige ting jeg mestrer...Jeg tror jeg faktisk skal gjøre dette. Jeg vil så gjerne at terapien skal kunne gi meg enda(!) mer. Jeg tror at jeg klarer å åpne meg, men tydeligvis er dette feil. Jeg har fått beskjed om at jeg åpner meg ikke nok. Jeg klarer ikke gå dypt i temaer som skremmer meg. Da blir jeg som regel sittende helt blank/ uvel/ og ikke klare å få frem et ord.  Jeg liker å snakke rundt grøten. Og havner som regel rundt der i ring forvirret og flau. 

Jeg skal allikevel, tross omveltning, og overveldende følelser prøve å holde fokus på GODE ting. 

Jeg vil også prøve å holde fokus på de små øyeblikkene med glede, som gir meg ENERGI og LIVSLYST.Og ikke minst HÅP.

 I det jeg skrev dette glimtet det i lys i det ene sorte øyet på det onde (nabo) pepperkake huset . Vel, ser de meg her jeg ligger på sengen, så har jeg på meg en veldig søt nattkjole og i vinduet her glitrer en julestjerne. En søt liten pus snorker vedsiden av meg. Tror jeg skal legge meg inntil han nå og sove litt jeg og. God natt til alle dere som titter innom bloggen min! Ønsker dere noen fine førjulsdager selv om jeg vet mange av dere sliter som meg.. sender varme tanker til dere alle! 

foto tatt av smokebleu. 

denne julestjernen er veldig spesiell for meg. den hang i vinduet mitt om julen når jeg var bitteliten og den har blitt med på utallige flyttelass uten min viten i etterkant. hver jul har den dukket opp i soveromsvinduet mitt og jeg får en varm og god følelse innvendig når jeg titter på den...

..

klokken er 21.25 og jeg drikker rykende varm kaffe. denne natten kommer til å bli lang... i morgen klokken 7.00 reiser jeg hjem for julen.. jeg har enda ikke begynt å pakke. men jeg skal begynne nå.. alltid i siste liten.. jeg er så lei av å ikke kunne klare å henge med i tiden!!! skal jeg ha det sånn her for resten av livet? 

jeg føler redsel og en forferdelig uro for reisen i morgen. jeg får ta 2 sobril og håpe det tar den værste angsten. det er så trist at jeg tilstadig kjemper mot denne dødsangsten. hva kommer den av? det kjennes virkelig ut som jeg skal dø! de som ikke har kjent på en slik følelse må vel bare himle med øynene. Det får de bare gjøre. Jeg klarer ikke forklare denne smerten jeg føler på. Jeg prøver å tenke;  du skal ikke dø, det er bare tankene dine....  men jeg er redd for den dagen jeg må bli hentet av leger,  og det fordi at jeg ikke er meg selv lenger, jeg ser for meg at jeg ligger i et hjørne og skjelver og at det mørke inne i meg har tatt over... jeg ser for meg at de må sperre meg inne på et rom og der må jeg være resten av livet for alt som hersker er redsel og meg er borte . jeg er så redd for at den dagen skal komme. jeg er virkelig livredd for den dagen jeg mister kontrollen.  det kjennes så nære.  

er det andre som daglig kjemper mot seg selv der ute? 

.

tårene triller når jeg ser denne reklamen rulle på tv. den traff rett på noe sårt i hjertet mitt. snart er det jul. snart skal jeg hjem til familien. snart må jeg ta tak i masse følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere. 

18 timer i sengen

Jeg sitter i stuen. Ute er det bekmørkt og når jeg titter ut av vinduet ser jeg mennesker haste forbi pakket inn i varme vinterklær. Noen er på ski. Noen rusler av gårde på bena. Noen bærer på et lass handleposer. Andre drasser på en liten hund som også har på seg vintertøy. Jeg skuer mye på livet igjennom vinduet, som en gammel person som ikke kommer seg så mye ut.  Plutselig er det snart jul. Igjen. Jeg har alltid følelsen av at årstidene/skiftene overrumpler meg helt.

Som jeg skrev litt om i forrige innlegg så kjenner jeg virkelig endringer innvendig. Jeg kjenner et skarpere skille mellom den vonde siden i meg og den siden som virkelig kan føle lykke, håp og glede. Jeg kan prøve forklare med dette bildet jeg har redigert; 

For de som har lest litt i bloggen min vil kanskje dette bilde forklare litt mer hva jeg mener med de ulike sidene i meg og hvordan jeg føler meg "oppstykket".  

Denne høsten har jeg virkelig klart ting som jeg aldri hadde trodd jeg ville klart! Jeg kan skrive litt mer om det senere... men det jeg føler for å skrive om nå skjedde i går. Da smalt det igjen for meg. På virkelig. I hodet mitt i form av en helt ekstrem hodepine som gjorde at jeg måtte holde sengen i 18 timer.

Det begynte med en svak dunkende jevn hodepine. Som tilslutt eksploderte. Jeg kunne ikke annet enn å krype opp i sengen. Slukke alt lys rundt meg og der lå jeg og holdt hendene rundt hodet mitt. Det gjorde noe helt for jævli sinnsykt vondt. Jeg ville hente en kald klut men jeg klarte  det ikke. Hodepinen ble værre og værre og tilslutt begynte jeg og kaste opp. Det lynte forbi øynene mine når jeg hadde de igjenlokket. Migrene tenkte jeg. Det må være migrene. Slapp av. Pust. Det går over. Hvis det var migrene må jeg være angrepet ILLE! Det er ikke ofte jeg har en så ekstrem hodepine. Men når jeg lå der i sengen med hendene rundt hodet for å nesten holde det sammen, så var jeg livredd. Jeg var livredd for smerten minnet meg om en hodepine jeg hadde når jeg var rundt 16/17 år. Som lammet meg, som gjorde meg ute av stand til å snakke, og som gjorde at jeg havnet på sykehuset uten at de fant ut noen grunn/ årsak... siden den gang har jeg vært livredd når jeg kjenner en liten hodepine komme snikenede. Å bli lam som jeg ble dengang (fra livet og ned). Det å ikke kunne bevege bena eller engang å kunne prate (jeg mistet talevnen) og den smerten! Dengang kom også hodepinen snikende. Over dager og tilslutt ble jeg sengeliggende da den ble værre og værre. Det er noe jeg ikke engang kan beskrive det jeg følte den gang. Etter fire, fem dager (jeg husker ikke nøyaktig) var hodepinen så ille at jeg forsto jeg trengte hjelp. Alt oppkastet og lammelsen. Jeg husker sjokket når jeg forsto bena ikke fungerte! Jeg akte meg ned trappa fra 2 etasje i huset til mamma. I oppkast og kun undertøy. Ned til telefonen som lå nede og ringte til pappa. Og når jeg prøvde å snakke så klarte jeg ikke å prate. Nytt sjokk. Det var som tungen ikke fungerte. Det var helt uvirkelig. Det hele endte med ambulanse, jeg fikk oksygen, og ble koblet til forskjellige apparater. På sykehuset fulgte full utredning men ingen svar på hvorfor dette skjedde med meg. Ingen svar på hodepine, lammelse eller det at jeg mistet taleevnen. Jeg fikk sterke smertestillende og etter en 2 dagers tid begynte smerten å gi seg. Jeg fikk tilbake taleevnen (først) så fikk jeg tilbake bevegelsen i bena. Dengang gikk jeg på en veldig høy dose efexor (300 mg) og etter hissig googling fra meg i etterkant så kommer jeg over en sak om at for mye serotonin i blodet blandet med rødvin kunne gi en form for hodepine som det jeg hadde opplevd. Jeg vet ikke om dette var årsaken til at jeg ble syk. Men jeg hadde tatt et glass rødvin i forkant av hodepinen begynte. Legene sa at de fant ingen ting som kunne forklare at jeg ble så dårlig som jeg ble. Dette er ca. ti år siden. Jeg googlet serotonin + hodepine nå i dag for å finne det jeg leste om serotonin og hodepine den gang. I stedet fant denne artikkelen . En ting er sikkert og det er at for mye serotonin i blodet kan ikke være bra.

Tilbake til i dag. 18 timer lå jeg i sengen til jeg klarte å stå opp rundt klokken 1300 i dag.. Jeg har fortsatt hodepine men den er svak. De siste dagene har jeg opplevd mye stress. Det kan hende hodepinen ble utløst på grunn av dette. Jeg stresser over at jeg skal hjem til jul. Jeg hadde en gynekolog time i går som jeg var veldig nervøs for. Etter voldtekt er det ekstra vanskelig for meg å skulle møte hos en gynekolog på grunn av vonde minner. Og denne gangen snakket vi om nettopp voldtekten. Når jeg lå i gyn. stolen. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken der inne. Og prøvde spakt å fortelle at jeg ikke klarte å snakke om det. Natten før hadde vi en brannalarm på grunn av en vannlekkasje i en av nabo leilighetene. Vi har et slik sprinklerannlegg system i leilighetene her vi bor og disse ryker på grunn av frostskader. Det er flere leiligheter her som har opplevd å bli totalt ødelagt av vannskader i det siste. Dette stresser meg enormt! I tillegg som jeg så vidt nevnte tidligere har jeg tatt på meg et ansvar for noen hjemløse dyr jeg reddet tidligere i sommer. Dette er klart kattepuser;) og jeg har brukt masse tid på å temme disse. Disse ble født ute og gikk en lei fremtid i vente hadde jeg ikke tatt de inn. Det er en lang hjerteskjærende historie om hvordan jeg kom over de. En god nyhet er at de skal få flytte hjem til familien min nå til jul og der skal de få bli boende:) En skal jeg beholde som en kamerat til min katt. Så natten før satt vi alle 4 sammen, livredde, inne på gjesterommet (der de har base) tiden brannalarmen ulte. Brannalarmen her høres ut som en flyalarm og jeg som har skrekk for alarmer/slike lyder i tillegg. Jeg hadde ikke sjanse til å få de i buret uten å bruke "makt", så når jeg hadde fått sjekket at det ikke brant ble det bare å vente inne den tiden det tok før de slo av brannalarmen. I tillegg til at jeg ble stresset over dette så er det mye uroligheter innenfor familien min som plager meg og sliter på nervene. Det river meg faktisk i filler at det er så mye problemer innad familien!!! I tillegg til at jeg også ikke fungerer/ er syk med mitt og føler at jeg svikter alle jeg er glad i. Jeg vil så gjerne være noe godt i livet til de jeg er glad i. Jeg vil ikke være et problem og noe vondt! 

Men nå sitter jeg nå her. Leiligheten er fylt med et varmt lys. Det er litt rotete og ikke skinnende rent (noe som dere vet er full krise for meg) men rundt meg sover mine nydelige kattepuser. De gir meg så utrolig mye. Jeg kjenner en god varme i hjertet mitt og jeg håper virkelig den varmen tilslutt kan overta for all frykten som herjer inne i meg..Jeg håper jo at jeg tilslutt vil vinne livet jeg ønsker meg...som frisk... og at jeg dengang vil ha mennesker rundt meg som tror på meg, elsker meg for den jeg er og gjør meg godt. Først da vil jeg også kunne gi så enormt mye mer tilbake. Det er fryktelig vondt å kjenne at jeg ikke strekker til for de jeg er glad i nå i dag. Men en vakker dag vil jeg klare.. SKAL JEG KLARE, å være der tilbake. Håper bare jeg ikke har mistet de som betyr alt for meg innen den tid... 

.tanker på en lørdagskveld

de siste dagene har jeg tenkt mye på endringene i livet mitt. hva har endret seg i livet mitt de siste årene? Jeg har endret meg enormt innvendig, selv om de som ser meg utad, ser at siden min med depresjon og sykdom fortsatt er den samme.  der er det ikke store endringer. jeg sliter fortsatt på samme måte som jeg alltid har gjort, med angst, redsel og depresjon. i ulike styrker.  men den andre siden min, der jeg kjenner lykke, håp og lys. Det er der jeg selv kjenner store endringer. Lysten til å leve kjemper nå sterkere mot den syke siden i meg. På en måte river også dette meg selv i fra hverandre. Jeg kjenner jeg rives i filler av å hele tiden kjenne og føle på hva jeg vil så sterkt , og kjenne dette kjempe mot fullstendig håpløshet, negativitet og mørke som holder meg tilbake, fanget, i min egen kropp og som gjør meg ute av stand til å fullføre noe som helst.  Jeg har alltid svingt mellom å ville noe for å så lammes fra redsel og da ikke klare å utføre noe som helst. Men disse svingningene er enormt mye sterkere nå. Det er endringer! Selv om jeg får høre fra mine nærmeste; Det skjer jo ingen ting med deg! Så vet jeg at ; joda! Det skjer fryktelig mye inne i meg. Så mye at det blir nesten for mye for meg og håndtere. 

Der jeg før også var sikker på at "jeg trenger vel ikke noen i livet mitt, faen ta alle dritt mennesker" så lengter jeg nå etter trygghet, sunn, stabil, kjærlighet og drømmen om å faktisk få familielivet mitt jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg også barn en dag, selvfølgelig må jeg bli frisk først. Jeg ønsker meg mannen i mitt liv 100 %. Slikt er det ikke nå. Jeg ønsker meg drømmehuset , utdannelse, og drømme jobben. Jeg har tatt skritt i riktig retning i det siste. Jeg har oppnådd ting jeg ikke ante jeg var i stand til å klare nå. i dag. det er noe i meg som vil og som klarer! 

jeg vet at min medisin for å komme meg igjennom dette sykdomshelvete er terapi, men også så klart kjærlighet. Noen som holder meg i hånden i gode og vonde dager, noen som ikke blir sint på meg fordi at jeg er syk, men som godtar meg for meg. Men der jeg er i dag klarer jeg jo ikke å gi tilbake så mye. til noen. da jeg kjemper så hardt for å holde meg selv oppe. er det da mulig og ha et kjærlighetsliv? jeg har isolert meg fra venner og bekjente av den grunn jeg orker virkelig ikke å bli kjeftet på for at jeg ikke klarer ting. jeg orker ikke å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å stille opp når jeg selv er syk. dette hele har lært meg at de jeg har sett på som gode venner faktisk ikke viste seg og være gode sunne venner. og de jeg har sett på som mindre viktige. har vist seg å være de som faktisk kan være sunne , gode venner for meg. (visdom hehe).  så når jeg nå begynner å orke å ta opp kontakten med folk igjen, så vet jeg hvem jeg skal ringe og hvem jeg ikke skal ringe. men hva skal jeg gjøre når de jeg vil ha i livet mitt trekker seg unna meg? som mannen i mitt liv? hva skal jeg gjøre hvis jeg plutselig har blitt til noe de ikke ønsker å ha i livet sitt? og det mye på grunn av at jeg er syk? for meg kjennes dette så fortvilende. for jeg vil jo så mye. jeg bare klarer ikke alt det jeg vil være nå. i bunn og grunn, en stor årsak til at jeg er fryktelig engstelig og redd er også på grunn av at jeg føler jeg ikke har noe som helst trygghet i livet mitt. jeg lengter etter stabilitet. Hvorfor må alt være så usikkert? jeg klarer ikke håndtere redselen min alene.

Sommer 2010, tilbakeblikk

Jeg skrev et innlegg i høst men jeg fikk aldri trykket publiser. Jeg publiserer det i dag i stedet. 

Sommer 2010 tilbakeblikk

Det finnes krefter i meg. Det finnes en jernvilje. Men den trer først til når familiemedlemmer svever i liv/død. Da kan jeg stille opp. Da kan jeg hjelpe. Da klarer jeg det umulige. Da trer en styrke frem jeg så gjerne skulle kunne bruke i det daglige. I sommer hadde jeg det vondt. Etter jeg har sluttet på efexor, har jeg beveget meg inn i et følelselandskap så skarpt at selv de sterkeste kjøretøyene hadde vel punktert. Men jeg kom meg igjennom dagene . På en eller annen måte. Jeg gjorde nok mer enn å ”punktere” i sommer, jeg hadde øyeblikk så mørke, at jeg mistet all kontroll. Når smerten tar kontroll over fornuft  og kropp  er en forferdelig følelse. I de øyeblikkene kjenner jeg meg fremmed. Noe fremmed tar over. Tar kontroll. Vil meg vondt. Men noe inne i meg må allikevel ha holdt det noenlunde i sjakk. For jeg er fremdeles her.  Jeg lever fremdeles. Og hadde det mørke inne i meg fått sin vilje i sommer, så hadde jeg druknet meg selv. I Glomma. Det er helt skremmende å tenke på hvor nære det var. Hvor galskap langt nede jeg var.

Jeg hadde også flotte øyeblikk i sommer. Noe som også er uvant. Å kunne kjenne lykke! Virkelig kunne kjenne lykke!  Jeg kjenner et skarpere skille mellom sorgen og gleden. Og det er glede jeg vil kjenne! Og jeg kjemper med alt jeg har for å komme meg dit.

I sommer har jeg også snublet over triste hendelser som jeg må ordne og tiden for å ordne de har blitt nå på høsten. Det er heller ingen andre som kan hjelpe meg. Omsorgspleien hadde sviktet for min morfar jeg elsker så høyt. Så nå gir jeg alt for å hjelpe han! Jeg har i tillegg tatt på meg et annet ansvar for noen forlatte dyr og jeg prøver å omplassere disse. Hvis ikke vil de gå en lei fremtid i møte.

Hverdagen min nå består brått nå av å stå opp klokken 6.00-8.00. Og jeg har ikke mange hvilepausene før sent på kvelden. Jeg er vel så sliten at kroppen skriker i protest. Fortvilelsen prøver jeg å holde i jerngrep men den slipper daglig løs i små doser. Da gråter jeg- setter meg ned og virkelig rister av gråt. Men det gjør godt å hjelpe. Jeg gjør noe godt! Mitt eget liv står på vent.... Det får det bare gjøre inntil videre.

Jeg titter ut av vinduet. Bladene på bjørketreet er i ferd med å gulne. En kråke skriker. Jeg nærmer meg slutten av bloggingen. Men jeg klarer ikke finne øyeblikket for å sette punktum. Det er ikke lett å sette et punktum midt i en setning.. 

det er vanskelig å holde tak i det som jeg vil leve for. det blekner mot mørket som stadig presser for å sluke hele meg. faen, er det noe galt med synet mitt? se klart! Jeg vil slå meg selv i hodet! 

jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg skriver dette hele tiden. jeg vet ikke. jeg vet ikke. 

jeg føler jeg sitter fast i et nett der tiden står stille. det er min verden. og det er deres verden. de friskes verden. 

jeg blir sakte kvalt, jeg skriker etter hjelp, men ingen ting skjer. 

tenk på de du er glad i. jeg klamrer meg til mine lyspunkt. selv om mørket haler og drar i meg i den andre armen min. 

jeg er så sliten. jeg er så sliten. vil bare slippe taket i alt. og overlate alt til skjebnen. 

og med de ordene kommer skammen. skammen, selvhat og svakhetssfølelsen. 

kjemiske ubalanser i hjernen

Jeg blir så inni hælvete (beklager språkbruken) provosert av de som mener at det bare er å "ta seg sammen,  så skal du se at det går bedre".  Hvordan forklare til "vanlige" mennesker at man ikke har sovet godt på så lenge man kan huske? Hvordan hadde vanlige mennesker håndtert å plutselig bli frarøvet søvn? Hvordan forklare at "det å ikke sove godt kjennes ut som at man ikke har sovet på årevis (!!) da man føler man lever et like virkelig liv i drømmeverden som i den virkelige. dette livet  sliter deg derfor (!)ut dagen derpå. Altså: Man har på 2 liv (!!!) men ikke noe søvn" Hvordan forklare dette til noen som ikke har peiling på hva jeg snakker om? Som vil tro jeg er helt gal i hodet mitt hvis jeg forteller dette?  Hvordan forklare noen at man sitter fast i et mareritt? Man hører vekkerklokka ringe eks. kan skimte igjennom øynene at det er lyst i soverommet, men noe holder en nede og man befinner seg i en slags fastklemt situasjon imellom virkelighet og drømmeverden. Hva er hva? Hvor er man? Hva er man?  Drømmeverden slipper deg ikke og du kan skrike inni hodet ditt du vil stå opp men man klarer det ikke. Man har ikke kontroll over sin egen kropp. Man er "lammet". Hvordan forklare at slike lammelser også griper en utover dagen i all slags situasjoner? Eksempel; man skal til å vaske badet, men blir sittende helt stille uten å kunne bevege seg med tårer som renner uten å vite hvorfor. Man kan kjenne en redsel så sterk man vil gjemme seg når man står på eksempel butikken men man vet ikke hvorfor man er redd. Hvordan forklare en redsel til andre som man bærer på som man ikke forstår selv? 

Jeg vet at eksempel humør, søvn etc styres av kjemiske stoffer i hjernen. Jeg vet at deprimerte (også meg) har ubalanser i noen av disse stoffene og derfor prøver ofte leger å hjelpe en med å for eksempel skrive ut  medisiner som kan rette litt opp i disse ubalansene. Typisk antidepressive medisiner. Men det finnes ingen blodprøver man tar førut der det står; du mangler eksempelvis så og så mye serotonin. Alle mennesker trenger forskjellig mengder av forskjellige stoffer. Jeg blir svimmel av å skrive dette men det er ingen målestokk for hva som er normalen så vidt jeg forstår. Jeg føler leger famler i blinde når man deler ut slike anti depressive. Person 1 får kanskje hjelp av Zoloft. Person 2 ødelegges kanskje mer av Zoloft. Jeg føler det blir som russisk rullett. Men samtidig så vet jeg jo at slike medisiner hjelper noen. Dere som har lest bloggen min vet jo godt mine erfaringer med anti. dep. 

Så hvordan er virkeligheten i dag? Man må bli frisk. Å det fort! Man kan ikke ta seg tid til å være syk! Da går mennesker ut av ens liv ( de har ikke ork eller tid til å være der i lengden.) Jobber forsvinner. Skolegang har blitt utsatt (jeg opplevde at min videregående skole prøvde å presse meg ut av skolen på grunnlag de ville ikke ha psykisk syke som elever. har dere hørt noe så ...sykt? Hadde det ikke vært for en helt fantastisk rådgiver som kjempet min sak; kjempet for at jeg kunne gå på skolen , tross legefravær (saken forøvrig som han og jeg tapte) vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Vel, jeg droppet ut rett før jeg var ferdig i 3 klasse (dummeste jeg gjorde men jeg taklet ikke å få så mye motgang). Jeg skal ikke engang begynne å snakke om hva jeg har opplevd i typiske arb. situasjoner.  Disse "motjobberne". Hva faen er det de tror ? 

Jeg står nå over et valg igjen. Jeg vil veldig gjerne dø! Jeg vil også leve! Jeg sitter fast  i mine små "times out"(tåker/redsler/lammelser) som jeg kaller det og alt går veldig seeent i mitt liv. Livet går fra meg. Folk går fra meg. Jeg vet ikke om jeg engang klarer å ta det igjen. Psykiateren min er bekymret for meg og ser det som unødvendig å ta hele denne lasten jeg drar på alene. Hun vil jeg skal begynne med en ny type anti dep. Bruke en krykke sier hun. Under oppfølging denne gang og ikke lenge. Hva skal jeg gjøre? Hvis jeg tar denne medisinen så tar jeg den jo ikke for meg selv! Men for at jeg skal klare å holde på de jeg elsker så de ikke går i fra meg, gir meg opp, eller forsvinner ut av livet mitt... Hvis jeg tar dette medikamentet så begynner jeg jo å ta det på grunn av at jeg må bedre økonomien og det RASKT , klare skolegang og det RASKT etc. Men det blir jo ikke "jeg" da. Føler jeg. Og jeg er redd for langtidsvirkninger av slike stoff. Jeg har allerede ødelagt hodet mitt ganske mye på grunn av langvarig bruk av Efexor. Det finnes ingen ting sikker forskning om at antidep. ikke skader hodet /endrer hodet permament. Vi er alle forsøkskaniner føler jeg. 

Faen ta alt sammen , jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

jeg lider

jeg klarer ikke skrive fortiden.. det virker som livet til stadighet kaster meg inn i uventende hendelser... jeg trodde det gikk bedre med meg... jeg gledet meg til fremtiden en liten tid... jeg har nemlig et håp inne i meg om en god god fremtid. men dette håpet blåses ut fortere enn det lyser opp. 

jeg vil bare dø. jeg får enda (!) sterke dødsønsker! så sterke de skremmer vettet av meg. for en del av meg ønsker jo livet. 

å kjempe mot denne sykdommen tapper en ikke bare for livsmot og fysiske krefter, den suger sakte ut alt du har av glede i livet ditt.  Jeg kan sammenligne angsten og depresjonen med en enorm innvendig blodigle. Sort og slimete og ond suger den på sjelen din , suger opp gleden din, styrken din. Lar deg ligge igjen, lammet, som en skall av deg selv.  Sykdommen hindrer deg i å være med dine kjæreste, som en etter en forsvinner ut av livet ditt.... I hvert fall i mitt liv forsvinner de. 

Hvordan i helvete skal jeg komme meg på bena igjen nå da? Hvorfor kan ikke jeg få ha mine gleder i livet mitt?  Jeg må miste alt jeg har kjært. Hvorfor? 

smile, this is li(f)e.

jeg prøver å 

leve. jeg prøver å komme meg videre. 

jeg har booket time hos plastikk kirugi. noen arr på kroppen er alt for vonde og ha. noen vil alltid stå. men noen arr er påført på grunn av andre sin smerte. ikke min egen. delvis. de må bort. slettes. jeg vet ikke om det er mulig. jeg vet ikke hvilke undre leger kan utføre lenger... 

http://www.youtube.com/watch?v=x2rhJTI65W8

sommeren 2010

hvor mye smerte skal et menneske kunne klare?jeg hadde et håp for denne sommeren, jeg trodde den ville snu en del i livet mitt til det bedre. sommeren har vist seg å bli 90 % vond. som alt annet i livet mitt. jeg har ikke mye håp for fremtiden, livet mitt, eller noe som helst. jeg har bare smerte og sorg.  jeg møter uflaks og vonde hendelser rundt hver eneste sving. jeg er rett og slett dritt lei av all motgang. dritt lei av livet og dritt lei av å skulle kjempe. dødsønskene blir sterkere og sterkere. jada jada, jeg hører dere, svarer jeg tankene mine som skriker ta livet ditt . jeg bare orker rett og slett ikke ta livet mitt, det virker for vanskelig det og. i hvert fall i dag. jeg vil bare ligge her helt stille å råtne bort og sulte. men idiot som jeg er får jeg i meg 3 knekkebrød daglig og vann, så da lever jeg vel en stund til. 

smerten...

...tar livet mitt! jeg gråter hver eneste dag. flere ganger til dagen. hysteriske gråteanfall. som skremmer meg. jeg klarer ikke mer....

men jeg går til sengs. alene. forbereder meg på ny dag i morgen. som en soldat. min krig foregår innvendig. 

der er flyalarmene, drapene, hetsen, sår, arr, smerte.  

jeg ønsker å stikke en kniv dypt inn i magen min. og sakte blø ut... bort... forsvinne... drepe alt sammen. 

jeg gjør det ikke, og lurer på om jeg liker dette tortur livet siden jeg ikke gjør slutt på det.

 hva kan redde meg? meg selv? men hvor er jeg? jeg er forgiftet. 

I try hard

Vil jeg noen gang bli helt frisk? 

picture ffffound

drømmehjerte

“Hva er drømmehjertet mitt, tia Nora?” 

“Det er hjertet du har inni deg som aldri kan bli såret av brutte løfter eller smerten ved å lengte for mye”

fra boken drømmehjerte, av cecilia samartin 

jeg lever for 10 % lykke

Jeg hadde gledet meg til denne sommeren, for disse jeg er glad i hadde lovet meg at denne sommeren skulle vi finne på masse sammen. "Vi skal få hjulpet deg så du kan se veien mot å bli frisk" var et løfte. "Vi skal kose oss sammen masse masse masse" var et annet. Brutte løfter. Tomme løfter. Jeg er alene 90 % av tiden.  Jeg lever kun på grunn av de andre 10% som er ultimate lykken for meg! Eks. et besøk fra kjæresten, en mini hyttetur etc.  Det går faktisk ann å leve for kun 10 % lykke i livet og 90 % sorg.

Mye av min ensomhet er selvfølgelig min feil fordi at jeg er syk! Jeg klarer ikke å komme meg ut uten hjelp! Men var dèt et sjokk for disse som fikk meg til å glede meg til sommeren? 

Jeg blir veldig skuffet og lei meg og mer deprimert enn jeg hadde trengt å være fordi jeg lengter og innbiller meg alltid at jeg skal få hjelp, kjærlighet og lykke fra de jeg er glad i. Så ender det alltid opp med at jeg nettopp sitter alene 90 % av tiden. Jeg blir skuffet og såret. 

Jeg tenker på livet før.. Jeg hadde masse venner, men ingen forventninger til noen. Det var ingen nære venner i den forstand. De gangene jeg har opplevd å komme nære mennesker (en gang for mye ) har jeg alltid blitt såret. På værst tenklige måter.  Jeg har opplevd å bli utnyttet og tråkket på og derfor har jeg lovet meg selv gang på gang "ikke la andre mennesker såre deg"  Men det virker umulig. Så lenge forventningene dukker opp.  Man bygger forhold til mennesker og havner de nære.  Om man vil eller ikke. Og med disse forholdene  kommer alt som følger; forventninger, lykke, problemer og i mitt tilfelle redsel for alt som kan gå galt.

Forsvarsmekanismen i meg er klar i sin mening; Forventninger og skuffelser skaper sorg man ikke trenger å ha!  Kunne man bare vært litt smart å ikke hatt noe som helst forventninger til noen (slik var livet mitt før, men det var et sint liv)..!  Man har vel alltid forventninger til mennesker man er glad i. Forsvarsmekanismen i meg vil at jeg skal  kutte ut alle personer jeg er glad i så ingen  kan såre meg. Men hva for et liv blir vel det da? Da blir jo mine 10 % jeg har funnet av lykke borte. Jeg har ett menneske jeg virkelig klamrer meg til om dagen. Og vil ha i livet mitt for alltid og alltid. Det er kjæresten min. Resten er dyttet bort. Med unntak av familien. De er der. Blodsbånd og alt det der. Jeg vil aldri kunne gi slipp på familen, men jeg kan heller ikke forvente noe av de. 

(liten tass som nyter solen fra vinduskarmen, litt som meg denne sommeren). 

picture ffffound. 

Sommeren ble så absolutt ikke slik jeg så den for meg. Jeg har sluttet med efexor og visste at jeg gikk en tøff tid i møte. Men jeg regnet ikke med så mye ensomhet denne sommeren. Det har slått meg ut og gitt meg en tøffere tid enn det jeg hadde trengt å ha hatt. Men jeg får re justere forventningene mine og prøve å bygge meg selv opp igjen.  

sommerlengsel

FØR; Elsket jeg å tusle hele dager rundt i bokhandler på jakt etter et bra bokkjøp (jeg elsker det fortsatt, men jeg kommer meg aldri ut lenger). Før, kunne jeg en varm soldag slengt på meg en lekker sommerkjole og noen sandaler, pakket teppe samt noe å lese på, og trippet ned i parken. Jeg ville lagt med ned i bikini og koset meg, samtidig ville jeg følt meg perfekt der jeg lå (selvtilliten min var mye høyere dengang). Denne parkvisitten kunne gjerne vært rett etter en lang jobbdag eller skoledag men også på en fridag. Før, ville jeg i det øyeblikk jeg fant ut at "nei jeg trenger noe til leiligheten", kommet meg ut å fikset dette "noe" på null komma niks. Før, ville jeg oftest sagt ja til venninnedater og annet morsomt man kan finne på med de man er glad i. Før, så hadde jeg elsket å sitte på en lekker kafe helt alene, kost meg med et glass vin, og kanskje skrevet et brev for hånd til noen som bodde langt borte og som jeg savnet. Før, så hadde begrepet alene en helt annen mening en det har i dag.  Før (stort sett, med unntak i perioder), manglet det ikke på energi i kroppen min. Og derfor kom jeg meg ut og hadde de forgiftede tankene mine under kontroll. 

I dag, er det en slik varm sol dag da kropp og sjel vrir seg etter å gå ut. Solen nærmest vinker til meg og blunker forførende bak gardinene. Jeg vil UT! Men noe holder meg igjen. 

* Hvorfor kan jeg ikke bare tusle ned i parken for å nyte en dag i solen? 

* Jeg klarer det ikke. Jeg føler meg elendig. Kroppen verker, jeg er svimmel, kvalm, hodepine. Jeg føler meg tappet for energi. Jeg føler meg syk og gråten og hysteriet presser. Også er det redselen min. Redselen min jeg ikke kan forklare. Redselen min som skal være årsaken til mye av smerten jeg føler i kroppen (noe jeg ikke kan forstå. hvordan kan noe psykisk sette seg fysisk i en kropp? jeg fatter ikke og begriper ikke.) 

Det er 5 mnd siden jeg sluttet med efexor. Jeg burde vært forberedt på at dette skulle bli hardt.  
Det er bare så slitsomt å våkne hver -eneste- dag til en del av meg som kommanderer "ta livet ditt din taper" så prøver jeg å ignorere stemmen så godt det går, stå opp (alt i sakte bevegelser, støyet i hodet gjør at alt går veldig tregt) , dusje, spise en liten frokost, sette meg ned i sofaen (hvor jeg sitter nå) . Så begynner prosessen der jeg må kjempe for å få bort" selvhatet" (vet ikke hva jeg skal kalle delen i meg som hele tiden snakker stygt og nedsettende om meg og vil at jeg skal dø) . Jeg kan ikke bare si "hold kjeft" og få det stille. Dette selvhatet har kontroll og plaprer i vei som aldri før. Og det er HØYT! Jeg vil holde meg for ørene og skrike. Og det gjør jeg ofte og fortiden. Det må ut! Jeg vet det. Jeg må la stemmen få snakke til den ikke har flere ord (problemet er bare den setter seg selv på repeat) Men sorg og alt må ut. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal takle alt. 


Jeg trenger råd. Er det noen som sliter med å komme seg ut like mye som jeg gjør? Hvordan takler dere det?  

en av mine største redsler...

... er å miste de jeg er glad i til døden.

 Jeg snublet over denne siden i dag Days With My Father. Jeg har ingen ord, jeg klikket meg igjennom bildene og tekstene og jeg gråt og gråt. Jeg kjente meg så igjen. Jeg kunne føle kjærligheten denne mannen hadde for faren sin. 

Jeg har mistet så mange jeg er glad i. Jeg vil ikke miste et (!) menneske til. Jeg nekter! Å, kunne vi bare nektet... Jeg vil være 3 år og trampe ned foten og si " du får ikke lov til å dø" til mine kjære. Mine kjære jeg vet alle vil forlate meg en dag. For slik er livet.  Om vi vil eller ikke. 

te for nervene, ja takk

te kopp på te kopp på te kopp... jeg kjenner kroppen er roligere i dag... gråteanfallene er svakere... 

jeg prøver å vaske litt klær  (fortsatt et lass som må vaskes) og planlegger dager der jeg kanskje klarer å gå ut av leiligheten. jeg drømmer om hytteturer,  pikniker med kjæresten og tusleturer på aker brygge. noe skal jeg få til i løpet av sommeren. smerten min skal ikke få ødelegge samtlige dager. 

pictures by rodney smith

pain, pain, go away

jeg er så redd. jeg tror jeg er farlig nær å være fullstendig gal. 

jeg kjenner jeg vil hogge meg selv med kniver. drepe all denne smerten. slik at det tilslutt blir stille.  

(jeg har ikke skadet meg selv på .. to(?) år)

jeg stopper virkelig ikke å gråte. jeg klarer ikke ta vare på meg selv. drømmene mine og lystene mine (eks. skolegang, jobb livsplaner++) det er som de synger til meg; vi er det livet du kunne ha hatt, danser de rundt meg , hadde du ikke vært så genetisk fucked opp! Smerte Smerte Smerte! Redsel (hva er det som gjør at jeg alltid er livredd?) Sår gråt! Svimmel! Kvalm! Hodepine! 

livet mitt jeg kunne ha hatt ler hånlig mot meg.  daglig. jeg sitter sperret inne bak veggene i leiligheten min. ute skinner solen. hva har jeg gjort i dag? vasket to veranda gulv. vasket to maskiner med klær. tvunget i meg litt mat fra et ganske så tomt kjøleskap. grått i timesvis. hylt ut sorg. fortvilet prøvd å skyve bort alle ideer om alt jeg vil gjøre! det går ikke. jeg har det for vondt og presser jeg meg, ender det i skriking og mer gråt og hyperventilering (=galskap). 

jeg klarer snart ikke mer.  klokken er 20.19 og jeg må legge meg. hvis ikke tar jeg livet mitt. hodet mitt raser i et tempo jeg ikke klarer å kontrollere. jeg klarer ikke blokke ut smerten. 

so very difficult

Å be om hjelp kjennes like vanskelig ut som dette; 

picture ffffound

å overleve

Jeg har akkurat hatt et hysterisk gråteanfall og når jeg prøvde kontrollere det resulterte det i hyperventilering. Jeg har satt meg ned i sofaen og med en skjelvende hånd åpnet meg en Heineken. Hver morning våkner jeg og vil dø. Alt jeg har vært igjennom i løpet av natten ( i marerittene mine) tar livet av meg om morningene. Når jeg våkner er det en kamp for å stå opp.  En del protesterer og sier klart og tydelig, ta livet ditt!!!! Hvordan skal du holde ut enda en dag i smertehelvete? Jeg prøver å lukke følelsene bort og stå opp. Jeg er kvalm, jeg har hodepine, kroppen gjør vondt, jeg er svimmel. Jeg klarer ikke holde leiligheten ren og ryddig lenger. Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv (handle mat etc). Jeg trenger hjelp til slik. Hvis jeg overlever til høsten så må jeg søke vaskehjelp via kommunen. Er det mulighet for det? Jeg kommer meg ingen ting ut, jeg sitter kun inne. Jeg kan telle på en hånd av hva jeg har klart å gjøre av saker i år jeg har hatt lyst til ( middag ute, en bursdag etc) En dag klarer jeg kanskje sette på en vaskemaskin. Neste dag klarer jeg kanskje en tur ut på butikken. Treningen stagnerer. Jeg klarer ikke trene så ofte som jeg vil. Jeg gråter og gråter og gråter og skriker. 

Pus er hos mamma. At han ikke er her gjør at jeg ikke trenger å skjerpe meg. Jeg har heller ingen ting som muntrer meg opp unntatt når kjæresten stikker innom. Men som regel skammer jeg meg så mye for hvordan jeg ser ut (ustelt) og hvordan leiligheten ser ut så jeg klarer ikke slappe av. 

Psykiateren min vil sikkert tro at det er pga. fraværet fra timene hennes jeg har brutt helt sammen. Vel, hun tar feil. Jeg synes det er godt å få litt fri fra disse timene. Det som gjør så vondt er at jeg har så fantastisk mange drømmer, ønsker og lyster denne sommeren, men jeg får ikke til noe som helst. Det eneste jeg klarer er å gråte, gråte, gråte, og skrike ut i smerte. Det er så mye smerte inne i meg. Og etter jeg sluttet på efexor står nå all denne smerten i kø og vil ut, alt på engang. Smerten holder meg i et jerngrep og det eneste jeg klarer i løpet av en dag er å gråte, skrike, gråte mer. Det blir man sliten av.

Jeg lurer på hvordan andre hadde taklet å ha det slik. Jeg vet at går man slik for lenge uten hjelp så tar man livet sitt. Er det det som blir min skjebne tilslutt? 

Jeg vet at jeg trenger mer hjelp enn terapi timer. Men jeg tror ikke å legge meg inn på et sykehus er en løsning. Da ville jeg i hvert fall gitt opp livet. Jeg trenger hjelp i hverdagen til å klare ting som å holde det rent rundt meg, handle litt mat, hjelpe meg til å gå en tur, klarer jeg ikke det kanskje bare da en prat over kaffe i stuen min. Hvis jeg skal begynne å studere igjen en dag, kanskje hjelpe meg med å komme i gang. Rett å slett støtte meg i hverdagen. 

Jeg tror jeg må ringe moren min. Be henne om hjelp til å ordne opp i leiligheten av ting jeg ikke klarer. Det er ikke lett å få tak i henne. Hun er stadig på reiser og bor et annet sted i landet. Men jeg trenger at hun hjelper meg en dag. Jeg synes det er skammelig. Jeg er over 25 år og må be om hjelp til å klare meg selv. Skammen spiser meg opp men jeg må ringe henne. Jeg må også ringe legen. Hva jeg skal si til legen vet jeg ikke enda. 

Hvorfor er kroppen min så jævla hjelpesløs? HELVETE! 

ny uke

nowness

Jeg har fortsatt ikke spurt noen om hjelp i sommer. Jeg vet at jeg må ringe fastlegen min, men hva kan jeg si, hva kan de gjøre for meg? Jeg spiller det hele ut mot skjebnen. Jeg har noen som vet at jeg sliter, blant annet kjæresten min. Uten og snakke om det i alt for mange ord støtter han meg. Jeg vet virkelig ikke hvordan man kan hjelpe meg når jeg sliter på det værste, men bare det og være der...det hjelper mye. Å sitte vedsiden av meg, holde meg i hånden og ikke la meg gå igjennom smerten alene. 

Hvis du sliter... som meg.. prøv å rekk ut en hånd til noen.  Tro meg, jeg vet at det er vanskelig. Men å skulle gå igjennom det helt alene, hele tiden, jeg vet ikke om det er mulig... 

Jeg lurer på hvor mange andre det er der ute 
som lider i stillhet...

where I am today

picture ffffound

Trembled Blossom III

'She would think. She would not think. But someday, between thinking and not thinking, she will go out into the world.'

Trembled Blossoms II

Velvære, lekre klær, nyvasket og plettfri leilighet, å alltid være nydusjet og stelt gir meg følelsen av lykke. Er det på plass, er det det første steget som gjør at jeg kan være i stand til å kunne nyte annet; eks. reiser, kafèturer, trening, bok og te, diverse hobbyer etc. Jeg har ikke alltid energi til å ta vare på meg selv, og skammen.. Skammen brenner innvendig. Og selvhatet spiser og gnager på meg. Man skulle nesten tro jeg hadde bitemerker på kroppen. Og det har jeg forsåvidt også, i form av gamle arr. Synlige og usynlige. Jeg liker ikke meg selv ustelt. Sliten. Halvdød. Det er vel ingen som liker seg selv når man føler seg fæl, men jeg holder meg i skjul der andre kanskje ville bare ristet litt på hodet av seg selv og fortsatt igjennom livet som om ingen ting var uvanlig.  Sykdom har tilsløret en del av min personlighet og lenket meg fast i redsel og smerte.  Jeg glir inn og ut av mine ulike verdener (innvendige uvirkelige landskap, virkelige landskap). Jeg trasker på min vei igjennom fantasti &virkelighet. 


Jeg skulle så ønske selvsikkerheten alltid var tilstede. Jeg vil ikke bære på den skitne følelsen lenger. 

Trembled Blossoms

trem·ble  (trmbl)

intr.v. trem·bled, trem·bling, trem·bles

1. To shake involuntarily, as from excitement or anger; quake.

2. To feel fear or anxiety: I tremble at the very thought of it.

3. To vibrate or quiver: leaves trembling in the breeze.

Dagen i dag har gått forbi i stillhet... jeg er sliten etter i går. Kjæresten tok godt vare på meg etter "episoden" min i går. Etter jeg hadde tørket tårer og klart å stable meg på bena (han rakk meg bukse og solbriller der jeg lå utgrått i sengen), gikk vi over på matbutikken over gaten. Vi så vel ut som et hvem som helst lykkelig kjærestepar. Jeg, med mine røde, hovne øyne godt skjult bak mine raybans. Ingen kunne gjettet at jeg hadde hylt av mine lungers kraft og knust et x antall hårbørster i veggen en liten stund i forveien. Vi handlet inn til en god middag med pils. Han laget mat ( han er så flink til å lage mat) og jeg satt på kjøkkenet og så på han. Jeg kjente varme i hjertet mitt. Det prikket rart etter kuldedusjen som fortsatt satt igjen og gjorde kropp og sjel numment. Vi sov sammen hele natten og holdt rundt hverandre. Og pusen min lå snorksovende oppå dynen min. Mine gode to passet på meg. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer meg i gjennom  natt etter natt med mareritt, men det og ha to vedsiden av meg når jeg våkner hjelper. 

Så I dag.. hva har jeg gjort i dag? Sittet stille. Drukket kaffe og tenkt på alt jeg burde få gjort. Men,  som jeg ikke klarer. Jeg har fryktet at smerten igjen skal boble opp i en så stor kraft som i går.  Pus har reist til landstedet til familien sammen med lillesøster. Jeg skal reise etter om litt. Jeg er bare ikke helt klar enda. Kroppen min er lammet i dag. Og jeg får noen på besøk som skal fikse verandaen i morgen. I snegle tempo krysser jeg av ting på 'må gjøre' listen min. Det er da noe. Men jeg brenner virkelig opp av sorg når jeg tenker på hvor lang tid, og hvor vanskelig hver eneste lille ting skal være for meg. 

Jeg hulker ut gråt jeg vet ikke hvor lenge

Jeg har hatt flere angstanfall i det siste. Sterke angstanfall.  I går kveld hadde jeg et angstanfall som sendte meg rett ut i intet. Jeg vet nesten ikke om jeg kan kalle det angstanfall. Det kjentes ut som smerte som river kroppen i fra hverandre. 

Jeg hadde vært hos dyrlegen og levert en prøve fra pus. Jeg satt i bilen til venninnen min. Dagen var varm. Det var kø. Jeg prøvde å være tilstede i bilen. Hos dyrlegen var det kaos. De hadde en stakkars hund inne  som holdte på å blø ihjel. Krisen som pågikk der inne stakk rett inn i hjertet mitt. Å se et dyr kjempe for livet, tar mitt liv.  Jeg fikk handlet med meg kattemat og kattesand, det ble nesten dyttet på meg, jeg betalte ikke engang, jeg ville få en faktura i posten. prøven jeg leverte forsvant fortere enn jeg fikk sagt hei, fikk de med seg hvem jeg var, hvem prøven tilhørte? . Det var lite folk på jobb der og denne hunden krevde det de hadde av folk. Jeg fikk så vondt og tenker på hunden i dag. Overlevde den? Jeg tenker også på prøven jeg leverte fra pus. Ble den tatt vare på? Jeg har slitt i lange tider med å levere den. Jeg håper jeg slipper å måtte gjøre det på ny. Bilturen hjem var like varm. Hunden til venninnen min vekslet med å ligge på fanget mitt og bak i baksetet på bilen. Jeg husker ikke hva jeg og venninnen min snakket om. Etter vi kjørte inn i garasjen, nede i boligbygget der vi begge bor, ble vi begge sittende.  Begge to helt utslitte. Av to ulike årsaker. 

Jeg går opp i leiligheten. Glad for at jeg klarte å levere prøven fra pus. Sliten. Jeg synker ned i sofaen. Jeg vet ikke hva så som skjer. Men jeg står og skal skifte klær inne på soverommet. Så tar smerten fullstendig overhånd. Jeg kjenner jeg forsvinner. Smerte er det eneste jeg føler. Jeg smeller hårbørsten min inn i veggen og hyler. Jeg virkelig skriker. Og faller om i sengen. Jeg skriker og skriker av full hals. Et sted inne i meg registrerer tankene; naboene, hysssjjj naboene. Det hørtes ut om dødsskrik. Søsteren min som satt i stuen kommer sjokkert inn på soverommet og fryser av synet av meg. Jeg klarer å si; kom- deg- ut- jeg - vil- ikke - at - du - skal - se -meg- sånn. Jeg tar tak i kattebørsten og kaster den inn i skapdøren. I det den går i knus angrer jeg, men hylene, smertene, jeg vet ikke, det kjentes ut som  at jeg skulle dø.  

Jeg klarer å tenke at jeg må dempe meg, og skriker videre inn i puta. I en hvit singlette og kun truse ligger jeg og hyler inn i puten til hylene går over i hulk. Jeg hulker ut gråt jeg vet ikke hvor lenge. 

Før jeg vet ordet av det ligger kjæresten min vedsiden av meg. Han holder rundt meg. Roer meg. Jeg skjelver. Jeg er så redd. Jeg holder rundt kjæresten min. Og prøver å finne tilbake til meg selv. 

Det tar tid, men jeg fant tilbake til meg selv. Ved hjelp av lillesøster og kjæresten. Jeg vil ha kontroll. Jeg vil ikke at smerten skal ta kontroll slik den gjøre til tider.