Jeg ligger i sengen og hører på musikk og prat fra naboleilighetene. Jeg vil lukke vinduet, stenge lydene ute. Jeg lukker det. Nærmest smeller det igjen. Jeg kjenner at pusten sitter fast i halsen. Det kjennes ut som jeg kveles. Du har presset deg for mye igjen nå, sier jeg til meg selv. Og det har jeg. De siste dagene har vært hektiske. Kroppen min skriker av skrekk over ting jeg har presset inn i kalenderen! Kalenderen som vanligvis kun inneholder treningstimer og legetimer. Og se kjæresten tider.
Jeg hadde siste terapitime, før sommerpausen, nå på onsdag. Psykiateren min er bekymret over hvor dårlig jeg er. I hvor liten grad jeg fungerer. Jeg fungerer jo ikke. Bare jeg skriver den setningen 'jeg fungerer ikke' kjennes det ut som at halsen min er full av tykk grøt som hindrer meg fra å puste. Jeg vil jo så gjerne fungere!
Nervene mine er tynnslitte. Jeg har begynt å "se" ting. Eksempel: Jeg står på kjøkkenet. Jeg ser en skygge. Jeg innbilller meg at det er et dyr. En hund? Jeg ser grå pels. Hvor er katten min, er han trygg? Skrekken raser igjennom kroppen. Jeg blunker. Jeg forstår at det var bare en skygge. Solen. En bil som kjørte forbi kanskje? Det er ikke noe dyr som har kommet seg inn i leiligheten. Alle disse tankene i løpet av et sekund. Jeg setter meg ned i sofaen med hodet i hendene. Sliten. Surrete. Paranoid. Irritert på meg selv at jeg skvetter til så ved ting som kommer brått på meg. Et annet eksempel: Jeg er på trening. Jeg har løpt i 30 min på tredemølla. Så 10 min på ellipsemaskin og så 20 min på sykkel. Jeg går å henter papir og spray for å tørke av sykkelen. Jeg skal kaste papiret i søpla og ser at det plutselig er fullt av rødt blod! Jeg skvetter. Pulsen flyr i taket. Jeg blunker med øynene. Papiret er hvitt! Hva er det som skjer? Det kjennes ut som at jeg er så sliten at jeg ikke klarer å være "tilstedet". Jeg har hatt det slik før også men ikke så hyppig som nå. Jeg har innbilt meg det har stått en mann på badet (i brøkdelen av et sekund). Det har vist seg å være damp, skygger. Men skrekken satt i meg som en kniv. Jeg har hørt en lyd og følt at jeg ble angrepet. Etc. Det er så slitsomt.
Jeg klarer ikke være hurtig og rask i tankene lenger. Det kjennes ut som at hodet er tregt. Oppmerksomheten min er svekket. Jeg befinner meg et annet sted ( i angst og redsel) . Jeg er kontant trøtt og utslitt. Kroppen er full av smerter. Når vil jeg bli "klar i hodet" igjen? Kan ikke (vær -så -snill) redselen slippe taket i meg?
Og nå .. har jeg sommerpause fra terapitimene mine. Neste time blir 2 august. Det er sommer! jeg smaker på ordene. De smaker... ingen ting. Tungen min kjennes nummen. Men jeg gir ikke opp. En dag,
skal jeg (!)
se verden klart igjen.
picture ffffound
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar