Jeg ligger under dyna. Jeg gjemmer meg og prøver å samle tanker. Jeg har vært hos ny fastlege og det var ikke lett å møte der alene. 'Herregud, hvorfor ligger du her' tenker jeg. 'PYSE/ og SVAK er du' tenker jeg. Det kjennes ut som hjertet prøver seg på noen bank, noen dunk, en gang i blant. Det kjennes feil ut i hele brystet. Som om jeg må hive litt ekstra etter pusten når jeg skal puste. 'Slapp av' tenker jeg. 'Hjertet ditt stopper ikke opp' Du er bare sliten. Selv om du ikke har noen grunn til å være det.
Jeg husker når jeg gikk på barneskolen. Jeg husker hvordan jeg hatet angsten og panikken som kom snikende opp på meg i tide og utide. Det endte med at jeg risset inn ordet PYSE på håndleddet mitt. Slik at hvis selvmordstankene kom, så kunne jeg se på ordet som lyste rødt opp mot meg og riste tanken vekk. Jeg var INGEN pyse!
Nå om dagen skal det ingen ting til før jeg er helt ferdig. Jeg klarer jo ingen ting alene, og når jeg gjør et tappert (?) patetisk(?) forsøk på å gjøre noe alene så tenker jeg bittert på at hvorfor er det ingen som hjelper meg. Kan jeg ikke bare slutte å bruke energi på å ønske meg hjelp etc. Kan jeg ikke bare godta at jeg må gjøre stort sett det meste alene? Kan jeg ikke bare...klare å gjøre alt alene?
Jeg har blitt til noe jeg har foraktet i hele mitt liv; en pyse! en svak person- Jeg som trodde jeg var så sterk, jeg som trodde jeg kunne løfte verden om jeg måtte (og det gjorde jeg også til tider) . Det var bare et skalkeskjul! Under all denne "styrken" skjulte det seg en stor livredd baby! Er det mulig!
picture ffffound
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar