Jeg har akkurat hatt et hysterisk gråteanfall og når jeg prøvde kontrollere det resulterte det i hyperventilering. Jeg har satt meg ned i sofaen og med en skjelvende hånd åpnet meg en Heineken. Hver morning våkner jeg og vil dø. Alt jeg har vært igjennom i løpet av natten ( i marerittene mine) tar livet av meg om morningene. Når jeg våkner er det en kamp for å stå opp. En del protesterer og sier klart og tydelig, ta livet ditt!!!! Hvordan skal du holde ut enda en dag i smertehelvete? Jeg prøver å lukke følelsene bort og stå opp. Jeg er kvalm, jeg har hodepine, kroppen gjør vondt, jeg er svimmel. Jeg klarer ikke holde leiligheten ren og ryddig lenger. Jeg klarer ikke å ta vare på meg selv (handle mat etc). Jeg trenger hjelp til slik. Hvis jeg overlever til høsten så må jeg søke vaskehjelp via kommunen. Er det mulighet for det? Jeg kommer meg ingen ting ut, jeg sitter kun inne. Jeg kan telle på en hånd av hva jeg har klart å gjøre av saker i år jeg har hatt lyst til ( middag ute, en bursdag etc) En dag klarer jeg kanskje sette på en vaskemaskin. Neste dag klarer jeg kanskje en tur ut på butikken. Treningen stagnerer. Jeg klarer ikke trene så ofte som jeg vil. Jeg gråter og gråter og gråter og skriker.
Pus er hos mamma. At han ikke er her gjør at jeg ikke trenger å skjerpe meg. Jeg har heller ingen ting som muntrer meg opp unntatt når kjæresten stikker innom. Men som regel skammer jeg meg så mye for hvordan jeg ser ut (ustelt) og hvordan leiligheten ser ut så jeg klarer ikke slappe av.
Psykiateren min vil sikkert tro at det er pga. fraværet fra timene hennes jeg har brutt helt sammen. Vel, hun tar feil. Jeg synes det er godt å få litt fri fra disse timene. Det som gjør så vondt er at jeg har så fantastisk mange drømmer, ønsker og lyster denne sommeren, men jeg får ikke til noe som helst. Det eneste jeg klarer er å gråte, gråte, gråte, og skrike ut i smerte. Det er så mye smerte inne i meg. Og etter jeg sluttet på efexor står nå all denne smerten i kø og vil ut, alt på engang. Smerten holder meg i et jerngrep og det eneste jeg klarer i løpet av en dag er å gråte, skrike, gråte mer. Det blir man sliten av.
Jeg lurer på hvordan andre hadde taklet å ha det slik. Jeg vet at går man slik for lenge uten hjelp så tar man livet sitt. Er det det som blir min skjebne tilslutt?
Jeg vet at jeg trenger mer hjelp enn terapi timer. Men jeg tror ikke å legge meg inn på et sykehus er en løsning. Da ville jeg i hvert fall gitt opp livet. Jeg trenger hjelp i hverdagen til å klare ting som å holde det rent rundt meg, handle litt mat, hjelpe meg til å gå en tur, klarer jeg ikke det kanskje bare da en prat over kaffe i stuen min. Hvis jeg skal begynne å studere igjen en dag, kanskje hjelpe meg med å komme i gang. Rett å slett støtte meg i hverdagen.
Jeg tror jeg må ringe moren min. Be henne om hjelp til å ordne opp i leiligheten av ting jeg ikke klarer. Det er ikke lett å få tak i henne. Hun er stadig på reiser og bor et annet sted i landet. Men jeg trenger at hun hjelper meg en dag. Jeg synes det er skammelig. Jeg er over 25 år og må be om hjelp til å klare meg selv. Skammen spiser meg opp men jeg må ringe henne. Jeg må også ringe legen. Hva jeg skal si til legen vet jeg ikke enda.
Hvorfor er kroppen min så jævla hjelpesløs? HELVETE!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar