... er å miste de jeg er glad i til døden.
Jeg snublet over denne siden i dag Days With My Father. Jeg har ingen ord, jeg klikket meg igjennom bildene og tekstene og jeg gråt og gråt. Jeg kjente meg så igjen. Jeg kunne føle kjærligheten denne mannen hadde for faren sin.
Jeg har mistet så mange jeg er glad i. Jeg vil ikke miste et (!) menneske til. Jeg nekter! Å, kunne vi bare nektet... Jeg vil være 3 år og trampe ned foten og si " du får ikke lov til å dø" til mine kjære. Mine kjære jeg vet alle vil forlate meg en dag. For slik er livet. Om vi vil eller ikke.
2 kommentarer:
Dette er faktisk noen av det jeg sliter aller mest med. Frykten for å miste noen. Jeg har en sykelig frykt og får av og til over meg at jeg må forestille meg hvordan livet ville vært uten mor eller far, for å liksom forberede meg på den eventuelle dagen. Det er grusome tanker som dukker opp!
Huff, håper du får noe fint ut av sommeren <3
Hei Theres,
Jeg har mistet så mange i livet mitt og det finnes ikke ord for å måtte se en av sine kjære dø. Uff jeg og prøver å forberede meg av og til på alt som vil skje en gang i livet, men det går ikke...
Sommeren min er ikke helt det store;) Men håper at 3 uker av den blir koselige:)
Stor klem:)
PS: svarte og på det litt eldre inlegget lenger bak:)
Legg inn en kommentar