å gymme følelsene

Jeg sitter i stolen hos psykiateren. Sommerpausen nærmer seg. Selv kjenner jeg at det skal bli godt med en liten pause. Det å hente frem mørke hemmligheter og smerte i terapitimene tapper meg for mye energi. Allikevel vet jeg at det hjelper, på sikt. Det er godt å prate seg frem til en forstålelse, puslebit for puslebit. Men det tar tid. Enda er alt et stort, mørkt, redselsfullt kaos. 

Jeg prøver så godt jeg kan og ikke gi opp. Jeg prøver å la meg frivillig kjenne på det vonde som er inne i meg. Det må ut og frem. Å "låse" disse smertene inne hjelper ikke meg. Jeg klarer nemlig ikke å "låse" det fullstendig bort. Jeg har forsøkt dette. Dørene holder seg kun lukket i perioder. Så smeller de opp på vid gap. Og det som har skjult seg bak massive dører sluker meg. I dag står vel disse dørene mine på gløtt. Og smerte og redsel lekker ut i en jevn strøm og flyr rundt i hodet mitt i et uendelig kaos. 

Jeg sier til psykiateren min at jeg skulle ønske jeg kunne trene følelsene/tankene mine på lik måte jeg trener muskler/kondisjon på treningsstudioet. Psykiateren min forklarer at det er vel litt det vi prøver å gjøre i terapien. Å gymme følelsene mine. Vi smiler begge to. Hun vet at jeg så gjerne vil se alt klart. Hun vet at jeg ønsker å finne en lett vei ut av det hele. 

Jeg er alltid redd for hvilke tanker som kan dukke opp fra det blå. Jeg snakker mye høyt inni hodet mitt, i et svakt forsøk på å overdøve tanker jeg ikke vil skal dukke opp.  En litt 'rar' vane jeg har tillagt meg. 

Jeg vet at jeg bruker mye energi på å være forberedt på vonde minner/tanker som ligger å presser og vil opp, ut, frem i alle mulige situasjoner. Som sagt jeg har lite kontroll. Står jeg på butikken og skal betale og et minne farer over øynene mine er det ikke sikkert jeg klarer å holde tårer tilbake. Eller vondt værre. Jeg tror jeg bruker så mye energi på å holde tilbake følelsene mine at kroppen min blir "lammet" . Konstant hodepine, kvalme og uvelhet skyldes kanskje at jeg med stålvilje prøver å hindre tankene fra å ta fullstendig kontroll.

Jeg vil gymme meg sterkere i hodet! Hente frem et scenario og tenke det så mye over at det ikke skader meg mer. Men er det mulig? Vil jeg noen gang kunne tenke på det som skremmer meg mest og ikke få helt panikk? Jeg vet ikke. Så mye kaos. Det er så mye jeg ikke forstår.