snøkaos. blå himmel. minusgrader. varmt visakort.
jeg og moren min går mot bilen i garasjeannlegget til et kjøpesenter. lysene i taket har gått og vi er omgitt av bekmørke. lyden av stilletthælene til mamma lager en skarp lyd i det de smeller mot bakken. noe inne i meg skulle gjerne ha dempet denne lyden. jeg er på vakt og blikket mitt flakker fra venstre til høyre. samtidig trekker jeg pusten og sier til meg selv at jeg skal slappe av. "uff, jeg er glad jeg ikke går her alene", sier jeg og titter rundt meg som et engstelig byttedyr. "hvorfor det?" spør moren min. "jeg er så mørkredd blitt". svarer jeg og angrer med engang at jeg åpnet for denne samtalen. "jeg finnes ikke mørkredd" svarer hun. Stillhet. "nei men det er noe med at kroppen min ikke glemmer" svarer jeg... lysene på bilen blinker i det den låses opp fra avstand. moren min vet. hun forstår hvorfor jeg er mørkredd. men vi begge later som samtalen ikke skjedde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar