Dagen i dag har vært tung. Jeg har kjent meg så veldig alene. Jeg har gått kilometer på kilometer rundt meg selv i leiligheten; sette seg ned i sofaen. Urolig. Gå ut på kjøkkenet igjen. Hente seg et glass vann til. Tilbake til sofaen. Videre ut i gangen. Orker ikke rydde men registrerer at badet er kaos. Gå litt ut på verandaen. Lyst til å gå en tur for å få litt frisk luft men angsten sitter som en giftbrodd i kroppen. Gir opp og synker ned i sofaen igjen. Innser at jeg er fanget i min egen leilighet i dag. Jeg logger på bloggen min. Vil skrive. Kjenner hodet er kaotisk. Så ser jeg Stine fra bloggen Tanker Bak Muren har skrevet en kommentar til meg. Og tårene mine begynner å renne. Jeg blir så rørt. I dag som jeg kjente meg så fryktelig alene gikk denne kommentaren rett inn hjertet mitt og varmet.
'Ikke hat deg selv. Du, som er et så vakkert menneske, burde heller elske deg selv. Jeg vet at det å elske er store ord og store skritt, men fullstendig mulig. Selv for oss. Så derfor burde vi slippe hatet til oss selv. La oss, skritt for skritt, bli litt gladere i oss selv. For vi er virkelig verdt det. Vi er mye heller verdt en elskbarhet, enn denne uhorvelige smerten. En sjarmerende og glitrende dag skal vi komme oss ut fra denne smerten, uansett hvor vondt veien dit vil bringe oss. Vi kan nå bunnen så mange ganger vi bare vil, så lenge vi en dag vi kommer oss opp til havoverflaten'.
stine
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar