Jeg har hatt flere angstanfall i det siste. Sterke angstanfall. I går kveld hadde jeg et angstanfall som sendte meg rett ut i intet. Jeg vet nesten ikke om jeg kan kalle det angstanfall. Det kjentes ut som smerte som river kroppen i fra hverandre.
Jeg hadde vært hos dyrlegen og levert en prøve fra pus. Jeg satt i bilen til venninnen min. Dagen var varm. Det var kø. Jeg prøvde å være tilstede i bilen. Hos dyrlegen var det kaos. De hadde en stakkars hund inne som holdte på å blø ihjel. Krisen som pågikk der inne stakk rett inn i hjertet mitt. Å se et dyr kjempe for livet, tar mitt liv. Jeg fikk handlet med meg kattemat og kattesand, det ble nesten dyttet på meg, jeg betalte ikke engang, jeg ville få en faktura i posten. prøven jeg leverte forsvant fortere enn jeg fikk sagt hei, fikk de med seg hvem jeg var, hvem prøven tilhørte? . Det var lite folk på jobb der og denne hunden krevde det de hadde av folk. Jeg fikk så vondt og tenker på hunden i dag. Overlevde den? Jeg tenker også på prøven jeg leverte fra pus. Ble den tatt vare på? Jeg har slitt i lange tider med å levere den. Jeg håper jeg slipper å måtte gjøre det på ny. Bilturen hjem var like varm. Hunden til venninnen min vekslet med å ligge på fanget mitt og bak i baksetet på bilen. Jeg husker ikke hva jeg og venninnen min snakket om. Etter vi kjørte inn i garasjen, nede i boligbygget der vi begge bor, ble vi begge sittende. Begge to helt utslitte. Av to ulike årsaker.
Jeg går opp i leiligheten. Glad for at jeg klarte å levere prøven fra pus. Sliten. Jeg synker ned i sofaen. Jeg vet ikke hva så som skjer. Men jeg står og skal skifte klær inne på soverommet. Så tar smerten fullstendig overhånd. Jeg kjenner jeg forsvinner. Smerte er det eneste jeg føler. Jeg smeller hårbørsten min inn i veggen og hyler. Jeg virkelig skriker. Og faller om i sengen. Jeg skriker og skriker av full hals. Et sted inne i meg registrerer tankene; naboene, hysssjjj naboene. Det hørtes ut om dødsskrik. Søsteren min som satt i stuen kommer sjokkert inn på soverommet og fryser av synet av meg. Jeg klarer å si; kom- deg- ut- jeg - vil- ikke - at - du - skal - se -meg- sånn. Jeg tar tak i kattebørsten og kaster den inn i skapdøren. I det den går i knus angrer jeg, men hylene, smertene, jeg vet ikke, det kjentes ut som at jeg skulle dø.
Jeg klarer å tenke at jeg må dempe meg, og skriker videre inn i puta. I en hvit singlette og kun truse ligger jeg og hyler inn i puten til hylene går over i hulk. Jeg hulker ut gråt jeg vet ikke hvor lenge.
Før jeg vet ordet av det ligger kjæresten min vedsiden av meg. Han holder rundt meg. Roer meg. Jeg skjelver. Jeg er så redd. Jeg holder rundt kjæresten min. Og prøver å finne tilbake til meg selv.
Det tar tid, men jeg fant tilbake til meg selv. Ved hjelp av lillesøster og kjæresten. Jeg vil ha kontroll. Jeg vil ikke at smerten skal ta kontroll slik den gjøre til tider.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar