det er vanskelig å holde tak i det som jeg vil leve for. det blekner mot mørket som stadig presser for å sluke hele meg. faen, er det noe galt med synet mitt? se klart! Jeg vil slå meg selv i hodet!
jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. jeg skriver dette hele tiden. jeg vet ikke. jeg vet ikke.
jeg føler jeg sitter fast i et nett der tiden står stille. det er min verden. og det er deres verden. de friskes verden.
jeg blir sakte kvalt, jeg skriker etter hjelp, men ingen ting skjer.
tenk på de du er glad i. jeg klamrer meg til mine lyspunkt. selv om mørket haler og drar i meg i den andre armen min.
jeg er så sliten. jeg er så sliten. vil bare slippe taket i alt. og overlate alt til skjebnen.
og med de ordene kommer skammen. skammen, selvhat og svakhetssfølelsen.
3 kommentarer:
jeg er så med deg. tror og mener at jeg forstår hva du mener. det er som om man vet at man må gjøre noe, men aner ikke hva. det er så frustrende. og strevsomt, ikke minst.
hold ut, værsåsnill. tro det eller ei, men du gir meg håp! hver gang jeg ser at du har postet et nytt innlegg, stopper hjerte mitt et lite sekund - av den gode sorten. du gir meg virkelig glad.
- mange klemmer fra Stine.
Det er så trist å lese hvordan det går med deg. Det er trist, det er sørgelig hvordan årene bare går av sted, mens hodet fortsatt er på samme sted. Og jeg innbiller meg ikke at jeg kan forestille meg din situasjon, for jeg vet, jeg vet hvordan det er å få høre/lese gang på gang, hvor glad folk er i en og hvor mye man betyr for mange mennesker. Problemet er at folk ikke forstår. Dem sier ofte dem forstår, men dem gjør ikke det. Man kommer til et punkt der det ikke hjelper lenger at folk lytter til deg, man klarer ikke lenger å beskrive sin situasjon eller følelser, man går tom for ord, eller er lei av å skrive de samme ordene og setningene dag etter dag. Man blir flau og skamfull over å ikke passe inn i samfunnet og enda verre blir det av å ha følelsen av at man aldri kommer til å passe inn heller. Alt virker så håpløst, så endeløst, ingenting er en løsning lenger. Livet er for tøft for å leves og døden er for langt unna og man er for uviten om hva som ventes der. Jeg er sluttet å lengte etter døden, jeg eksisterer og gjør det dag ut og dag inn. Det for holde for nå. Så lenge folk ser at man puster så er dem liksom "fornøyd"?
Jeg ser din situasjon, fra bloggen din sitt perspektiv, og det virker så tungt. Jeg ber for at det skal komme lysere dager for deg, for jeg ønsker deg alt godt, for du er min venn, og du er et sterkt menneske!
Kjære deg, bare hold ut.
Start dagen med å puste, spis noe du synes er godt (eller noe du elsket før), skjem bort katten din med kos, gjør alt som er i din makt for å få dagene til å gå.
En dag kommer dagen der solen skinner på deg (litt klisje), men den dagen kommer!
Håper du sover i natt, så uendelig mange klemmer, Vikkan.
hei kjære stine. tusen takk for kommentar. den varmer enormt! og takk for at du forstår ! stor god klem til deg.
kjære vikkan. alt du skriver er så sant. takk for en varmendes kommentar! <3<3<3
sender dere begge kjempe klemmer!
jeg sliter litt med å finne ordene mine fortiden, å bare skulle skrive her på macen kjennes tungt.
men jeg ser meg heldig som har en leilighet, en nydelig pusekatt og jeg har klart litt små ting i det siste. og en stor ting! skal skrive et innlegg om det etter hvert. og dere som er blitt mine nære her igjennom bloggverden! jeg er glad i dere! :)
Legg inn en kommentar