klokken er 21.25 og jeg drikker rykende varm kaffe. denne natten kommer til å bli lang... i morgen klokken 7.00 reiser jeg hjem for julen.. jeg har enda ikke begynt å pakke. men jeg skal begynne nå.. alltid i siste liten.. jeg er så lei av å ikke kunne klare å henge med i tiden!!! skal jeg ha det sånn her for resten av livet?
jeg føler redsel og en forferdelig uro for reisen i morgen. jeg får ta 2 sobril og håpe det tar den værste angsten. det er så trist at jeg tilstadig kjemper mot denne dødsangsten. hva kommer den av? det kjennes virkelig ut som jeg skal dø! de som ikke har kjent på en slik følelse må vel bare himle med øynene. Det får de bare gjøre. Jeg klarer ikke forklare denne smerten jeg føler på. Jeg prøver å tenke; du skal ikke dø, det er bare tankene dine.... men jeg er redd for den dagen jeg må bli hentet av leger, og det fordi at jeg ikke er meg selv lenger, jeg ser for meg at jeg ligger i et hjørne og skjelver og at det mørke inne i meg har tatt over... jeg ser for meg at de må sperre meg inne på et rom og der må jeg være resten av livet for alt som hersker er redsel og meg er borte . jeg er så redd for at den dagen skal komme. jeg er virkelig livredd for den dagen jeg mister kontrollen. det kjennes så nære.
er det andre som daglig kjemper mot seg selv der ute?
3 kommentarer:
Jeg kjemper også stadig mot meg selv. Tankene har det med å ta overhånd, og jeg er overbevist om at jeg er dødssyk (fysisk) og prøver å forberede meg selv på at jeg snart skal dø. Forferdelig slitsomt, men det går veldig i perioder.
Jeg tror alle kjemper innvendig hver dag. Jeg selv kjemper nok til stadighet å gå videre. Å ikke henge meg sånn opp i små detaljer, bare fortsette videre. Jeg prøver hele døgnet å ikke la mørket sluke meg, for det er ofte sånn det føles. At jeg blir spist levende. Det å bare klare å gjøre det jeg forventer av meg selv er tøft, å klare det andre forventer er nærmest umulig. En dag av gangen.
Klem, Vikkan.
hei anonym! tusen takk for kommentar! det pleier å gå i perioder også hos meg, men synes faktisk i det siste så har det jevnet seg mye ut med kronisk dunkende angst, slitsomt.
håper du får litt "fri" perioder og at i disse får styrke til å takle de leie. håper og du har noen som støtter deg??
Klem!
hei vikkan! jeg vet du kjemper og jeg er stolt av deg som holder ut! jeg sier og til meg selv; en dag om gangen. og jeg kjenner til følelsen; hvordan klare for andre (å klare hva de forventer) når man nesten ikke klarer for seg selv? det sender ihvertfall meg inn i frustrasjon/fortvilelse for de fleste ønsker vel å klare alt.
Legg inn en kommentar