de siste dagene har jeg tenkt mye på endringene i livet mitt. hva har endret seg i livet mitt de siste årene? Jeg har endret meg enormt innvendig, selv om de som ser meg utad, ser at siden min med depresjon og sykdom fortsatt er den samme. der er det ikke store endringer. jeg sliter fortsatt på samme måte som jeg alltid har gjort, med angst, redsel og depresjon. i ulike styrker. men den andre siden min, der jeg kjenner lykke, håp og lys. Det er der jeg selv kjenner store endringer. Lysten til å leve kjemper nå sterkere mot den syke siden i meg. På en måte river også dette meg selv i fra hverandre. Jeg kjenner jeg rives i filler av å hele tiden kjenne og føle på hva jeg vil så sterkt , og kjenne dette kjempe mot fullstendig håpløshet, negativitet og mørke som holder meg tilbake, fanget, i min egen kropp og som gjør meg ute av stand til å fullføre noe som helst. Jeg har alltid svingt mellom å ville noe for å så lammes fra redsel og da ikke klare å utføre noe som helst. Men disse svingningene er enormt mye sterkere nå. Det er endringer! Selv om jeg får høre fra mine nærmeste; Det skjer jo ingen ting med deg! Så vet jeg at ; joda! Det skjer fryktelig mye inne i meg. Så mye at det blir nesten for mye for meg og håndtere.
Der jeg før også var sikker på at "jeg trenger vel ikke noen i livet mitt, faen ta alle dritt mennesker" så lengter jeg nå etter trygghet, sunn, stabil, kjærlighet og drømmen om å faktisk få familielivet mitt jeg ønsker meg. Jeg ønsker meg også barn en dag, selvfølgelig må jeg bli frisk først. Jeg ønsker meg mannen i mitt liv 100 %. Slikt er det ikke nå. Jeg ønsker meg drømmehuset , utdannelse, og drømme jobben. Jeg har tatt skritt i riktig retning i det siste. Jeg har oppnådd ting jeg ikke ante jeg var i stand til å klare nå. i dag. det er noe i meg som vil og som klarer!
jeg vet at min medisin for å komme meg igjennom dette sykdomshelvete er terapi, men også så klart kjærlighet. Noen som holder meg i hånden i gode og vonde dager, noen som ikke blir sint på meg fordi at jeg er syk, men som godtar meg for meg. Men der jeg er i dag klarer jeg jo ikke å gi tilbake så mye. til noen. da jeg kjemper så hardt for å holde meg selv oppe. er det da mulig og ha et kjærlighetsliv? jeg har isolert meg fra venner og bekjente av den grunn jeg orker virkelig ikke å bli kjeftet på for at jeg ikke klarer ting. jeg orker ikke å føle dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å stille opp når jeg selv er syk. dette hele har lært meg at de jeg har sett på som gode venner faktisk ikke viste seg og være gode sunne venner. og de jeg har sett på som mindre viktige. har vist seg å være de som faktisk kan være sunne , gode venner for meg. (visdom hehe). så når jeg nå begynner å orke å ta opp kontakten med folk igjen, så vet jeg hvem jeg skal ringe og hvem jeg ikke skal ringe. men hva skal jeg gjøre når de jeg vil ha i livet mitt trekker seg unna meg? som mannen i mitt liv? hva skal jeg gjøre hvis jeg plutselig har blitt til noe de ikke ønsker å ha i livet sitt? og det mye på grunn av at jeg er syk? for meg kjennes dette så fortvilende. for jeg vil jo så mye. jeg bare klarer ikke alt det jeg vil være nå. i bunn og grunn, en stor årsak til at jeg er fryktelig engstelig og redd er også på grunn av at jeg føler jeg ikke har noe som helst trygghet i livet mitt. jeg lengter etter stabilitet. Hvorfor må alt være så usikkert? jeg klarer ikke håndtere redselen min alene.
2 kommentarer:
Du er ikke alene! Det kan jeg love deg, det er så mange her i verden som bryr seg om deg og som er glad i deg! Jeg F.eks er her. Jeg tror ikke at jeg er den "beste" støtten du kan få, siden jeg selv føler at livet er litt håpløst, men hvis du noen gang vil prate, så er det bare å ta kontakt!
Stabilitet er noe jeg har vokst meg til og det er først i dag jeg har fortstått hvor viktig det er å ha i livet sitt! Det å ha noe fast å stå opp til hver dag, til samme tid, har virkelig hjulpet meg til å komme dit jeg er i dag.
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver om venner. For jeg har selv opplevd at dem som var mine nærmeste for to år siden, ikke engang sender melding til meg på bursdagen min i år. Og selv om det/dem er et tilbakelagt kapitell i livet mitt nå, kunne jeg fortsatt kjenne et stikk i magen da den store 18-års dagen var over og ingen meldinger var tikket inn. Jeg har ikke innsett før nå, hvem som kommer til å være der og hvem som kommer til å vike unna.
Du er et sterkt menneske, Smoke bleu, jeg beundrer deg for måten du holder ut. Og gjennom bloggen din så har jeg opplevd deg som en ganske stabil person, og det får meg til å tenke om det er tingene rundt deg som er ustabilt? Det at verden endelig smiler (om så bare litt) til deg, gir meg håp. Med alle mennesker går det opp og ned, det viktigste er å stå i det, selvfølgelig med måte. Mye utav livet velger man selv, mens man er her. Det kan være vanskelig å innse, men sannheten er det at det er opp til oss selv i mange sammenhenger hvordan ting skal være. Før man kan ta til seg hjelp må man først velge å hjelpe seg selv! Og det er lettere å si enn og gjøre...
Men du virker som en ressursterk og åpen kvinne. Ikke minst kan du skrive! Ord, setninger og måten du formulerer tanker og følelser på, er et skjeldent syn på norske blogger. At det skjer mye inne i deg nå, kan jeg forstå. Det kan føles som for mye og takle, men du får prøve så godt du kan å takle følelser som sinne og sorg, og vende det til noe som er positivt, FOR DEG! Det er ditt liv og jeg håper du velger å bruke energien din nå på deg selv. Å pleie sitt indre, så du føler deg bra vil staks vises gjennom andre. Hvis mennesker rundt en har en positiv utstråling vil man straks "kjenne det selv" og mennesker som har det bra med seg selv, ønsker at andre skal ha det bra! Nesten som en smittende latter, hvis du skjønner!
Klem, Vikkan.
hei kjære gode vikkan! takk for en kommentar som gikk rett inn i hjertet mitt. jeg har nesten ikke ord men det du skriver kjentes ut som en trygg, varm, klem! denne kommentaren ga meg mye!
og tenk at du synes jeg skriver bra, selv føler jeg at det jeg skriver ofte blir rotete og virvar. at noen kan se og forstå ordene mine (man må kanskje ha vært der selv for å forstå, jeg vet ikke?) kjennes som en enorm lettelse! jeg holder ut og jeg lover å stå i det som du skriver. jeg har virkelig rettet fokus/ åpnet øynene for at jeg kan endres, jeg klarer ting jeg ikke trodde var mulig, om disse tingene er små for andre så er de store for meg. og klarer jeg en ting, er det godt mulig jeg klarer en ting til?!.. så jeg gir ikke opp ( i det store bildet):) jeg håper på en liten dominoeffekt her tilslutt. at ting plutselig kan rulle i riktig retning for meg.
jeg forstår så alt for godt hva du mener med dette ' siste du skriver også! det er så sant!
tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. jeg fikk faktisk en liten energiboost av å lese denne kommentaren din:)
mange varme klemmer fra meg!
Legg inn en kommentar