Det kjennes ut som at jeg har spist en tube kuldekrem. Og denne kremen har blitt til en stor klump is i magen min. Og det brenner, slik bare kulde kan brenne. Jeg får så klart ikke sove.
Jeg har svelget en imovane og ligger å venter på den vante metallsmaken som vitner om at NÅ begynner jeg snart å bli søvnig. Men jeg kjenner ingen metallsmak lenger... Tar jeg imovane fast over tid forsvinner denne betryggende smaken, denne ene lille bivirkningen som jeg faktisk liker, og etter hvert må jeg ta 2 stk tabletter for å få samme virkning som jeg fikk før på 1stk. tablett. Men skal jeg komme meg i gjennom denne julen er jeg veldig glad for at sovetablettene ble med i reisekofferten.
Jeg er hjemme hos familien. Eller, hjemme hos den ene delen av familien min. I huset til moren min. Jeg ligger i sengen. Ut igjennom vinduet ser jeg nabohuset glane mot meg. Hvite trevegger og to sorte firkantede øyne. Og rødt tak med sne på takstenene. Noe som får det hele til å se ut som et ondt, uferdig pepperkakehus. Jeg orker ikke trekke for gardinene. Selv om himmelen er mørk ute så sender sneen på bakken et svakt lys inn i soverommet. Jeg er jo avhengig av disse ”nattlampene” mine... og er lyskilden naturlig og ikke et faktisk lys jeg har skrudd på i rommet mitt kjennes det litt mer ”ok”/ ”normalt” ut. Jeg irriterer meg veldig over mørkredselen min. Den er faktisk verre enn jeg trodde den var.
Jeg er hjemme. Og det er vel her hjemme mye av mine ”symptomer (eksempel: angst, fortvilelse,redsel)”og sykdom” har røtter. og føtter. og stemmer. Smerten innvendig har høynet med 300%. Jeg VET at det ligger mange svar her hjemme til smertekaoset som herjer inne i meg. Jeg opplever at tanker som lenge har ligget begravd inne i meg titter frem nå på en annerledes måte etter jeg har sluttet med anti dep. Noe i meg prøver allikevel å lukke dørene som vil åpnes inne i meg. Og samtidig prøver jeg det jeg kan for å lese/ forstå / føle på alt dette glemte, gjemte, utydelige.... For første gang skulle jeg ønske terapien ikke hadde en pause. Jeg har lenge ikke vært i stand til å snakke om ting / detaljert/ ”gå inn i ting” men nå tror jeg at jeg kunne snakket veldig mye. Kanskje jeg skal skrive en form for kort dagbok hun kan titte på senere? Jeg kunne notere det viktigste med sykdommen min jeg opplever hver dag. Samt notere koselige ting jeg mestrer...Jeg tror jeg faktisk skal gjøre dette. Jeg vil så gjerne at terapien skal kunne gi meg enda(!) mer. Jeg tror at jeg klarer å åpne meg, men tydeligvis er dette feil. Jeg har fått beskjed om at jeg åpner meg ikke nok. Jeg klarer ikke gå dypt i temaer som skremmer meg. Da blir jeg som regel sittende helt blank/ uvel/ og ikke klare å få frem et ord. Jeg liker å snakke rundt grøten. Og havner som regel rundt der i ring forvirret og flau.
Jeg skal allikevel, tross omveltning, og overveldende følelser prøve å holde fokus på GODE ting.
Jeg vil også prøve å holde fokus på de små øyeblikkene med glede, som gir meg ENERGI og LIVSLYST.Og ikke minst HÅP.
I det jeg skrev dette glimtet det i lys i det ene sorte øyet på det onde (nabo) pepperkake huset . Vel, ser de meg her jeg ligger på sengen, så har jeg på meg en veldig søt nattkjole og i vinduet her glitrer en julestjerne. En søt liten pus snorker vedsiden av meg. Tror jeg skal legge meg inntil han nå og sove litt jeg og. God natt til alle dere som titter innom bloggen min! Ønsker dere noen fine førjulsdager selv om jeg vet mange av dere sliter som meg.. sender varme tanker til dere alle!
foto tatt av smokebleu.
denne julestjernen er veldig spesiell for meg. den hang i vinduet mitt om julen når jeg var bitteliten og den har blitt med på utallige flyttelass uten min viten i etterkant. hver jul har den dukket opp i soveromsvinduet mitt og jeg får en varm og god følelse innvendig når jeg titter på den...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar